Da Hitler-Tyskland var på sitt største i 1942, hadde de allierte knapt nok vunnet et eneste slag. Hitlers styrker vant slag etter slag med korte kamper uansett hvor de var. Den eneste byen som hadde stått i mot dem var Stalingrad. Ved daggry den 15. september 1940 begynte Hitler å sende fly inn over de britiske øyer. Storbritannia mistet store materielle styrker, og tyskerne ble mer og mer overlegne. Heldigvis for britene stoppet tyskerne angrepene sine bare noen uker før Storbritannia var villige til å overgi seg. Hadde Storbritannia over gitt seg hadde resultatet av krigen vert aneledes. Først i slutten av 1943, begynte forandringene for britene. Russerne ga beskjed om at de var lei av å måtte ta alle tapene, og at de ønsket en invasjon i det vestlige Frankrike. Det var da forberedelsene til D-dagen, eller operasjon Overlord begynte.

 

Forberedelsene:

Da forberedelsene kom i gang ble det fort krangling mellom USA og Storbritannia om hvem som skulle lede invasjonen. Det ble til slutt bestemt at den amerikanske generalen Dwight D.  Eisenhover skulle være sjefen. USA og Storbritannia sendte begge store styrker til småbyer i Sør England, men også Canada sendte tropper. Noen steder var det nesten fem ganger flere soldater enn innbyggere. Så begynte planleggingen av invasjonen på alvor. Noen av soldatene fikk oppdraget med å legge to bensinledninger over den engelske kanal slik at de alliertes kjøretøyer kunne få drivstoff forsyninger når de gikk tomme. Rullene med bensinledningene ble tauet av slepebåter. Hver rull var 27 meter lang og 15 meter i diameter. De allierte trengte også havner for kunne lykkes med invasjonen. To flytende havner ble laget klare til å bli sleppet over kanalen vist de allierte lyktes med å invadere stranden i Normandie, Frankrike. Havnene fikk navnet ”The Mulberrys”. Hver av havnene dekket fire kvadratkilometer og de hadde seks kilometer med landingsbrygger og ti kilometer med flytebrygger for lossing av utstyr og mat.

 

Dwight D. Eisenhover:

Dwight D. Eisenhover

5 stjerners general og leder for operasjon Overlord.

 

Dwight D. Eisenhover var sammen med Churchill og Roosevelt overhodene under planleggingen og utførelsen av operasjon Overlord/D-dagen. Dwight D. Eisenhover var kjent for å være en rolig og behersket person som aldri ble aggressiv eller panisk. Det sies også at han var en god læremester og leder. Dwight D. Eisenhover ble så populær etter krigen at han ble president i USA. Han satt to perioder og blir sett på som en av de beste og mest populære presidentene noensinne.

 

Atlanter-veggen:

Til tross for at planene om invasjonen ble holdt hemmelig forstod Hitler tidlig at en invasjon fra de allierte ville komme. Han skjønte også at invasjonen ville komme ved den franske kysten. Allerede i 1941, lenge før invasjonen var påtenkt, begynte han byggingen av ”atlanter-veggen”. Dette var ulike sperrer som skulle hindre at de allierte skulle kunne sette i gang noen invasjon av Frankrike. Han satte opp disse sperringene langs hele den franske kysten, men han forsterket ekstra ved Calais, der Den engelske kanalen er på sitt smaleste.

 

Atlanter-veggen bestod av:

Belgiske vegger: Jernstativ med antitanks-miner på toppen. Disse minene sprengte dersom en tanks veltet den.

Teller-Miner: Stenger med miner på toppen.

Tankramper: Tanks ble presset opp når de kjørte på disse, og de veltet, eller ble sprengt av miner som var plassert på dem.

Piggsvin: Jernstativ formet som stjerner. Vegger av piggtråd og landminer: Hvis man kom om natten ved høyvann ville man gå rett på disse.

Sigarbokser og Bunkerser: Bunkerser med maskingevær og kanoner.

