Reaksjonen på rakettene

Høsten 1962 var det valg i USA. Det var demokrati mot republikk i hard kamp om hvem som skulle ha kontroll i kongressen. Kennedy på demokratisk side ble refset med spørsmålet om Cuba i valgkampen, og ble beskyldt for en passiv holdning mens øya ble gjort om til en militærbase for russerne. Men Kennedy ble bekymret for denne oppbyggingen og gjorde det klart i en tale at han ikke ville tolerere at offensive våpen ble sendt til Cuba. Den russiske presidenten Khrustsjov forsikret han om at kun defensive våpen ble sendt.

 

Men søndag 14. oktober fløy et U2-spionfly, ført av major Rudolf Anderson, over Cuba og tok bilder av militærbasene. Bildene ble analysert og forstørret og her var det ikke mye uskyldig våpen. På det de kjente igjen som lastebiler lå det raketter dekket med presenninger, og pga lengden kunne man se det var snakk om mellomdistanseraketter, såkalte SS-4. disse har en rekkevidde på 1770km og kunne derfor nå både New York og Washington D.C. kennedy ble forbløffet og rasende da han to dager etter bildene ble tatt fikk vite dette, og skjønte ikke Khrustsjov’s motiver. Gjensidige misforståelser og ulik tankegang skulle bli et hovedproblem under den kommende krisen.

 

Samme dag som Kennedy fikk vite om rakettene samlet han 20 av sine mest viktige rådgivere til Det hvite hus for å diskutere rakettkrisen. Det var disse han satt med i de tolv dagene krisen pågikk, og ble referert til som Ex-comm., Eksekutivkomiteen i Det nasjonale sikkerhetsråd.

 

De første fem dagene ble dette holdt hemmelig for allmennheten, og folk ante fred og ingen fare. Det de alle var enige om var at Kennedy måtte gripe inn og få fjernet rakettene fra Cuba. Han kunne ikke tillate USA å bli truet med kjernefysiske våpen, og hvis han unnlot å handle kunne han bli stilt for riksrett og fjernet som president. Medlemmene i Ex-comm. kunne også bare gi han råd, ansvaret lå fullt og helt på presidenten.

 

Mens Ex-comm. diskuterte veivalgene til presidenten, hadde den militære ledelsen egne møter i forsvarsdepartementet. Generalenes løsning lød slik: ”La oss bombe dem søder og sammen!”. Generalene gikk inn for et massivt overraskelsesangrep mot rakettbasene. Kennedy vurderte dette. Medlemmene i Ex-comm. derimot, begynte å tvile. De kom selv opp med en annen ide. De husket jo angrepet på Pearl Harbour under 2. verdenskrig når Japan ødelagte store deler der, og visste hvor sterkt de misslikte det. Den japanske generalen hadde blitt hengt som krigsforbryter etter angrepet på USA.

 

Men to av medlemmene i Ex-comm. hadde en bedre ide mente de. Kennedy kunne iverksette en blokade til sjøs, slik at ingen skip kune komme inn fra Sovjet uten å bli stoppet og gjennomsøkt først. Dette var et begrenset tiltak, og ville gi Khrustsjov en sjanse til å trekke seg. Egentlig var det ulovlig å gjennomføre en slik blokade til sjøs, fordi det var internasjonalt farvann, men Kennedy kalte det en ”karantene” i stedet, og fant der et lite smutthull.

 

Lørdag 20. oktober fastslo Kennedy at han ville innføre denne blokaden ovenfor Ex-comm. medlemmene. Generaen for luftforsvaret argumenterte sterkt og sa det ikke ville fjerne de rakettene som allerede var på Cuba. Før eller senere mente han det ville være nødvendig med militærmakt. Nå ville det også føre til at rakettene ble klargjort og russerne kunne blokkere Berlin.

 

Marinen sendte i løpet av denne helgen 180 skip til De karibiske hav. Samtidig flyttet hæren opp tropper til sørstatene i USA, i tilfelle motaksjon fra russerne.

 

Mandag 22. oktober ble allmennheten informert. Det var nyhetssending fra Det hvite hus til amerikanerne, og radiosending til hele Europa. Kennedy refererte Cuba som ”fangeøya”. Han understreket også at Khrustsjov hadde løyet for ham gang på gang.

 

Verdens reaksjon

De vestlige statsministere støttet Kennedy, resten av USA også, men andre demonstrerte og frykten for åtomvåpen var stor og svært utbredt. De fleste mente han overreagerte og at Europa hadde overlevd ved siden av rakettene lenge, hvorfor skulle ikke USA også uten en krig?

 

I Sovjetunionen ble den amerikanske blokaden sett på som en ubegrunnet aggressiv handling. Rakettene ble ikke nevnt, men når Khrustsjov gikk i operaen for å prøve å berolige folk, begynte de heller å lure på om en faktisk større krise var under oppseiling.

