I høst har du lest en islandsk ættesaga. Grei ut om denne sjangeren med utgangspunkt i lærestoffet du har arbeidet med. Bruk gjerne utdraget fra Egilssaga som hjelp. Hvilken verdi mener du denne litteraturen har?

Fra Island har vi 29 sagaer som blir kallet for islendingsagaene eller de islandske ættesagene. Dette er sagaer som er blitt laget av islendinger og som handler om islendinger. Sagaene er spennende fortellinger om dramatiske hendinger. Handlingene er fra 900-1030, den såkalla sagatiden. Dette var rett etter landnåmstiden, og Island var et føydalt ættesamfunn uten noen utøvende myndighet, og med mektige godseiere eller høvdinger på toppen. Dette var en urolig tid på Island. Det ble mange konflikter og rivalisering mellom høvdinger og slekter etter at folk begynte å kreve eiendomsrett til jorda.

Sagaene ble overlevert muntlig og ble ikke skrevet ned før 200-300 år etter de hendingene som blir skildret. Det er to teorier om hvordan islendingsagaene ble skrevet ned. Friprosateorien går ut på at nedskriveren skrev ned de historiene som allerede levde fullt ferdige i den muntlige tradisjonen, mens bokprosateorien tar utgangspunkt i at forfatterene var selvstendige kunstnere som fritt og suverent diktet sagaene med utgangspunkt i historisk stoff. Vi vil aldri få ett klart svar på dette, siden denne tradisjonen er gått tapt.

Temaene i ættesagene er kjærlighet, ære, hevn, skjebne og ættefølelse. Slekt og familie er viktig innhold i sagane. Samholdet innen familie og ætt var meget sterkt og holdt lenger enn livet. Slekten støttet de andre medlemmene i familien uansett, og ble et familiemedlem drept, måtte en regne med å ta en grusom hevn. Hovedmotivet i sagene er ofte gjengjeldelse og konflikt. Vanligvis er det kjærlighet eller ære som er grunnlaget for konfliktene. Skjebnen har også en betydningsfull plass i sagaene, det er ofte en manns skjebne det blir fortalt om. Uansett hva man gjør, kan man ikke unngå skjebnen. Den må man bære, uten å protestere. Drømmer og andre varsel blir ofte benyttet til å fortelle hva skjebnen til hovedpersonene er.

Sagaer er fortellinger som krever å bli trodd. Sagaforfatteren prøver å gi inntrykk av å være historisk korrekt. Viktige virkemidler som understreker dette er at stedsnavn blir nevnt og alle oppsummeringene av slektsforhold. I tillegg til å gi fortellingen en korrekt historisk form, understreker også slektsoppramsingen hvor viktig slekten var i det islandske ættesamfunnet på den tiden.

Det spesielle ved sagastilen er den knappe og enkle formen. Språket er svært tilbakeholdent, det blir ikke sagt mer enn akkurat det som er nødvendig. Setningene er enkle, og det blir ofte brukt paratakse, sideordning mellom setningene, og inversjon, omvendt ordstilling. Et annet vanlig trekk ved setningene er ”utbrytning”. Det vil si at fortelleren bruker et ”det” eller ”dette” i begynnelsen av en setning. Skifte i grammatisk tid er også et av kjennetegnene til sagaene. Det er ikke uvanlig å finne avsnitt med både preteritum- og presensform av verbet. Dette forekommer som oftest når fortelleren vil fremheve noe dramatisk.

Den objektive og saklige stilen er altså typisk for sagaen. Ordvalget er alltid enkelt, dagligdags og knapt. Dramatiske hendinger og sterke følelser blir ofte beskrevet med svake og enkle ord. Underdrivelse og bagatellisering av død og smerte er normalt. Naturskildringer eller poetiske stemningsbilder er sjeldne i sagaene. Naturen blir bare skildret dersom den har noe å si for handlingen. Dialoger, derimot, har en stor rolle i sagaene. Mye av handlingen får vi med oss gjennom samtaler. I skaldesagaene er det også mange skaldeviser. Skaldene kvad ved intense situasjoner, og visene uttrykker gjerne skaldens følelser..

