Kort om Sparta

Sparta var en militærstat som la vekt på militær utdanning, disiplin og full lojalitet overfor bystaten. Fra og med 610 f.Kr. hadde de konstitusjonelt oligarki, et styresett der kun noen få personer har makt. Det endelige målet med bystaten og dens styresystem var å opprette den sterkeste hæren i Hellas. Dette var dog gjort med tanke på forsvar heller enn angrep.

Kort om Athen

I Athen hadde man et demokratisk styre som baserte seg på maktspredning og rotasjonsprinsippet. Man fordelte makten mellom tre ulike instanser: Folkedomstolen, Folkeforsamlingen og Rådsforsamlingen. På denne måten unngikk man å få en tyrann som leder. Athens “gullalder” er et uttrykk som vanligvis brukes om kong Perikles regjeringstid, fra 450 til 429 f.Kr. Perikles var en stor konge som særlig ble kjent for hans humane (og uvanlige, etter den tids standard) måte å styre og tenke på. Perikles reiste mange flotte byggverk i byen, og det er Perikles’ Athen som vi som regel forbinder antikkens Athen med.

Det peloponnesiske forbund og det deliske sjøforbund

Etter at den athenenske admiral Themistokles hadde slått perserne ved Salamis, var det en enkel jobb for spartanerkongen Pausanias å slå det lille som var igjen av persernes invasjonsstyrke ved Plataiai i 479 f.Kr. Selv om deres invasjon hadde mislyktes var ikke perserne interessert i å trekke seg helt ut av Hellas. Deler av deres flåte fortsatte å operere i Egeerhavet, samt at det fremdeles fantes persiske krigsstyrker i Lilleasia. Av frykt for nye angrep ønsket Athen å drive perserne ut av Egeerhavet. Sparta var på sin side ikke villig til å drive denne formen for utenlandspolitikk. Dette var i stor grad en årsak til at Athen og Sparta dannet hvert sitt forbund. I 477 f.Kr. dannet Athen og deres allierte det deliske sjøforbund med forbundskasse på øyen Delos. Sparta var dermed nødt til å foreta seg noe, og laget en allianse kalt det peloponnesiske forbund sammen med bl.a. med rike Korinth. Her hadde man ingen forbundskasse, ettersom man mente at dette ikke var nødvendig med tanke på dets rolle som en ren forsvarsallianse. Det deliske sjøforbund opptrådte derimot som en aggressiv allianse som aktivt søkte makt, rikdom og innflytelse.

Forspill til krig

Korinth var den nest største sjøfartsstaten i Hellas etter Athen. Disse to var til stadighet uenig om hvem av dem som burde få Sicilia. Dette førte til en rivalisering mellom disse to. Ettersom Sparta allerede var redd for Athens stadig økende makt og innflytelse i Hellas, var det ikke noe problem for Korinth å stadig svartmale Athen og betegne bystaten som en stor trussel. Korinth og Athen ville helst unngå å møtes ansikt til ansikt, og førte kamper gjennom sine allierte, men ved Korsyra og Potidiai i 433 f.Kr. måtte Korinthiske og Athenske skip i kamp mot hverandre, dog kun som beskyttere for sine kolonier og allierte. Dette økte naturligvis fiendtligheten mellom de to bystatene, ettersom kampene hadde krevd tap, både når det gjaldt økonomiske og menneskelige ressurser på begge sider. Korinth stilte så Sparta et ultimatum. Dersom Sparta ikke ville i krig mot Athen, kom de til å måtte finne seg en annen forbundsfelle, Argos, en av Spartas rivaliserende bystater. Sparta gir etter for kravene etter å ha tatt opp problemstillingen i både den spartanske og peloponnesiske folkeforsamlingen. Athen allierte seg med Spartas fiender, drepte sine pasifistiske politikerne, og forberedte seg til krig.

Krigen bryter ut

I 431 f.Kr. gikk Theben til angrep på Plataiai. Plataiai var en av Athens allierte fra perserkrigene, mens Theben var medlem av det peloponnesiske forbund. Athen tolerte ikke dette og erklærte krig mot Theben, og dermed også Sparta.

Athenerkongen Perikles beordret at Attikas befolkning skulle søke tilflukt bak Athens murer og “de lange murene” mellom Athen og havnebyen Pireus der store deler av flåten lå. Han visste at Spartas at topptrente hær var helt overlegen den athenske, og ville unngå å slåss mot dem på land. Athen var derimot overlegne til sjøs, samt at deres økonomi var langt bedre enn den spartanske. Taktikken gikk derfor ut på å la flåten kjempe krigen. Denne skulle skaffe mat og forsyninger til byens befolkning, samtidig som den skulle utmatte og ødelegge for spartanerne.