 

Fidel Castro visste hva som foregikk i USA. Han begynte til og med før talen til presidenten med å mobilisere miltsen. Men for kubanerne begynte ikke krisen med denne talen, men 18 måneder tidligere, med invasjonen av Grisebukta. Han så på det angrepet som en ikke-erklært krig fra USA sin side, og Kennedy’s blokade var nå en åpen krigserklæring.

 

Kubanerne hadde 270 000 mann mobilisert, og Castro sa han var beredt for å ødelegge evhver angriper, men han nevnte aldri at han disponerte atomraketter. Castro bad også Khrustsjov om ikke å bøye seg etter de amerikanske kravene, for kubanerne var klare til kamp.

 

Onsdag morgen 24. oktober var to sovjetiske skip og en ubåt på vei mot sperrelinjen utenfor Cuba. Den amerikanske marinen hadde ordre om å avskjære de og bruke dypvannsbomber for å tvinge ubåten opp til overflaten. Kl 10.25 fikk Kennedy beskjed om at skipene var stoppet. Dette var et tegn på at Khrustsjov begynte å gi etter. Men krisen var langt fra over. Nye bilder av bakken på Cuba viste at rakettbasene nå hadde jetbombefly klare, og arbeidet pågikk natt og dag.

 

Kennedy og Khrustsjov sendte en rekke brev seg imellom under krisen. Brevene var kodet slik at ingen andre kunne lese dem. Khrustsjov var rasende, og beskylte Kennedy for å drive privatvirksomhet gjennom den ulovlige blokaden. Men den 26. oktober kom det et annerledes brev. Der beskrev han hvor fæl en krig kunne være gjennom hans øyne. Han lovte han ikke skulle sende flere våpen dersom Kennedy lovte å ikke gå til invasjon. Det han ikke nevnte var rakettene som alt var der, men det virket på brevet som om det kunne løse seg opp, og Kennedy følte optimisme på å unngå krig.

 

Den svarte lørdagen

Tross optimismen til Kennedy dagen før, skulle lørdag 27. oktober bli den værste. Denne dagen er senere kjent som ”Den svarte lørdagen”. Khrustsjov kom med et nytt budskap til folket sitt, der han krevde full tilbaketrekning av amerikanske rakettene i Tyrkia, som motytelse for hans ”våpen” på Cuba. Medlemmene i Ex-comm. var forvirret og lurte på om ”haukene” hadde tatt over makten i Kreml.

 

Kennedy hadde nå et lite dilemma. Han hadde allerede bestemt seg for å trekke ut rakettene fra Trykia og bytte dem ut med Polaris-ubåter. Men godtok han kravet byttet han ut Tyrkias sikkerhet.

 

Men dagen ble verre. Kubanerne hadde prøvd å skyte ned piloter som var på rekogneringstokt. Major Rudolf Anderson hadde blitt skutt ned i sitt U2.fly og det lå krasjet i bakken, Rudolf var død. Det var Khrustsjov som hadde makten på Cuba, men senere har fikk de vite at det var Castro som hadde beordret skytingen.

 

Det var nå en ny stemning i Det hvite hus. Militære sa de hadde hatt rett hele tiden og mente Kennedy skulle gå til angrep nå. Kennedy besluttet i stedet å gi Khrustsjov en siste sjanse til fred.

 

Robert Kennedy og Ted Sorensen (Ex-comm). medlemmer) hadde et forslag. De mente han skulle overse det siste budskapet til Khrustsjov og godta ”byttehandelen” gitt i foregående brev. De laget et forslag til dette brevet, og skrev han lovde ikke å invadere Cuba, dersom Khrustsjov tok ut rakettene som alt var der. Etter det kunne de diskutere ”andre våpen”.

 

Robert Kennedy oppsøkte den russiske ambassadøren, og forklarte at rakettene i Tyrkia ville bli fjernet etter hvert, men det var ingen offentlig avtale eller noen form for erklæring. Tiden rant snart ut for Khrustsjov og situasjonen ville komme ut av kontroll om han snart ikke fjernet rakettene.

 

Begge presidentene var like skremt etter den svarte lørdagen. Khrustsjov var nå med på å fjerne rakettene. Han var ivrig etter å få slutt på krisen.

 

Kennedy unnlot å hevde seieren til USA, selv om de hadde vunnet. Presidenten ble rost for sitt strålende lederskap mens krisen pågikk. Krisen viste at verken USA eller Sovjetunionen ønsket en atomkrig, og at krisen ble løst, styrket Kennedys autoritet som president.

 

Senere skrev han og Khrustsjov under på en avtale om at det skulle bli ulovlig å prøvesprenge atomvåpen, fire måneder etter ble Kennedy skutt og drept.