 

Dagen før D-dagen:

Etter nesten to år med planlegging av operasjon Overlord følte general Eisenhover at det var på tide å begynne sluttfasen av planleggingen. Nå begynte finpussingen. De allierte startet bombing av den franske kysten. Både dag og natt bombet britiske og amerikanske fly kysten av Frankrike, samt alle de viktige veiene og jernbanestrekningene. De britiske flyene bombet om natten, de amerikanske flyene om dagen. For at den tyske hæren ikke skulle forstå hvor invasjonen skulle finne sted, hadde pilotene i flyene fått beskjed om at for hver bombe de slapp i invasjonsområdet, skulle de slippe to bomber andre steder. En annen måte å villede tyskerne på var å droppe metallbiter fra fly over Frankrike. Metallbitene ble fanget opp av tyske radaroperatører, som trodde at store flystyrker var på vei innover nord-Frankrike, og på den måten lurte de tyske styrkene mye lenger nord enn der selve invasjonen skulle finne sted.

 

Til tross for at de allierte prøvde å lure vekk tyskerne var tyskerne fortsatt ikke narret bort fra de invasjonsaktuelle strendene i Normandie, der hvor invasjonen skulle starte. Det var da oberst John Henry Bevan presenterte ideen sin, operasjon Fortitude. Operasjonen som skulle lure tyskerne vekk fra strendene, minnet mest om en barnslig narrestrek, men i egentlig reddet den hele landgangen i Normandie. Målet for operasjonen var å flytte de store tyske styrkene lengst mulig vekk fra der selve invasjonen skulle finne sted, i tro om at angrepet skulle bli satt inn i den østlige og smaleste delen av Den engelske kanal, i Doverstredet. Aller først fikk Bevan laget en fiktiv ”hær”, for anledningen døpt ”Fusang” som sto for ”First US Army Group”. Med oppblåsbare våpen, soldater og fiktive treningsleirer lurte han den tyske etterretningen til å tro at det stod store millitærstyrker på stranden i Dover, rett ovenfor havnebyen Pas-de-Calais i Frankrike. Bevan fikk også hjelp fra Ralph Ingersoll som hadde funnet opp ideen med å plassere oppblåsbare tanks. Disse tanksene ble plassert på stranden, slik at tyskerne trodde at store britiske og amerikanske styrker sto klare på stranden i Dover for å invadere byen Calais. De allierte kjørte også ekte tanks rundt omkring på stranden om natten, slik at det var spor i sanden om morgenen.

 

De allierte fikk også stor hjelp av gamle krigsveteraner til å spille rollen som RAF-flygere når de trengtes. Skuespillere ble satt inn for å imitere forskjellige britiske aksenter når falske meldinger skulle bli sendt ut på radioer. Utrolig nok lyktes planen. Tyskerne ble lurt bort fra strendene i Normandie. Nå i ettertid anser ekspertene ”Fortitude” som den aller beste avledningsmanøveren i gjenom tidene. Datoen for invasjonen på de fem strendene i Normandie ble egentlig satt til 5.juni, men invasjonen ble utsatt fordi det var storm. Invasjonen ble isteden utført dagen etter, datoen de fleste kjenner: 6. juni 1944.

 

Dwight D. Eisenhover gir ordre til amerikanske fallskjermhoppere.

 

D-dagen:

Dwight D. Eisenhover tok egentlig en stor sjanse da han ga klarsignal for å sette i gang invasjonen. Han var langt fra sikker på seier og han hadde allerede før invasjonen startet skrevet talen der han tok på seg skylden, hvis de allierte skulle tape. Egentlig var ikke de alliertes tropper helt klare til kamp den 6. juni, men det var svært viktig at invasjonen ble gjennomført, fordi tidevannet ikke var passende igjen før over en måned senere.

 

I Dover satt over 100 personer fra den tyske etterretningen og analyserte hver eneste melding som ble sendt ut på britiske og amerikanske radioer. Lederen for denne avdelingen, oberstløytnant Helmut Meyer hadde fått beskjed om å droppe unntatt den ene som betydde noe. Den 1. juni kom den: ”De lange hulkende toner fra høstens fioliner”, og den 5. juni kom den andre, et par linjer fra et dikt. Han forstod raskt at dette betydde at en invasjon snart skulle finne sted, men hvor, det visste verken han, eller noen andre tyskere. Han sendte allikevel ut meldinger til alle de forskjellige armegruppenes hovedkvarter, og de satte seg i beredskap. Den eneste gruppen som ikke hørte meldingen var 17.armè. De skulle holde Normenes kyst. Erwin Rommel, den tyske militære lederen i Frankrike hørte også meldingen da han var på vei til Berlin, men han trodde den var fiktiv, så han fortsatte turen mot Tyskland, der han skulle feire konens fødselsdag. 

