I

For å kunne forstå vårt demokratiske system fullt ut er det viktig å kjenne til hvordan grunnlaget for det, nemlig valgene, foregår. For å komme dit må man først kjenne til en del grunnleggende begreper. Noen av disse er:

 

Forholdstallsvalg: Valgreformen i 1919 innebar en del endringer i den norske valgordningen. Enmannskretsene som til da hadde vært de gjeldende ble i stedet erstattet av valgdistrikter med flere mandater. Disse mandatene skulle ikke som før gå til det partiet som fikk flertall i valgkretsen, men i stedet fordeles mellom partiene i forhold til stemmetallet.

 

Forholdstallsvalg skal ivareta et riktigere forhold mellom antall stemmer og antall mandater enn det som er mulig i et tradisjonelt flertallsvalg. I teorien innebærer dette systemet at en krets får tildelt x mandater i Stortinget, og det partiet som får 34% av stemmene i kretsen får ca. 34% av mandatene. Ordningen er i utgangspunktet ment å sikre større matematisk rettferdighet ved valgene, og et ledd i det er den såkalte Sainte-Laguës metode med delingstallene 1.4, 3, 5, osv.

 

Flertallsvalg:  Ved flertallsvalg er som regel landet delt opp i et stort antall enmannskretser, i motsetning til ved forholdstallsvalg. Det partiet som får flest stemmer i hver enkelt valgkrets vinner mandatet. Dette systemet ble avskaffet i Norge i 1919, men er fremdeles det rådende i bla.a Storbritannia, USA, Canada og New Zealand. Interne variasjoner finnes. I Frankrike kreves det for eksempel at et parti får rent flertall i valgkretsen for å få mandatet. Hvis ingen oppnår det i første valgomgang, avholdes det en andre omgang der det holder med simpelt flertall for å få mandatet.

 

Direkte valg:

Ved direkte valg, som vi har i Norge, stemmer velgerne direkte på de enkelte partienes kandidater. Motsetningen er indirekte valg, der velgerne stemmer på ”valgmenn” som senere plukker ut representantene til den aktuelle forsamlingen. Eksempel på det er det amerikanske presidentvalget, der velgerne stemmer på partiet, og partiet har på forhånd plukket ut sine respektive presidentkandidater.

II

Reglene for stortingsvalg finner vi i Lov av 1. mars 1985 nr. 3 om stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg med endringer, sist ved lov av 10. januar 1997 nr. 6 og 13. juni 1997 nr. 50 samt tilføyde endringer. Noen grunnleggende regler finnes også i Grunnloven, disse omhandler kun direkte stortingsvalg.

 

Når det gjelder tallet på representanter som skal velges til Stortinget, sier Grunnlovens §57 at det skal være 165. Landet er delt inn i 19 valgkretser, altså fylkene. Valgkretsene er i sin tur inndelt i sogn, som tilsvarer kommunene. Valgperioden er fire år, og valgdagen skal være en mandag i september.

 

Norske statsborgere som fyller 18 år i valgåret, og som ikke har mistet stemmeretten etter Grunnlovens §53, har stemmerett ved norske stortingsvalg. Norske statsborgere bosatt utenfor Norge på valgdagen har også stemmerett hvis de tidligere har stått i folkeregisteret som bosatte i landet. Utenlandske statsborgere har ikke stemmerett ved norske stortingsvalg. For alle gjelder det at en må være innført i manntallet i kommunen på valgdagen. Til stortingsvalget i 1997 ble det innført et nytt system , der det sendes ut valgkort til alle med stemmerett som står i manntallet.

 

Personer med stemmerett som har oppholdt seg i Norge i minst ti år, og som ikke er utestengt eller fritatt, kan velges inn på Stortinget og plikter å ta imot valget. Utestengt fra valget til Stortinget er de som innehar følgende stillinger på valgdagen: Ansatte i departementene, med unntak av statsråder eller statssekretærer, ansatte ved hoffet og hoffets pensjonister samt ansatte i diplomatiet og konsulatvesenet.

 

Rett til å kreve fritak fra å stå på en liste ved stortingsvalg har den som har stemmerett i et annet fylke, den som har vært stortingsrepresentant siden forrige valg og den som fyller 60 år i løpet av valgåret.

 

Når det gjelder fremgangsmåten for velgeren ved stemmeavgivelsen er det første som skjer at personen blir krysset av i manntallet. Deretter blir det utlevert en stemmeseddelkonvolutt.

