Det startet omkring på 1700- tallet i Storbritannia. Britene fant opp maskiner som kunne produsere mange varer på kort tid. Maskinene ble plassert i fabrikker. Store industribyer kommer. Fra de britiske øyene ble fabrikksystemet spredd seg til andre land. Vi lever forsatt i industrialderen. Den tekniske utviklingen som skjedde for 200 år siden, har forandret samfunnet og hverdagslivet sterkt i alle de industrielle landene. Endringer i jordbruket i Storbritannia på 1700- tallet Tidlig på 1700 -tallet var Storbritannia et jordbruksland. De fleste britene bodde i små landsbyer. Folk dyrket jorda, og mange tjente penger av å spinne og veve ull hjemme. Senere på 1700 -tallet ble ull viktigere og viktigere. Derfor var det viktig å få gjort dette fort: Veve og spinnemaskinene kom. Veving og spinning

Rundt 1760 ble det gjort to tekniske nyvinninger som fikk stor betydning for det engelske samfunnet. Den ene var Richard Arkwrights vanndrevne spinnemaskin. Denne spinnemaskinen utkonkurrerte ikke bare sin hånddrevne forgjenger, men eliminerte også hele den hjemmebaserte tekstilindustrien. Med den andre tekniske nyvinningen, James Watts kulldrevne dampmaskin, ble det mulig å bygge fabrikkene også andre steder enn langs elvene. Disse nye oppfinnelsene gjorde det vanskeligere for folk å leve av det de selv produserte. De ble derfor tvunget inn til de store byene for å finne seg arbeid i en av fabrikkene.

Viktige oppfinnelser

Det var jo som sagt spinnemaskiner og dampmaskiner som kom, men det kom også en del andre viktige oppfinnelser som: mekanisk vevstol, damplokomotiv (av George Stephenson), og steinkull (av Abraham Darby). Damplokomotivet gjordet jo det lettere for produksjon av forskjellige varer. Dette gikk fortere enn hest med kjerre, så det gikk bedre. Men det som var, det var at lokomotivene gikk på masse trekull så den ble dyr i drift. Etter hvert ble det vanskelig å få tak i trekull, for i skogene i Storbritannia ble mindre og mindre. Trekullet ble brukt til å smelte jernmalm. Folk prøvde derfor med stein. Men det gikk dårlig for steinkull inneholder svovel. Og svovel forurenser jernet og gjør det skjørt og ubrukelig. Men Jernverkseieren Abraham Darby klarte en gang å lage steinkull ut av mange forsøk. Han fant ut at hvis steinkullet først ble omdannet til koks, kunne det brukes isteden for trekull. Jern

Ennå kunne britene lage støpejern ved hjelp av Darbys metode. Smijern var det beste jernet. Det ble forsatt importert fra Sverige og Russland. I 1783 fant Henry Cort en metode til å lage smijern ved hjelp av trekull. Han konstruerte den såkalte "flammeovnen". Smeltet jern ble rørt om ved høy temperatur, og så blir urenhetene i metallet smelt bort. Transport

Tidligere ble gods fraktet med båter i elver eller langs kysten. Med de nye fabrikkene var det viktig det å kunne transportere varer på kortest mulig tid. Løsning ble å bygge kanaler. Sør -og Midt -England ble gjennomskåret av et helt nettverk av kanaler. På land trengtes åtte hester til med å trekke en vogn med seks tonn. Nå langs kanalbredden trengtes bare en hest å trekke en fullastet lekter på 25 tonn. Seinere kom også de nye bedre veiene. Veiene i Storbritannia og andre land på 1700 -tallet var dårlige, så John McAdam utviklet en ny måte å bygge veier på. De største steinene ble plassert nederst, og så med plukkstein over, og så med den fineste grusen øverst. Man kaller denne typen vei for "makadamisk vei" .

Arbeidslivet

Arbeidsforholdene i de britiske fabrikkene var helsefarlig. Maskinene var ikke trygge, man kunne nor som helst skade seg på dem. Det var også dårlig luft og lite luft. Arbeidstiden var veldig hard, man jobbet ca. 14-15 timer om dagen. Man måtte jobbe i rask tempo, og pauser fikk man sjelden. "Ferie", var også et sjeldent ord. Temperaturen i arbeidsrommet var oppi mot 30 grader, og det strengt forbudt å åpne et vindu. Lufta var forurenset av støv, bomullsdun, damp og gass. Industriarbeiderne ble lett rammet av lungebetennelse. Hoste og tung pust plaget dem.

Barnearbeid var vanlig på denne tiden. De var "billig i drift", og kunne gjøre jobber som voksne ikke kunne gjøre. Barn kom mye lettere under maskiner, og de kunne krype i gruveganger som bare var en halv meter høye. Allerede i fem- seks år alderen fikk barna jobbe i fabrikkene. De fikk ingen lønn, de fikk mat og husly. Barn fra barnehjem ble solgt som slaver til fabrikkene. De måtte jobbe i fabrikkene i minst sju år. Disiplinen på fabrikkene var knallhard. De hendte at barn fikk smake pisken så blodet rant. Selvmord blant barn i fabrikkene var vanlig.

Kvinnene som arbeidet i fabrikkene fikk dårlig lønn. Halvparten så lite som mennene. Mannen ble regnet med som en familieforsørger, og skulle derfor ha mer betalt. Til enkelte jobber som å håndtere trådspoler, var kvinnene bedre enn mennene. Gravide kvinner arbeidet helt til fødselen. Etter det var det borte to- tre uker uten lønn før de begynte på jobb igjen.

Spesielt i gruvene måtte kvinnene jobbe hardt. De hadde som jobb å frakte ut kullet. Dagen lang måtte de krabbe i trange tunneler, vasse i vann, skyve på tunge kullvogner og bære kullet ut på ryggen. Seletøyet skrapet hardt mot hud og lagde sår. Familiene var avhengig av at både menn, kvinner og barn arbeidet. Hvis noen i familien ble syke, dekket ikke inntektene over dette, og de døde.