Da spartanerne under kommando av kong Arkhidamos avanserte inn i Attika, var det liten motstand som møtte dem. De brant ned og ødela avlinger og hus i håp om å sulte athenerne til overgivelse, men ettersom Athen fikk mat via sjøveien utgjorde dette ingen stor trussel.

Den athenske flåten gikk i mellomtiden til angrep på den peloponnesiske kysten og brant ned og ødela hus og gårder der. Dette svekket dog ikke Sparta nevneverdig, men det var etter hvert blitt klart hvem som hadde lagt den mest effektive strategien.

Kong Perikles strategi var likevel ikke feilfri. En av de største feilene han hadde gjort var å ikke ta i betraktning de helsemessige konsekvensene av å plassere mange tusen ekstra mennesker innenfor bymuren. I 430 og 429 f.Kr. ble byen rammet av pest som blant annet forårsaket Perikles’ egen død. Pesten svekket Athen kraftig, og i løpet av to år hadde den tatt livet av mer en fjerdedel av Attikas befolkning. Av frykt for selv å bli smittet ønsket ikke spartanerne å angripe byen, og de reiste i stedet tilbake til Peloponnes. Landbefolkningen vendte hjem og begynte på arbeide med å bygge opp det spartanerne hadde ødelagt.

Selv om pesten etter hvert ga seg i byen, hadde begynte den snart å nå mannskaper i flåten, og Athens viktigste våpen ble drastisk svekket. Dette førte igjen til at man i ren desperasjon, og mot kongens vilje, ytret ønske overfor Sparta om å slutte fred. Sparta stilte urimelig store krav, og det endte med at krigen fortsatte å gå sin gang.

Etter Perikles’ død, fikk man en maktkamp i hellas mellom oligarkene og demokratene. Oligarkene ønsket å slutte fred med Sparta, mens demokratene ønsket å fortsette krigen. Demokratene trakk til slutt det lengste strået og proletaren Kleon kom til makten. Kleon fulgte i Perikles fotspor og brukte flåten som hovedvåpen. Han ønsket å angripe selve Sparta, og lyktes snart i å ta byen Pylos, en av de viktigste havnene på Peloponnes.

Sparta fryktet at athenerne ville oppfordre byens slaver til å gjøre opprør, noe som kunne være fatalt i en krigssituasjon.

Dermed ønsket man å forhandle om fred, men Kleon avviste dette gang på gang. Han var av den oppfatning at han relativt enkelt kunne ta Sparta herfra. Under Kleons og Deomosthenes’ ledelse klarte man snart å ta den strategisk viktige øyen Sfakteria etter å ha slått en tiendedel av Spartas hoplithær.

Kapitulasjonen på Sfakteria virket demoraliserende på spartanerne, men takket være feltherren Brasidas, fikk de snart motet tilbake. Han satset på å få makt over Athens allierte langs den thrakiske kyst, noe han i stor grad lyktes med. Dette førte følgelig til en utbredt mistillit til Kleon, og for å gjenopprette tillitt blant folket tok han selv kommandoen i et slag mot Brasidas og hans hær. Athen led et stort nederlag, der blant annet Kleon selv falt. Det må forøvrig også nevnes at den spartanske hærens tap heller ikke var ubetydelige, og at deres hærfører Brasidas ble drept under angrepet.

Nikiasfreden

Heretter fulgte fredsforhandlinger ledet av den athenske general og politiker Nikias, og i 421 f.Kr. ble man ble enige om en avtale som skulle sikre 50 år med fred. Denne fredsavtalen fikk følgelig navnet Nikiasfreden. Avtalen slo fast at Athen og Sparta skulle beholde de allierte og det land de hadde tilegnet i løpet av krigen. Forøvrig var man ikke ferdige med uenighetene, og man opplevde fremdeles mange uroligheter rundt om i Hellas.

Nytt krigsutbrudd

Athen hadde i løpet av fredsårene fått en ny leder ved navn Alkibiades. Han var nevø av Perikles som han også hadde blitt oppdratt av, og han var elev og venn av den store filosofen Sokrates. Han var kjent for sin tapperhet og sin store ærgjerrighet, og mål var å bli en leder og folkefører. Selv om han ikke var av noen politisk grunnoppfatning, fikk han støtte i folket takket være hans veldige utstrålning og karisma.

Da det oppsto konflikter mellom flere av byene på Sicilia, ønsket flere av disse hjelp fra Athen mot Syrakus, øyens største og mektigste by. En seier over Syracus var akkurat noe slikt som Alkibiades kunne ønske seg. Det lå stor prestisje i det hele, og ved å kontrollere Sicilia ville man i stor grad kunne blokkere og lamme viktige transportveier til både Sparta og Korinth. I tillegg var muligheten for større økonomiske gevinster ved en seier til stede.

Alkibiades fikk det som han ville takket være hans utstråling og hans meget gode evne til å tale, enda den erfarne Nikias stilte seg negativ til hele ideen.

