Den norske utvandringen til Amerika forgikk hovedsakelig fra begynnelsen av 1840-tallet og helt frem til 1930-tallet. Strømmen var jevn i hele denne tidsperioden, men vi deler gjerne inn i tre store bølger.
Den første bølgen foregikk mellom 1866-1873, den andre mellom 1881-93 og til slutt ”Sørlandsbølgen” fra slutten av 1890 til rundt 1910. Det karakteristiske ved de tre respektive periodene, var en enorm utvandring over svært kort tid. Et eksempel på dette er fra den andre bølgen, hvor ca. 10% av den norske befolkningen, som den gang var på rundt 2 millioner innbyggere, utvandret i løpet av 1880-årene.

Til sammen utvandret i overkant av 800.000 nordmenn til Amerika. Ingen av de andre nordiske landene kan skilte med så enorm utvandring som Norge (i forhold til folketall), og i europeisk sammenheng er det bare Irland som sendte flere.

For å finne den fulle sammenheng i den årsakskjeden som utløste masseutvandringen til USA, må vi gå til bunns i økonomisk, sosial og delvis politisk historie, både i Norge og USA. Men vi vet at det var hovedsakelig økonomiske, demografiske og psykologiske faktorer som var de viktigste årsakene.
Vi kan skille mellom lang- og kortsiktige årsaker. Vi må også hele tiden se emigrasjonen i sammenheng med den alminnelige økningen i flyttinger innenlands.
En emigrasjonstopp lå gjerne et par år etter den viktigste, kortsiktige utløsende årsak.

Den synligste årsaken til utvandringen, som vi finner her i Norge, var den enorme befolkningsveksten som foregikk gjennom hele 1800-tallet, først og fremst i bygdene. I løpet av århundret hadde befolkningstallet steget med hele 150%. Norge var med andre ord truet av overbefolkning. Mange steder var det rett og slett ikke lenger jord til alle, grunnet geografiske begrensninger, som i Sogn, hvor høye fjell tvang innbyggere til å flytte fra bygda. Også når det gjaldt andre levebrød kunne ikke lenger tilbudet holde tritt med etterspørselen. Noen måtte rett og slett ut.

I årene 1850-70 var det oppgangstider i norsk økonomi, blant annet innen skipsfart, trelast, fiskeeksport og begynnende industrialisering. Fallhøyden var stor, da trenden plutselig snudde.
Resultatet var prissenkninger, krise i kornsalget, pengemangel og konkurser, som følger av ”den store depresjonen”(1873-95) i Europa. Den første utvandringsbølgen (1866-73) må altså ses i sammenheng med en krise i det norske jordbruket. Under oppgangstidene hadde bøndene investert i å modernisere produksjonen, ved bl.a. å kjøpe nye maskiner. Men samtidig flommet billig utenlandsk korn inn på det norske markedet og mange bønder ble derfor tvunget til å legge om eller ned gårdsdriften. Amerika ble dermed en fristelse, der de lokket med gratis jord (som amerikanerne for øvrig hadde stjålet til seg fra indianerne) gjennom Homestead Act av 1862, og allmenn stemmerett.
I den første perioden var det også en del som dro grunnet politisk og religiøs forfølgelse.
Dette mener jeg var de viktigste, medvirkende årsakene til masseutvandringen fra midten av 1860-årene.

Gjennom økt industrialisering hadde flere og flere flyttet til byene for å ta seg jobb på fabrikker og lignende, som en midlertidig løsning på befolkningsproblemet. Det var ikke sjeldent at flyttingen skjedde i to omganger, først til by og så videre til mulighetenes land – Amerika.
Men det var mange gårdbrukere som slett ikke ønsket å bli noen byboer, og som foretrakk å flytte direkte til Amerika, der de kunne fortsette med jordbruket slik de var vant til.

Men det fantes også en del ulike lokale årsaker til at folk valgte å emigrere.
Når silda sviktet Vestlandet i 1870-årene var dette med å øke utvandringen herfra, hvor det allerede var nokså fraflyttet. Rent geografisk kan vi si at det var hele det innerste og høyeste Norge, unntatt visse steder, som var med i den tidlige utvandringen. Og da den første virkelig store utvandringsbølgen kom fra 1866, hadde befolkningen i mange fjell og kystbygder på Vestlandet ”reist fra seg”. Da nedgangstidene også rammet de store og folkerike bygdene på Østlandet og i Trøndelag, kan vi snakke om en virkelig masseutvandring.

