På 1700-tallet var det svært vanlig å ha eneveldig styreform i Europa. Ved en slik styremåte tar kongen alle de store beslutningene alene. Folket trodde at kongen var utplukket av gud, og folket kalte ham “konge av guds nåde.”

 

I Frankrike var styreformen også eneveldig. Kongen på slutten av 1700- tallet het Ludvik den 16. Han var en svært dårlig konge. Han hørte ikke på folket, tok høye skatter og han og hans familie levde i overdådig luksus, selv om Frankrike på den tiden ikke hadde mye rikdom. Dette førte til at folket i landet led av fattigdom og redsel. Noen mente at hans egoisme og dårlige styreevne kom av at han ikke hadde blitt oppdradd som konge. Ludvik den 16. hadde både en far og to eldre brødre, så det var aldri tanken at Ludvik noen gang skulle bli konge. Men fordi både faren og de to brødrene døde før bestefaren avga tronen, og det var derfor han ble konge.

 

På slutten av 1780- årene, deltok Frankrike i krigen mot Storbritannia. Etter dette klarte ikke kongen å betale den store krigsgjelden landet hadde fått , og kongen kunne heller ikke få lån i utlandet.  Landet ble svært fattig, men det brydde ikke kongen seg noe om og han fortsatte å kreve inn like høye skatter, som gikk til han selv og vedlikehold av slottet Versailles (Se bildet under). En annen av grunnene til at folket led var adelsmennene. Denne gruppen av folk hadde titler som hertuger, grever eller baroner. Disse hadde lov til å ta skatt av bøndene i området deres. Adelsmennene fikk til og med de fineste jobbene i staten, selv om de var langt fra var de dyktigste. En annen viktig gruppe av folk på denne tiden i Frankrike var borgerne. De hadde ikke hadde noen form for politisk makt, men penger og utdannelse. Blant borgerne var ofte kjente advokater, forretningsmenn og forfattere. Borgerne foraktet adelen, og syntes det var urettferdig at disse overlegene adelsmennene skulle ha så mye makt og myndighet, kun fordi de var født inn i gamle adelsfamilier.

 

 

Folket var nå svært fattige og lei av at de matte lide for at kongen og palasset Versailles skulle få så mye penger.  Borgerne stiftet et parti og kalte seg “de nasjonale” eller patriotene. ”De nasjonale” var inspirert av den amerikanske revolusjonen som hadde skjedd noen år før.  Kongen var i stor pengenød og vurderte å begynne å kreve inn penger av adelen. For å prøve å få løst den alvorlige finanskrisen på den tiden kalte kongen til stenderforsamlingen. Det hadde ikke skjedd siden 1614. Stenderforsamlingen var en gruppe på 1139 utvalgte menn. Stenderforsamlingen besto av tre ulike stender. Disse hadde ikke like mye makt. Litt under halvparten av dem var første og andre standen, og de var de mektigste. Første standen var kirken og denne var den aller mektigste. Den andre standen var adelsmennene. Den tredje standen var dem som skulle representere vanlige franskmenn. Det var  imidlertid ikke slik. Det var borgerne som fikk være med. Det var ikke en eneste bonde med, enda de fleste franskmenn var bønder. I Stenderforsamlingen visste ikke hvordan de skulle fordele stemmene og dette førte til mye krangling og diskusjoner. Hvis hver representant fikk en stemme kom tredje standen til å vinne alle avstemninger siden de var flest. Dersom hver stand skulle utgjøre en stemme, så ville tredje standen alltid tape 2 mot 1. Og sånn diskuterte de, gjennom hele juni og halve juli 1789.

 

Det var da det utrolige skjedde: Tredjestanden bestemte seg for å ta saken i egne hender, og erklærte at tredjestanden representerte hele folket, og var derfor nasjonalforsamling. Mange prester og noen adelsmenn var enige i dette, og sluttet seg til forsamlingen. Kongen ga soldater ordre om å jage vekk forsamlingen, men da noen av adelsmennene som hadde sluttet seg til nasjonalforsamlingen tok opp sverdene sine. Da ga kongen opp. Det virket som at tredjestanden hadde vunnet.  