Synsvinkelen i sagaene er autoral og refererende. Fortelleren holder seg så langt i bakgrunnen som mulig, og lar oss sjelden forstå sine egne reaksjoner og vurderinger av personer og hendinger. Du får ikke vite hva personene tenker, de blir skildret ved handlinger og replikker. Personene røper sitt indre liv gjennom ytre trekk som gjerninger, talemåte, kroppsspråk, samt karakteristiske detaljer ved utseendet som fremhever spesielle egenskaper. Når personene bare blir beskrevet utenfra, virker sagaen mer som en sann historie. En annen ting som skjer når fortelleren holder sine egne forklaringer ute fra teksten, er at sagaen blir full av indre liv. Leseren vet at det er mer i personene enn det som blir fortalt, og må lese mellom linjene. Det som er usagt i sagaen, er ofte noe av det viktigste i fremstillingen.

Noe av det som særmerker de beste sagaene er livskunnskapen og innsikten i menneskesinnet. Personene i sagene blir ikke målt etter vår skala fra god til vond. Helten i sagaen er den som det er noe storfelt over, og som gjør ting til gagns, enten det er godt eller vondt. Heltene er alltid modige og sterke typer. De personene som havner i motsetningsforhold til heltene, "stakkarene", er gjerne feige, noe heltene aldri er. ”Stakkaren” er knuslete og tør ikke gjøre noe helt og fullt. I sagaene blir hovedpersonene satt på prøve, om igjen og om igjen, hardere og hardere. Selv når det røyner på, holder toet i helten. Enda det til sist ender med at helten dør, er han like fryktløs og modig hele tiden. Det som er viktig med helten, er ikke om han lever eller dør, men hvordan han lever og dør. Og leve og dø skulle man gjøre med ære.

Islendingsagaene er Islands mest originale bidrag til verdenslitteraturen. Den fortellerkunsten vi møter i disse sagaene, skapte seg en egen stil, særmerkt og frisk, enkel og samtidig høyt foredlet. Denne stilen har hatt mye å si for annen europeisk litteratur. I Norge har diktere som Bjørnstjerne Bjørnson og Sigrid Undset latt seg inspirere av denne stilen.

Noen vil også påstå at sagaene er historiske kilder, men man kan ikke stole på sagaene som historieskriving. Selv om personer som blir nevnt i sagaene har levd, må man regne med at historiene er oppdiktet. Sagaforfatteren vil nok gjerne gi inntrykk av at det han forteller om virkelig har hendt , men man må huske at det utvalgte stoffet har vært muntlig overlevert gjennom et kvart årtusen. Det var mange tildiktinger til sagaene før de ble skrevet ned. Men selv om historiene ikke er historisk korrekte, har ættesagene har gitt oss en innsikt i hvordan folk levde og tenkte i vikingtiden. Vi blir kjent med hvilke verdier de hadde og som var viktige for dem. Ære, hevn og familie var noe som stod sterkt i det norrøne samfunnet.

Selv om ættesagaene ble laget for nesten 1000 år siden, er de ikke noe som er gammelt og utgått. Vi har fremdeles glede av å lese disse sagaene. Den spesielle sagastilen gjør at leseopplevelsen blir ekstraordinær og spennende. Islendingsagaene har høy verdi den dag i dag og er en viktig del av verdenslitteraturen. Siden ættesagaene er en del av vår norrøne arv, har de også en nasjonal verdi for oss. Vikingtiden var jo Island og Norges storhetstid. Da Norge på 1800-tallet skulle gjenoppbygge nasjonalfølelsen, var disse sagaene viktige for å fortelle om vikingtiden og for å få frem nasjonalfølelse hos nordmenn. Derfor er det viktig at vi tar vare på disse sagaene og ikke lar dem gå i glemmeboken.

Kilder:

- http://www.daria.no/skole/?tekst=470

- http://www.isk-tv.no/~gmdata/teachers/norsk/litteratur/bakgrunn/gunnlaug.htm
- Soga om Gunnlaug Ormstunge, Det Norske Samlaget, forfatter Hallvard Magerøy og Ivar Eskeland
- Hjelpeark om sagastilen og islandske ættesagaer, utlevert i norskundervisningen
- Aschehoug og Gyldendals Store Norske Leksikon, bind 7, stikkord: Island
- Norsk Allkunnebok, Fonna Forlag, bind 6, stikkord: Island
- Grunnlinjer VK1 og VK2, forlag: Gyldendal