 

Velgeren blir vist til et avlukke der han kan stemme usett. Etter at stemmeseddelen er lagt konvolutten legger velgeren den i en urne på stemmestyrets bord.

 

Etter at stemmene er blitt talt opp i to omganger, grov- og fintelling, begynner det arbeidet det knytter seg virkelig interesse til, nemlig oppgjøret. Det blir gjennomført som følger:

 

Først avgjøres det hvor mange mandater hver enkelt liste får. Det totale stemmeantallet til hver liste blir først delt på 1,4. Partiet med det høyeste tallet (kvotienten) etter denne delingen tar det første mandatet. Dette partiets stemmetall blir så delt med 3, og partiet deltar nå med denne kvotienten i konkurranse om det andre mandatet. Det partiet som nå har den største kvotienten tar mandat nr. 2, og partiets stemmetall deles så med 3. Delingen fortsetter med 5, 7, 9, 11 osv. til alle mandatene er fordelt. Tabellen nedenfor vil forhåpentligvis gjøre metoden lettere å forstå. Den er kjent som ”modifisert Sainte-Laguë metode”, og har vært benyttet i Norge siden 1953. Matematisk sett er metoden ikke helt rettferdig, siden den til en viss grad favoriserer de største partiene.

 

Dette kan imidlertid forsvares med at det på denne måten skapes en mer styringsdyktig nasjonalforsamling. Med andre ord unngår man italienske tilstander, og i mine øyne mer enn oppveier det de ubetydelige matematiske urettferdighetene som kan oppstå. I tillegg, for å kompensere for at de mindre partiene blir underrepresenterte ved den gjeldende valgordningen ble det i 1989 innført en ordning med utjevningsmandater.

 

Tabellen nedenfor er eksempel på et valgoppgjør fra Akershus for stortingsvalget 1989, der det skulle velges 12 representanter. Mandatfordelingen ble som følger:

PARTI	REPRESENTANTER
Høyre	5 (mandat nr. 1, 4, 7, 10, 12)
Arbeiderpartiet	4 (mandat nr. 2, 5, 8 ,11)
Fremskrittspartiet	2 (mandat nr. 3, 9)
Sosialistisk Venstreparti	1 (mandat nr. 6)

 

Tabell 1. Valgoppgjøret i Akershus. Stortingsvalget 1989.

PARTI	H	DNA	FrP	SV	KrF	SP
Stemmer	81140	80862	39851	26295	11229	12187
1,4	1 57957	2 57758	3 28465	6 18782	8020	8705
3	4 27046	5 26954	9 13283	8765	3743	4062
5	7 16228	8 16172	7970
7	10 11591	11 11551
9	12	8984

 

Kandidatkåringen skjer ved at den som står flest ganger som nr. 1 på listen får det første mandatet, den som står flest ganger som nr. 2 får det andre osv. Over halvparten av velgerne må rette for samme kandidat for at rettinger på listen skal ha noen effekt. Det skal altså svært mye til før rettinger på listene skal få noe å si for personvalget ved stortingsvalg.

 

Det ble også plukket ut vararepresentanter ved dette oppgjøret. Disse blir plukket ut blant de listekandidatene som ikke ble valgt inn på Stortinget. I praksis blir den rekkefølgen de står i på valglistene benyttet for å kåre vararepresentanter. Når oppgjøret har blitt gjennomført av fylkesvalgstyret skal utskrift av møteboka sendes riksvalgstyret og Stortingets kontor.

 

Spesielt for stortingsvalget er ordningen med utjevningsmandater. I dag har vi 8 slike til fordeling, og de skal sikre at Stortinget får en sammensetning som bedre samsvarer med partienes stemmetall på landsbasis enn det som blir resultatet av 19 ulike fylkesoppgjør.

 

Men, det er begrensninger på retten til å konkurrere om dem: Utjevningsmandatene kan kun tildeles registrerte partier, og det er satt en sperregrense på 4%. Kun partier som får 4% eller mer av stemmene på landsbasis kan altså få utjevningsmandater. Videre vil et parti som får flere distriktsmandater enn det det ville ha fått ved et landsomfattende valgoppgjør, ikke få utjevningsmandater.