 

 

Fengselet Bastillen blir plyndret

Men gleden over at kong Ludvik den 16. hadde gitt seg varte ikke lenge.  Kongen hadde samlet over 20 000 soldater til å vokte Versailles, og mye tydet på at han planla å jage vekk nasjonalforsamlingen. Den 14. juni i 1789 kom det store folkegrupper til Paris. De tømte alle våpenbutikker og våpenlagre med makt. Til slutt gikk en stor folkemengde til fengselet Bastillen. De drepte de fleste av vaktene og kommandanten over Bastillen. Alle fangene ble sluppet løs. Kommandantens hode ble satt på en stake og båret gjennom byen som et symbol på frihet og likhet.

 

Menneskerettighetserklæringen

Etter stormingen av Bastillen i Paris ble det opprør over hele Frankrike. Bøndene begynt å plyndre adelsmennenes herregårder. Mange adelsmenn ble drept, og dette førte til panikk hos adelsmennene. I nasjonalforsamlingen ga derfor adelsmennene en etter en avkall på flere av rettighetene familien deres hadde hatt i århundrer. De var alle nå enig i en ting, heretter skulle alle franskmenn ha samme rettigheter. Nasjonalforesamlingen ble enig om en menneskerettighetserklæring. Den fastsatte at menneskene var født frie og hadde medfødte rettigheter som ingen kunne ta fra dem.

 

Erklæringen lignet i stor grad på den amerikanske uavhengighetserklæringen. Erklæringen var ikke en lov, men et ideal for hvordan mennesket skulle oppføre seg.

 

Kvinnetoget til Versailles.

Kongen hadde enda ikke godtatt de store forandringene. Mange adelsmenn forlot Frankrike på denne tiden av frykt, og fortsatte kampen mot revolusjonen i andre land. Kongen forsøkte nå å forby at adelen og kirkens gamle rettigheter skulle tas bort. Kongen samlet igjen tropper rundt Versailles, og hevet prisen på brød betraktelig. Det var da et av de hittil største opptogene i historien skjedde. Kvinnene i Paris hadde nå bestemt seg for å ta saken i egne hender. I Oktober 1789 tok mange tusen kvinner bena fatt og gikk tre mil inn til Versailles med høygafler og lignende som ”våpen”. Noen kilometer bak kvinnene kom nasjonalgarden på 20 000 mann. Nasjonalgarden hadde hørt om opptoget og ville være med.

 

Da kvinnene nærmet seg Versailles begynte de å skrike ” brød til Paris” om og om igjen og gikk løs på vaktene. Kvinnene hadde kjempet for å få snakke med kongen i noen timer da nasjonalgarden kom. Kongen ga seg og han aksepterte å flytte til Paris og ta bort kirkens og adelens gamle rettigheter.  Ett av de rareste togene noen sinne startet da å gå mot Paris. Først kom nasjonalgarden med brød på bajonettene. Så kom det flere vogner med korn og mel, etterfulgt av tusenvis av kvinner og kongens livvakt.

 

Kongen og hans familie fulgte i egen vogn, eskortert av nasjonalgardens kommandant, en mann som het Lafayette. Bak dem kom det flere vogner med folk fra nasjonalforsamlingen, og til sist mange demonstranter. Dette ble kongens siste farvel med slottet Versailles, for nå var han parisernes fange.

 

Kongen og hans familie prøver å rømme.

Kongen ble mer og mer nervøs av og være i Paris, og livredd for at han og hans familie skulle bli drept. Han ville få seg selv og familien i sikkerhet. Den 20. juni dro han og familien ned til grensen til Nederland, men vognen ble stanset. Vognen ble sendt tilbake, og når vognen nådde Paris ble den møtt med iskald stillhet.  

 

Grunnloven.

