Den historiske bakgrunnen for innledningen av Vest-Europa og Øst-Europa:

Skillet mellom Vest-Europa og Øst-Europa er i virkeligheten et nyttig redskap til å forstå vår verdensdel. De to delene av Europa har nemlig utviklet seg forskjellig helt fra Romerrikets tid. Og et av de viktigste kjennetegnene på om et land tilhører ¨Vest¨ eller ¨Øst¨ Europa, er rett og slett om befolkningen ble kristnet av utsendinger fra Roma eller fra Konstantinopel i middelalderen. Dermed hørte folket enten til den romersk-katolske verden eller til den gresk-ortodokse verden.

Prester, biskoper, patriarker, diakoner og munker:

Den ortodokse kirke har ikke noen felles ledelse. Det finnes ingen pave på toppen. Det er i stedet fire gamle patriarker, som stammer fra oltiden- Konstantinopel, Jerusalem, Antiokia i Sør-Tyrkia og Alexandria i Egypt. Andre selvstendige kirker er etter hvert kommet til, slik som den greske og den serbiske. Flere av disse kirkene ble i tidenes løp egene patriarker. Derfor finnes det i dag mange nasjonale kirker som blir ledet av en patriark.

Det er biskopene som i hvert enkelt område leder kirkens virksomhet. Under dem står prestene og diakonene. Det er bare menn som kan ha slike stillinger i kirken. Gifte menn kan bli prester, men en prest kan ikke gifte seg etter han er blitt innviet til prestetjeneste. Det er ofte en presteviet munk som blir biskop. For klostervesenet har fra gammelt av spilt en viktig rolle i den ortodokse kirke, med store klosteranlegg og mange munker. Det finnes også en del nonneklostre.

De tre hovedpunktene:

Den ortodokse kirke legger særlig vekt på tre hovedpunkter:

1. Gud ble menneske slik at menneske skulle bli guddommeliggjort.

Dette kan se ut som en formel, og den uttrykker kjernen i den ortodokse kirkes tro. Tankegangen deres er slik: Gud ble et menneske av kjøtt og blod da Jesus kom til verden. Denne enestående hendelsen kalles inkarnasjonen. Det guddommelige har altså fullstendig forent seg med vår verden. Dermed kan menneskene bli en del av den guddommelige og evige verden og bli fullstendig forent med Gud. For de troende er dette et hellig mysterium som mennesketanken ikke kan fatte.

2. Kristus har ved sin oppstandelse gitt menneskene seier over døden.

Grunnlaget for håpet om det evige liv er Jesu oppstandelse fra de døde- det er alle kristne enige om. Men den ortodokse kirke understreker dette så sterkt at den gjerne blir kalt ¨oppstandelsens kirke¨. Hos oss er jula den store familiehøytiden, som det er knyttet en mengde tradisjoner til. Svært mange nordmenn ¨må¨ i kirken julaften for å få den rette stemningen. For de ortodokse kristne er det påsken som feires på en tilsvarende måte. Påskenattsgudstjenesten er årets høydepunkt. Alle samles i kirken kledd i sin fineste stas, for å gjenoppleve det store underet at Livet overvinner Døden.

3. Helgenene, de hellige menneskene som har levd før, kan hjelpe de troende i dag.

Kirken omfatter ikke bare de troende som lever i dag. Den himmelske menigheten hører også med. Der er alle helgenene, de som i sitt liv nådde særlig langt på veien til enhet med Gud. De og alle himmelske vesener er usynlig til stede i gudstjenesten, og den jordiske menigheten blir minnet på det gjennom alle ikonene-malte bilder av apostler, helgener, engler, jomfru Maria og Kristus.

Ortodokse kristne ber til helgenene, for de kan hjelpe de troende i livets små og store problemer og beskytte dem mot onde makter. Ikoner av kjente og kjære helgener finner vi ikke bare i kirkene og i hjemmene men også i bilene og i busser, på kontorer og i butikker. På bestemte dager bærer prestene et ikon av stedets helgen i prosesjon gjennom gatene. Mange er overbevist om at dette helgenbildet har kraft i seg til å helbrede folk for forskjellige sykdommer.

Blant alle de hellige menneskene som har levd før, står jomfru Maria i en særstilling. Gudstjenestene er fylt med lovprisning til henne, hun er himmeldronningen og den omsorgsfulle ¨gudefødersken¨. Ikke minst har hun en stor plass i hjertet til alle ortodokse kvinner. Flere av de store ikonene av jomfru Maria er berømt for og kunne utføre mirakler.

De hellige bildene:

Da Gud ble menneske, ble det guddommelige fullstendig forent med den skapte verden. Dermed kan også Guds herlighet gjennomstrømme bilder av hellige personer. Ikonene er fylt av guddommelig energi. For den troende blir ikonet et viktig middel til selv å få del i den himmelske fullkommenheten. Ikonene er med andre ord noe helt annet enn det vi forbinder med ¨kunstnerisk utsmykning¨!

I vårt land er det uvanlig å ha et sterkt og inderlig forhold til religiøs kunst. Men for den ortodokse verden er det helt annerledes:

De hellige bildene er en svært viktig del av religionen for folk flest. De ber ved ikonene og ærer dm med tente lys, røkelse og kyss. Noen ikoner kan utrette mirakler, og på dem henger de små sølvplater som ¨takk for hjelpen¨. Mange hjem har et eget hjørne med ikoner. I Hellas blir det sagt at et hjem uten ikoner ikke er noe bedre enn et skur for husdyr.

Historien om byene Moskva og St. Petersburg historisk og i dag:

Moskva nevnes i Krønikene første gang som by under året 1147. Den da var den styrt av fyrstene i Vladimir. I 1328 ble byen under Ivan 1 det politiske sentrum i det nordøstlige Russland og residens for metropolittene, og fra slutten av 1400- tallet hovedstat i den nye sentraliserte russiske stat. Den gamle by borgen Kreml, som var oppført i tre og var brent ned flere ganger, ble utvidet og oppført i stein.

Storfyrstene av Moskva kalte seg tsarer fra 1547-400- årsminnet for byens ¨grunnleggelse¨. På 1600- tallet var det mye uro i Moskva, og Peter 1 flyttet 1712 hovedstaten til det nyanlagte St. Petersburg, men Moskva beholdt rollen som rikets annet sentrum og fik i 1755 Russlang første universitet.

I 1812 ble Moskva inntatt av Napoleons tropper og byen brant. Ødeleggelsene omfattet ca 70% av byen, og den ble gjenreist etter en delvis endret plan, men fortsatt med Kreml som midtpunkt. På 1800- tallet utviklet den seg til landets nest største industrisentrum og betydeligste jernbaneknutepunkt. Under revolusjonene 1905 og 1917 var byen skueplass for harde gatekamper.

Hovedstaten ble i mars 1918 igjen forlagt til Moskva, og byen gjennomgikk deretter en vekst som kom til å stille St. Petersburg (senere Leningrad) i skyggen. Under den annen verdenskrig var byen sterkt truet, særlig i desember 1941, og regjeringen flytett midlertidig til Kujbysjev ved Volga.

JEG FANT DESSVERRE IKKE NOE MER ENN DET SOM STÅR HER OM ST. PETERSBURG.