Med grunnloven i havn og en slutt på “400-årsnatten” med Danmark, kunne demokratiseringen i Norge blomstre fram. Med en stor befolkningsvekst fra 1750 til 1850, og stadig flere som flyttet til byer gjorde at valg samfunnet tok påvirket stadig flere mennesker. Fra å være selvforsynte var de senere mer avhengig av andres produksjon for å dekke behovet de trengte av mat og andre varer. I denne oppgaven skal vi ha fokuset på den politiske utviklingen i Norge fra 1800-tallet.

Grunnloven som ble til i 1814 var en seier for demokratiet i Norge. Sammenlignet med andre land i Europa på samme tid var den meget demokratisk. Grunnloven sikret embetsmenn, bønder og byborgene stemmerett. Det var kun menn over 25 år som ikke var ansatt i annen manns tjeneste som var stemmeberettiget (Wikipedia u.d.). I følge Wikipedia var det omkring 40 % av alle menn over 25 år som kunne stemme ved stortingsvalg i 1814, noe som er veldig mange sammenlignet med andre land i Europa. De som hadde et lite bruk eller ingen jord, måtte jobbe hos andre familier med større gårder for å livnære seg selv. Denne gruppen kunne med andre ord ikke stemme. Både husmannsfamiliene, altså de som leide jord av en jordeid bonde i form av kontanter eller pliktarbeid, og de som var helt jordløse hørte til denne gruppen. Med en befolkningseksplosjon på 1800-tallet, vokste disse gruppene sterkt. Dette førte til andelen stemmeberettigede av befolkningen sank. I følge Andenæs, Statsforfatningen i Norge (1998) s. 98, regnet man at knapt 7,5 % av befolkningen var stemmeberettigede før den første utvidelsen av stemmeretten i 1884. (Regjeringen u.d.)

Med den industrielle revolusjonen førte dette til at flere flyttet til byene og arbeidet i industrien. Arbeids- og boforholdene var ofte elendige, og dette førte til misnøye til de som jobbet i industrien. Fra 1860-årene og framover ble mange fagforeninger etablert. Arbeiderforeningene la vekt på opplysning og selvhjelpstiltak, og for å hjelpe folk i egne virksomheter for eksempel som arbeiderboliger, skoler, helsetiltak og låneordninger. Fagforeningene vokste fram i 1870-tallene. Arbeidernes faglige landsorganisasjon (LO) ble stiftet i 1899. Hensikten med fagforeningene var å organisere arbeiderne til å kreve bedre lønn og arbeidsvilkår.

I 1833 ble det valgt inn hele 47 representanter for bondesamfunnet, mot 34 embetsmenn. Det ble et slags skille dette året, der bondesamfunnet nå fikk flertall i Stortinget. Ved forrige Stortingsvalg i 1830, var tilsvarende tall 25 mot 48. Bondesamfunnet kunne nå bestemme mer enn tidligere. Bøndene ville ha en billigere stat med færre embetsmenn og lavere embetsmannlønner (Abrahamsen, et al. 2008, 162). I 1837 vedtok Stortinget formannskapslovene. Dette førte til lokalt selvstyre i Norge, som bidro til at distriktene kunne bestemme over seg selv. Med en større innflytelse i politikken fra bøndene fikk de politisk trening som var viktig senere for å innføre parlamentarismen. Ved lokalt selvstyre, og stadig flere bønder som ble ordførere, fikk mange erfaring med politikk og kunnskaper om demokratisk arbeid som ble spredt til et bredere lag av folket.  