Tre måneder etter kongens mislykkede forsøk på å rømme fra landet, var den nye grunnloven ferdig. Grunnloven var inspirert av ideene til filosofen Montesquieu. Han mente at makten i et land skulle fordeles mellom flere: en folkevalgt forsamling som skulle gi lover, en konge som sto for styringen og domstoler som å dømme. Og det var slik landet nå skulle bli styrt. Men for å kunne stemme måtte du være mann med enten eiendom, formue eller høy inntekt.

 

Det var mange sterkt engasjerte franskmenn på denne tiden, og mange politiske klubber ble dannet. Disse klubbene lignet veldig på politiske partier som vi har i dag. Den mest kjente klubben ble kalt Jakobiner-klubben og bestod av over 100 000 medlemmer. Lederne i klubben fikk etter hvert stor makt. Det var også noen kvinner som laget egne kvinneklubber, der kvinner som støttet revolusjonen kom for å diskutere, samle inn penger og lese høyt for hverandre.

 

Kongen blir henrettet

Keisere, fyrster og konger i andre land begynte og bli redd for at revolusjonen skulle spre seg til deres land og ville ”drepe” revolusjonen for alt i verden. Den ivrigste var Østerrikes keiser som planla å knuse revolusjonen. De ledene franske revolusjonære visste om keiserens planer og i 1792 erklærte Frankrike krig mot Østerriket.

 

Da innførte Frankrike allmenn verneplikt, som det første landet i verden. Alle friske unge menn måtte gå i militærtjeneste. Slik slapp kongen å bruke leiesoldater. Det ble bestemt at alle voksne menn skulle ha rett til å stemme – uavhengig av rikdom og stand. Nå gjorde nasjonalforsamlingen klart til et nytt og rettferdig valg og den første forsamlingen av valgt av alle frankrikes menn ble dannet.

 

De ledende franske revolusjonære var sikker på at kongeparet var på fiendens side, og flere og flere ville kvitte seg med kongen å få republikk i landet. Den 10. august 1792 ble slottet der hvor kongen og hans familie oppholdt seg, angrepet av soldater fra nasjonalgarden. Kongefamilien ble satt i fangeskap.

 

Nød og Terror.

I september 1792 skjønte den nyvalgte nasjonalforsamlingen at landet var i krise. For nå hadde mange både mektige og rike land sluttet seg til Østerrike, og mange steder i landet oppstod det oppstandelser mot de revolusjonære, og da svarte de revolusjonere med terror.

Den 17. januar 1793 ble Ludvig den 16. dømt til døden for å ha konspirert mot folkets sikkerhet. Han ble drept ved bruk av giljotinen den 21. januar 1793. Samme år, den 16. oktober, ble dronningen av Frankrike, Marie Antoinette henrettet, og dømt for landsvik. Alle som kunne mistenkes for å være imot revolusjonen ble drept. Mellom årene 1793 og 1794 ble det henrettet mellom 30 000 og 40 000 mennesker.

 

Det oppstod krangel mellom de revolusjonære, og det ble sagt at ”revolusjonen spiser sine barn”. Den mest voldsomme og uhyggeligste av revolusjonslederne het Miximilien Robespierre. I de siste seks ukene av sitt liv, fikk han henrettet nesten 1400 mennesker. I 1794 ble han selv henrettet og dette førte til roligere forhold i Frankrike.

 

Den franske revolusjonens betydning

Revolusjonen fikk stor betydning for den politiske utviklingen i Europa. Revolusjonen var ikke bare var en strid mellom herskede klasser. Hele folket startet og drev frem revolusjonen, og idealet om at alle mennesker har rett til frihet og likhet inspirerte til endret styreform i mange land. Flere europeiske land gjorde opprør etter den franske revolusjonen, som for eksempel Irland og Polen.

 

Revolusjonen førte også til at Frankrike begynte å styre landet som en republikk. Den 14. juli er nå Frankrikes nasjonaldag, og dette var dagen Bastillen ble stormet. Dagen feires med både fest og sang.