 

Fordelingen av utjevningsmandatene er nokså komplisert, men grovt sett kan vi si at disse går til de partiene som faller inn under ordningen, som har høyest kvotient etter at partienes totale stemmeantall på landsbasis er samlet med hele landet som en krets og ved at riktig delingstall blir benyttet. Valgordningen ved tildeling av utjevningsmandater kalles fortsatt ”modifisert Sainte-Laguë”.

 

Etter denne kortfattede gjennomgangen av valgordningen ved stortingsvalg vil jeg si at jeg sitter igjen med en sterk følelse av at den er så rettferdig som den kan bli. Selv om den kanskje på enkelte områder favoriserer de største partiene, syns jeg det mer enn oppveies av ordningen med utjevningsmandater. Sett under ett synes jeg vi nordmenn med rette kan si og være stolte av at vi har et av de beste demokratiene i verden.

III

I Norge som i alle demokratiske samfunn er det systematiske variasjoner i valgdeltakelsen mellom ulike befolkningsgrupper. Eller er det det? Er det slik at det ved hvert valg er en like stor andel av f.eks. postansatte som ikke deltar i valget? Hjemmesittergruppen utgjør ikke noe tverrsnitt av den norske velgermassen. Men kan hjemmesittere defineres som en ensartet gruppe?

 

Demokratiteorien gir oss forskjellige syn på hvor stor deltakelse demokratiet trenger. En kan grovt dele inn i to perspektiver på politisk deltakelse og demokrati: Det første er deltakerperspektivet, hvor demokratiet har som mål å sikre alles medvirkning i politiske avgjørelser. Demokratiet er et middel til utvikling av de menneskelige egenskaper og deltakelse i beslutninger. Folkets makt ligger i medbestemmelsesrett over avgjørelser .

 

 Hjemmesitting er i dette perspektivet den mest alvorlige trussel mot demokratiet, fordi den undergraver demokratiets legitimitet. Et styre av folket må innebære at folket vil styre. Det andre retningen er konkurranseperspektivet, der demokrati er et middel til å avgjøre elitekonkurranse ved flertallsavgjørelser og legitimere effektiv forvaltning. Deltakelse er deltakelse i valg. Folkets makt ligger i trusselen om å ikke velge eller gjenvelge en kandidat eller et parti.

 

Tradisjonelt har det vært store forskjeller i valgdeltakelsen mellom ulike steder i Norge. Deltakelsen har alltid vært høyere i de sentrale områdene av landet enn i de mer avsidesliggende. Særlig i Nord-Norge har deltakelsen vært særlig lav. Også det om man bor i tettbebygde eller spredtbygde strøk har tydelig innvirkning på engasjementet. Ettersom tiden har gått har disse forskjellene blitt mindre. Innføring av forholdsvis nye medier som TV og radio har nok hatt sitt å si for at også beboerne i utkantstrøk har ”våknet opp” politisk.

 

Forskjellen mellom kjønnene har alltid vært stor. Opprinnelig var politikk et mannsanliggende, kvinner skulle ”tie i forsamlingen”, og ellers engasjere seg minst mulig i verden utenfor hjemmet. I 1915, da kvinner for første gang kunne avgi stemme ved stortingsvalg, syntes det godt hvilken holdning kvinner hadde til politikk. Nesten 20% flere menn enn kvinner stemte. I dag er denne forskjellen visket ut, og utviklingen går nå faktisk motsatt vei. I velgergruppen <–50 år var det ved siste valg en høyere andel kvinner enn menn som avga stemme.

 

Alder har også sitt å si. Variasjonene i valgdeltakelsen mellom forskjellige aldersgrupper har i mange år holdt seg ganske stabil og forutsigelig. Naturlig nok er det de ”voksne” som er mest aktive ved urnene, med de over 60 som den ledende aldersgruppen. Ikke så rart, siden den aldersgruppen er den siste generasjonen som har opplevd å bli fratatt sine demokratiske rettigheter. Det har nok lært dem å verdsette den friheten som vi i dag tar for gitt her i landet. Den likegyldigheten de fleste av oss som er unge i dag generelt viser i forhold til politikk er urovekkende, og kan på lang sikt bidra til å svekke demokratiet og dermed styringen av landet. Slik sett kan kanskje Hitlers ord om at hver generasjon bør ha deltatt i en krig medføre en viss riktighet, om enn kanskje ikke akkurat på den måten han tenkte.