 

Tidsskjemaet over hva som skjedde 6. juni på strendene i Normandie:

00.00 RAF begynner sin pre - landing bombing.

00.16 Seks glidefly med 180 britiske kommandosoldater, kapper seg løs og flyr in mot Caen med ett minutts mellomrom. De tar kanal broene Pegasus og Ranville ved Caen på ti minutter.

00.15-02.30 De første troppene med fallskjermjegere lander. (ca. 800 fly med til sammen over 13.000 fallskjermjegere)

03.00 Nesten 2000 bombefly starter et to timer langt angrep på de tyske forsvarsstillingene.

04.00 Ca 2000 mann står på dekket av U.S.S ”Chase”, klare til å bli senket ned i langgangsfartøy som skal angripe ”Omaha Beach”.

05.10 Sju slagskip, 18 kryssere, 43 destroyere og to kanonbåter skyter mot strendene i Normandie.

05.30 De tyske batteriene ”tar igjen”.

05.50-06.20 De allierte bomber atlanter-veggen

06.30 I landsetning på Omaha og Utah (Amerikanske styrker)

07.25 I landsetning på Gold og Sword (Britiske styrker)

07.45 I landsetning på Juno (Canadiske styrker)

24.00 140.000 allierte soldater har gått i land. De allierte har sikret seg fotfeste, selv om området var under en tredjedel av det de hadde planlagt å ta. 

 

Fallskjermsoldatenes angrep:

De som angrep Frankrike først var fallskjermtroppene og de luftbårne troppene. De allierte fallskjermsoldatene hadde de vanskeligste oppgavene. De skulle hoppe ut av flyene sine, møtes etter landing på et bestemt møtested og utføre oppgavene sine. Aller først landet stifinnerne. De skulle markere slippsoner for fallskjermsoldatene med lys, og sette opp radiotårn. Så landet fallskjermsoldatene. De skulle sørge for at landingsplassene til glideflyene var ryddet.

 

Glideflyene fraktet med seg tungt utstyr som biler og panservernutstyr. Dette utstyret var helt nødvendig for fallskjermsoldatene fordi de måtte erobre et område på nesten 50 kvadratkilometer og ødelegge forsvarspostene der. Panservernutstyret måtte de ha fordi det var store muligheter for å støte på tyske tanks. De flybårne troppene som landet i glidefly skulle ta over to broer. Den ene lå over elven Orne, og den andre lå over Caen-kanalen. Disse to broene var viktige for de allierte og det var derfor nødvendig å erobre disse to broene intakt. Derimot måtte de fem broene over elven Dives ødelegges. Tyskerne hadde oversvømt dalen som Dives lagde i håp om at de ville ha kontrollen over de fem broene over elven. Hvis de flybårne troppene angrep og ødela alle de fem broene ville det være umulig for tyskerne å sette i gang et motangrep fra øst. Dermed kunne de fokusere på sitt forsvar i sør. Andre steder landet soldatene i små landsbyer hvor det krydde av tyske vakter. Disse fallskjermsoldatene ble meiet ned. Noen var heldige og ble tatt til fange.

 

Det ble store forvirringer da hovedstyrken av fallskjermsoldatene ankom landingsstedet. Noen av dem hoppet ut for tidlig og landet i sumper og områder med bare gjørme. Da hadde de ikke noen sjanse med 30 kilo utstyr på ryggen. Noen andre hoppet for sent og landet i Den engelske kanal. Hundrevis av soldater druknet bare noen meter fra land. Fallskjermsoldatene greide oppgavene sine bra til tross for de store tapene. De nesten 19.000 britiske, amerikanske og kanadiske luftbårne troppene hadde før landsettingen begynte, sikret et brohode inne i landet og omringet tyskerne med strendene for landsettingen mellom seg.