Mellom 1873 og 1880 stilnet utvandringen noe, før den tok seg opp igjen i begynnelsen av 1880-årene. Dette er den andre store emigrasjonsbølgen, og er antagelig den største i utvandrerhistorien, hvor man nådde høydepunktet rundt 1883 med omtrent 10% utvandring. Det var altså 200.000 mennesker som valgte å reise over Atlanterhavet på dette tidspunktet. Også denne gangen skyldes økningen i emigranter hovedsakelig nedgangstider i jordbruket. I tillegg var det dårligere tider i byene og utvandringen man kjenner fra hovedstaden, kommer først og fremst i denne tidsperioden.
Samtidig som det var nedgangstider hjemme, var kanskje en enda viktigere årsak at det var oppgangstider på det nordamerikanske kontinentet. Amerika var blitt en ledende industrinasjon, samtidig som de hadde underskudd av mennesker og amerikanske myndigheter stimulerte derfor innvandringen.

Men motivene for å utvandre forandret seg noe når det nærmet seg den tredje, store utvandringsbølgen.
Den generelle levestandarden i Norge hadde økt de siste årene. Mens familier med barn var blant de første som reiste var det nå flere unge, enslige, både menn og kvinner som valgte å dra. Folk var ikke lenger så knyttet til gård og grend, slektsbåndene løses opp og det å utvandre ble ofte en form for selvrealisering. De fikk en ny sjanse, hvor de kunne komme seg bort fra sladder og vantrivsel i bygda.

Bedre kommunikasjon gjorde at flere ble i stand til å sammenligne seg med grupper det var naturlig å sammenligne seg med. Når det da viste seg at de andre hadde de bedre vekket det lysten til å prøve lykken i Amerika.
Utdanningsnivået på norske ungdommer hadde økt betraktelig og de stilte nå høyere krav. De ville ikke risikere å ende opp som husmenn, gårdsgutter eller dårlig betalte arbeidere. Det ble altså mer opprør og sosialt trass i beslutningen om å utvandre.

Rent geografisk kan vi si at det var Sørlandet som var hardest rammet av utvandringen fra 1890 og utover. De opplevde en krise i skipsfarten, som førte til at en del ønsket å prøve lykken i Amerika.
Men utvandringen forandret seg, på den måten at emigrasjon nærmest ble erstattet av arbeidsutvandring.
I stedet for å rives opp fra gård og grunn valgte folk å dra ut kun for noen år, for så å komme tilbake med lommene fulle av penger og investere her hjemme. Mange tok flere slike Amerika-turer.
En annen, og svært viktig rekrutteringskilde var alle brevene utvandrerne sendte hjem og visittene de av og til avla på mer hjemlige trakter. Ofte forsøkte utvandrerne å få med seg hele den gamle bygden sin over Atlanteren. Folk trodde mer på brev og beretninger fra bekjente enn det de ble fortalt i blader og bøker.
Mange sendte også billetter hjem til Norge, og rundt 1880 dro 1/3 av emigrantene fra Kristiania på tilsendt billett.

Det er en hel rekke årsaker som gjorde at folk valgte å emigrere. Etter den økonomiske krisen i Norge i 1899, spurte de norske myndighetene om grunnen til utvandringen. Mange oppga ingen spesielle årsaker til å dra, mens andre svarte at de dro i mangel på lønnsomt arbeid her hjemme.
Men det vi kan si var at det i hovedsak var overbefolkningen og alt som fulgte i kjølvannet av det, som var hovedårsaken til at folk valgte å emigrere. Samtidig vet vi at oppgangstider i Amerika var med på å trekke folk over.
Når noen brøt igjennom muren og reiste, fulgte flere med. Det var som en psykose, en smittsom Amerikafeber.
Det vi kan si med sikkerhet, er at hadde alle de norske emigrantene valgt å bli hjemme, ville historien om Norge vært en helt annen.

Min oldefar Sigval Olai Simonsen utvandret til Amerika en gang i 1911. Han reiste med båt fra Liverpool som en del av et mannskap på fjorten mann. Og den 06.01.1911 gikk han i land i New York. Der skrev han under på ”Declaration Of Intention”. Dette er et dokument som han måtte skrive under på for å slippe inn i USA. Dokumentet stadfester hvem du er og hvor du kommer ifra, samtidig som det er en kontrakt på at du skal oppføre deg slik det amerikanske samfunnet forlanger og forventer.