I 415 f.Kr. reiste 134 skip med totalt 27.000 menn fra Athen til Sicilia. Forbundskassen var nesten tømt, men det var vel verdt det hvis man klarte å skade Sparta. Forøvrig var Alkibiades beskyldt for gudsbespottelse, og på vei mot Sicilia ble han og hans ekspedisjon stoppet av et athensk skip som ønsket å stille ham for retten hjemme i Athen. Alkibiades aksepterte dette og fulgte etter i sitt eget skip, men et sted på veien lyktes det ham å komme i land og stikke av. Da han fikk høre at han var blitt dødsdømt i Athen, ble han så bitter at han reiste rett til Sparta som gjerne tok imot ham. Han fortalte gjerne spartanerne om Athen og bystatens svake punkter, slik at han kunne få tilbake sitt ferdreland med hjelp fra Sparta.

Etter råd fra Alkibiades sendte Sparta ut skip for å komme Syrakus til unnsetning, samt at de tok et strategisk viktig område i det nordlige Atikka. Dette området var sentralt ettersom man her kunne hindre tilførselen av pengebidrag til forbundskassen fra Athens allierte. Dette kom til å skape en økonomisk krise både i bystaten og blant dennes allierte.

Uten Alkibiades var Athens angrepsflåte svekket. Nikias var en inkompetent feltherre, og dette førte til en demoralisering av mannskapene. Han fant ut at det ville være håpløst å kjempe dette slaget, og ønsket derfor at Athen skulle kalle ham hjem igjen. I stedet sendte man 15.000 nye menn under Demosthenes kommando til Sicilia. Syrakus var bedre beskyttet enn man hadde antatt, og dette førte til at angrepet slo feil.

Nå måtte man finne ut en måte å komme trygt hjem på, ettersom skipene var eneste fremkomstmiddel. Nikias ønsket å vente en kortere periode før de skulle vende tilbake til Athen, noe som skulle vise seg å være sjebnesvangert for flåten. Skip fra Syrakus angrep og brant opp flere av de athenske skipene, og nå satt 35.000 athenere og deres allierte fast på Sicilia. Man delte så opp hæren i to, en avdeling under Nikias og en under Demosthenes. De started hver sin marsj for å komme frem til en Athen-vennlig by på øyen, men på grunn av sykdom samt mangel på vann og mat, gikk det tregt. Demosthenes’ avdeling overga seg så snart de kom i kontakt med fienden. Større deler av Nikias avdelig ble nedslaktet ved elven Asinaros før de overga seg, og de to hærførerene ble siden henrettet i Syrakus.

Selv om det var lite igjen av både hæren og flåten, var Athen enda ikke helt slått. Flere av deres allierte var fremdeles rike på ressurser, og man snart klarte å mobilisere en ny flåte slik at man kunne fortsette krigen.

Man manglet dog en markant lederskikkelse som Perikles eller Alkibiades, og etter at demokratene hadde ledet Athen til tap og ydmykelse ved Syrakus, fikk i 414 f.Kr. oligarkene makten. Dette viste seg forøvrig å slå feil, og etter spekulasjoner om at oligarkene var spartaner-vennlige, fikk demokratene i 410 f.Kr. igjen makten.

Etter perserkrigene hadde Persia fortsatt noe uoppgjort med Athen, og de bestemte seg for å delfinansiere et spartansk/korinthisk angrep på Athens flåte.

I 405 f.Kr. ble den athenske flåte nærmest knust etter et overraskelsesangrep fra disse to stormaktene ved Aigospotamoi elven. Athen hadde ankret opp her for å skaffe drikekvann og forsyninger. 180 av deres bedre skip gikk tapt i et slag der Sparta gikk seirende ut uten å ha tapt ett eneste skip. Med dette sørget man også for å minske importen av korn via sjøveien.

Ettersom Athen nå var tom for penger, var de nå ikke i stand til å mobilisere nok en flåte. Da Sparta invaderte Attika i 404 og beleiret Athen, hadde Athen ingen måte å få korn og forsyninger inn i byen på, noe som førte til at man raskt overga seg.

Sparta krevde at man skulle rive ned Athens bymurer, “de lange murene” som strakte seg fra Athen til Pireus, samt man skulle rive ned Pireus bymurer. Den athenske flåten fikk kun 12 skip til disposisjon, og Athen ble tvunget til å være en alliert under Sparta. Man innførte oligarki, dog dette ble gjort mer demokratisk i 403 f.Kr. på grunn av maktmisbruk.

Athens tid som stormakt var over.

Kilder brukt i arbeidet:

Carl Grimberg: Menneskenes Liv og Historie
Kunnskapsforlaget: Store Norske Leksikon bind 12
Internett:
http://ancientworld.simplenet.com/chapter8/
http://history.idbsu.edu/westciv/peloponn/