Angrepet:

Den enorme flåten som angrep Normandie-kysten var på bortimot 2700 skip. Skipene var fordelt på flere konvoier slik at ikke alle skipene skulle seile samtidig. Det var i alt 21 konvoier. Alle slags skip ble tatt i bruk under D-dagen. Det var lasarettskip, transportskip, lastebåter, kanaldampere, tankbåter, og uendelig mange landgangsfartøyer med i de milelange konvoiene. Disse skipene var bare frakteskip som fraktet infanteri, tanks, forsyninger, biler, og annet utstyr. I tillegg til transportskipene var det mange krigsskip, både kryssere, minesveipere, store slagskip og torpedojagere.

I midten av alle skipene, lå det flere kommandoskip. Disse skipene skulle fungere som en slags base for radiomeldinger helt til det ble opprettet en slik base på land. Alt tyskerne hadde å sende ut av krigsskip var fire torpedobåter. Disse båtene kom fra en tysk havn ett eller annet sted langs invasjonskysten. Ingen vet hvorfor tyskerne bare sendte ut fire av de åtte torpedobåtene som lå i havn der. De tyske torpedobåtene var utstyrt med åtte torpedoer hver. De sendte ut alle torpedoene sine mot konvoien av allierte skip, før de dro tilbake. Nesten alle torpedoene bommet, men flere traff. Den norske jageren "Svenner" var et av de få skipene som ble senket av de tyske torpedobåtene. 32 nordmenn og 2 briter ble drept under senkingen.

Ca kl. 6.30 da den første invasjonsbølgen seilte mot stranden. Planen var at amfibietanks skulle kjøre/svømme inn til vannkanten og bli stående der for å dekke den første angrepsbølgen som etter planen skulle komme ti minutter etter. Etter at amfibietanksene hadde gått i stilling skulle landgangsbåter landsette tanks som hadde som oppgave å skade de tyske forsvarslinjene før infanteriet kom. Den samme oppgaven hadde også krigsskipene og flyvåpnene. Deres bombardement begynte ca. kl. 5.10. Av frykt for å treffe sine egne, slapp bombeflyene bombene sine langt bak tyskernes linjer som lå langs stranden. Mange av granatene til krigsskipene gikk enten for langt eller for kort. Selv om de fleste granatene til krigsskipene traff, så gjorde ikke det noen skade på forsvarerne.

Mens soldatene var i landgangsbåtene var deres verste fiende havet. Det å sette landgangsbåter på havet var en vanskelig operasjon siden det blåste slik som det gjorde. På vei inn mot stranden sank flere landgangsbåter fordi de tok inn for mye vann. Soldatene hadde blitt forsikret om at båtene deres ikke kunne synke, men mange av båtene gjorde akkurat det og soldatene som befant seg i båtene hadde ikke en sjanse. Med det nesten hundre kilo tunge utstyret deres, sank de fleste til bunns. De som klarte å holde seg flytende måtte vente lenge før de ble plukket opp av redningsbåter. Da landgangsbåtene var bare noen hundre meter fra strendene, begynte tyskerne å skyte. Mange av båtene som fraktet soldater og annet utstyr ble sprengt i filler før de nådde stranden. Andre båter som nådde strendene ble sprengt av minene som var festet til undervannshindrene. Da rampen gikk ned var det ingen annen ting å gjøre enn å løpe i dekning. I landgangsbåten til commandosoldatene ble nesten alle drept da rampen ble senket. Tyske maskingevær fyrte løs på båten så ingen kom unna. Ingeniørtroppene som skulle rydde seksten stier fra vannkanten og innover i landet fikk ikke gjort jobben sin fordi soldatene brukte hindrene som måtte fjernes, til skjulesteder. Det gjorde at de neste angrepsbølgene måtte kjempe seg fram meter for meter, noe de ikke var trent opp til.

Men det lykkes til slutt for de allierte å få fotfeste på strendene så ble ”The Mulberrys” skrud sammen og resten av troppene gikk i land.