 

Når alt statistisk materiale peker i retning av at det faktisk er en reell forskjell i ulike befolkningsgruppers politiske aktivitet, er det kanskje på tide å spørre seg: Hvorfor er det slik?

 

En viktig faktor er utdanning. Utdanning gir ikke bare sosial status, men også en større evne til, og interesse for, å samle og bearbeide informasjon og vurdere ulike argumenter opp mot hverandre. Samlet går disse egenskapene under betegnelsen politiske ressurser. Dette er nøkkelegenskaper en bør besitte for å følge med i og ikke minst forstå det som foregår i politikken. Imidlertid er disse ressursene skjevt fordelt, og resultatet av det kan en se i den såkalte Martinussens argumentasjonsrekke. Skjev fordeling av politiske ressurser fører til politisk lagdeling, skjev politisk innflytelse over de offentlige myndighetene som foretar de politiske fordelingsbeslutningene. Dette fører igjen til politisk lagdeling osv.

 

Mens manglende deltakelse ifølge den forklaringsmodellen er et uttrykk for avmakt, har andre forskere tolket hjemmesitting som en bevisst og gjennomtenkt protesthandling. Hjemmesittere mangler tillit til politikerne og det politiske systemet de representerer. Dette ønsker de å markere ved å la være å delta i den demokratiske beslutningsprosessen. Men det er flere ting som tyder på at politisk kynisme ikke er en vesentlig årsak til hjemmesitting i Norge. For det første er den politiske tilliten sterk her sammenlignet med andre land. For det andre viser, om jeg husker riktig, undersøkelser at frammøteprosenten ikke er vesentlig lavere hos de som har svak politisk tillit. Statistikken sier at mistillit ikke fører til hjemmesitting, men til partiskifte. Særlig Fremskrittspartiet er populært blant misfornøyde velgere. Når Carl I. går ut og lover bort oljefondet flerfoldige ganger i løpet av en enkelt TV-debatt, da biter skatt- og avgiftstrøtte nordmenn på uten å blunke. Men tynger disse avgiftene oss egentlig så mye som vi skal ha det til? For å sitere (tegneren) Hagen i VG, så er vi nordmenn så mette at vi er sinte.

 

Men verken politisk kynisme eller politisk fattigdom er gode forklaringer på hvorfor vi ungdommer har lavere frammøteprosent enn andre aldersgrupper. En valgundersøkelse gjort av NSD ved stortingsvalget 1993, viste at kun 62% av guttene og 64% av jentene mellom 18 og 21 år avla stemme ved valget. Og jeg tror man kan være ganske sikker på at andelen ikke har steget, tvert imot. Men hva er så årsaken til den lave valgdeltagelsen blant ungdom? Forskerne har en teori her også. Den kalles politisk sosialisering. Med dette mener de at politisk bevissthet er noe som må læres på lik linje med tradisjoner og normer. Det vil si at vi gjennomgår en politisk sosialiseringsprosess, der mennesker rundt oss har stor innflytelse. Men selv om valgdeltagelsen er lav blant ungdom trenger ikke det å bety at vi om 10-20 år sitter igjen med en gjeng sofavelgere. Som frukt, så modner også velgerne.

 

Så det stemmer nok at det er systematiske variasjoner i valgdeltakelsen mellom ulike norske grupper. Men det er en tendens man ser i alle land vi liker å sammenlikne oss med. Slik jeg ser det er farene som er forbundet med dette i forhold til demokratiets framtid sterkt overdrevne og urealistiske. Det norske demokratiet vil nok fortsette å styrke sin stilling også i fremtiden. Sofavelgere er et uunngåelig element i samfunnet så lenge det er en frivillig sak å benytte seg av sine demokratiske rettigheter eller ikke.

 

Jeg har benyttet følgende kilder i mitt arbeid:

 

I Samfunnet 3 (Jostein Ryssevik)

 

Aschehoug & Gyldendals Store Norske Leksikon, bind 12

 

Lav Valgdeltakelse, En Analyse (Eystein Eggen Randa)

 

Skremmende Lav Valgdeltakelse, artikkel i Sunnmørsposten 1999 (Ole A. Pettersen)

 

Et Stortingsvalg I Perspektiv (Bernt Aardal/Henry Valen)

 

Konflikt Og Propaganda (Bernt Aardal/Henry Valen)

 

Hjemmesitting (Forfatter ukjent)

 

http://www.norge.no