Bondevennene, som bestod av mennesker fra bygder med særlig interesse for politikk fra 1860-tallet, var den viktigste av de store folkebevegelsene i 1860- og 1870-årene. De ville at Stortinget og regjeringen skulle avspeile flertallet av velgerne i landet, at ikke regjeringen skulle bare bestå av embetsmenn. De ville gjøre politikken mer demokratisk og folkelig, ved å erstatte embetsmenn med vanlige folk, der viktige avgjørelser ble tatt. For eksempel ville de at vanlige folk kunne velges inn i menighetsråd i kirken, at de kunne være skolestyrer (rektor) i skolen og de ville ha en jury i rettssalen. De ønsket også sosial utjevning mellom by og land og mellom rik og fattig. I 1884 ble det første politiske partiet stiftet. Venstre ble formelt stiftet våren 1884.

I 1884, ble parlamentarismen innført. Det vil si at regjeringen skal ha støtte fra flertallet i Stortinget. Veien til innføringen av parlamentarismen var lang og vanskelig. I 1869 vedtok Stortinget at de skulle møtes hvert år og å sitte sammen hele vårhalvåret. Slik kunne de få større innflytelse på regjeringen. På denne måten kunne de kontrollere hva statsrådene gjorde, og de ville at de skulle møtte opp i Stortinget for å svare på spørsmål, på samme måte som vi i dag har “spørretimen” i Stortinget.  En slik ordning åpnet muligheten for at en statsråd eller statsminister å få et mistillitsvedtak i Stortinget mot seg. I 1882 fikk venstregruppen gjennom en enorm velgermobilisering mange stortingsrepresentanter at partiet kunne fylle hele Lagtinget med sine folk. Da Stortinget for fjerde gang vedtok at statsrådene skulle ha adgang til Stortinget, og kongen igjen nedla veto, reiste Stortinget i 1883 riksrettssak mot regjeringen Selmer. Anklagen gikk ut på av regjeringen brøt Grunnloven ved å hindre at et stortingsvedtak ble gjennomført. Høyesterettdommerne i Riksretten, der alle var embetsmenn, stemte alle for at regjeringen burde frifinnes. Medlemmene i Lagtinget utgjorde flertallet i Riksretten, og var alle venstremenn, fikk dermed dømt regjeringen Selmer fra embetet. Med parlamentarismen var ikke statsrådene lenger livstids- og langtidsmedlemmer av regjeringen, men skiftet med partiflertallet i Stortinget.

Samtidig ble stemmeretten utvidet med innføringen av parlamentarismen. Man innførte et censussystem, det vil si at alle som betalte skatt av en viss inntekt fikk stemmerett (Regjeringen u.d.). Dette var en viktig omveltning av den politiske makten i Norge, som gjorde at makten til regjeringen og kongen ble svekket, mens makten til folket ble styrket. Det at embetsmenn fortsatt hadde makt i ytterlige 50 år etter at bøndene fikk flertall i Stortinget var fordi at de hadde monopol i den utøvende makten. Først i 1898 ble det innført alminnelig stemmerett for menn. Mens kvinnene fikk stemmerett etter censussystemet i 1907, og alminnelig stemmerett på lik linje med menn i 1913. Det tok med andre ord nesten 100 år fra Grunnloven åpnet for demokrati til at hele befolkningen (over en viss alder) fikk stemmerett.

Innføringen av parlamentarismen er den viktigste politiske omveltingen i nyere tid, og er viktig også den dag i dag for demokratiet. Mens de på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet kjempet for å få stemmerett, bryr de færreste om politikk i dag. Med en globalisert verden, er det også stadig flere arbeidsinnvandrere i Norge uten norsk statsborgerskap, noe som gjør de ikke stemmeberettigede. Men dette er en annen historie.

Abrahamsen, Olav Arild, Ståle Dyrvik, May-Brith Ohman Nielsen, og Andreas Aase. portal - Nyere historie. Oslo: Det Norske Samlaget, 2008.

Regjeringen. 2.2.2 Stemmerett og valgbarhet. u.d. http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/2000/nou-2000-32/3/2/2.html?id=362837 (funnet desember 1., 2010).

Wikipedia. Stemmerett. u.d. http://no.wikipedia.org/wiki/Stemmerett (funnet desember 1., 2010).