Den Ortodokse kirke ble stiftet av Theodosius, rundt 400 e.kristus.

 

Etter den formelle splittelsen mellom den vestlige, romerske og den østlige, bysantinske kirken i 1054, fulgte den østlige ortodokse kirken sin egen vei. Med utgangs Punkt i patriarkatetav Konstantinopel fortsatte den greskorienterte tradisjonen med egen liturgi og kirkelig myndighets ordning,egne salmer, og med vekt på ikoner. I løpet av de neste århundrer fikk det ortodokse ”miljøet/kirken” flere og flere tilhengere rundt omkring i verden, med nasjonale kirker i forskjellige land som; Hellas, Russland, Bulgaria, Roamnia og Serbia. Den mest innflytelses rike ortodokse grenen de siste 500 årene har vært den Russisk ortodokse kirken. Den ble grunnlagt av storfyrst Vladimir av Kijev (956-1015) med massedåp av byens forvirrede innbyggere , de fleste av dem analfabeter.

 

 

Katekumenmessen

Leddene er som følger:

- Lovprisning

- Store kirkebønn (hé megálé ekténeia), bedt av diakonen. Bønnen avbrytes stadig av menighetssvaret "Kyrie eleison" som synges av koret.

- Gammeltestamentlige salmer og flere bønner

- Saligprisningene fra Bergprekenen, sunget av koret.

- "Den lille inngang" (hé mikrà eídos), markert med rute 1 på tegningen. Presten bærer evangelieboken fra alteret, ut gjennom nordre port, gjennom kirkens skip sammen med lysbærere og røkelseskar. Diakonen løfter boken midt i skipet og sier "Visdom stå opp!" (Sophía, orthoí). Prosesjonen fortsetter så gjennom kongeporten tilbake til alteret med boken.

- "Trisagion", sunget av koret. Ordet "hagios", som betyr hellig, gjentas tre ganger.

- Lesingen av dagens lektie eller epistel, enten av diakonen eller en lekmann.

- Røking av kor og kirkeskip.

- Lesingen av dagens evangelium. Diakonen bærer evangelieboken ut gjennom midtre port, leser evangeliet, gir boken til presten som bærer den tilbake gjennom midtre port tilbake til alteret.

- Bønner for mage grupper, katekumenene til slutt. Diakonen gjør dette.

- Slutten på katekumenmessen markeres ved at diakonen roper ut at de botferdige og katekumenene skal forlate kirken.

 

De troendes messe

Leddene er som følger:

- Bønn om fred og velsignelse, besvares av koret med "Kyrie eleison". Diakonen gjør dette.

- Prestens bønner om Kristus som ofrer og ofres. Dette skjer samtidig med diakonens bønner.

- "Den store inngang", rute 2 på tegningen. Det uinnviede brød bæres gjennom nordporten ut i skipet. De troende bøyer seg dypt og slår korsets tegn (gjør reverens).

- Den nikenske trosbekjennelse

 - Prefasjonen. Nattverden innledes

- Den store nattverdbønnen (anaphorá), leses av presten med lav stemme.

- Sanctus (Jes. 6.3) synges av koret.

- Benedictus qui venit (Mk. 11.9) synges av koret

- Innstiftelsen av elementene, ved presten

- Anamnesen (til minne om Jesus)

- Epiklesen (påkallelse av Den hellige ånd)

- Commemoratio defunctorum - en bønn for levende og døde som dette offer (nattverden) bæres frem for.

- Ektenie (kommunionen). Nattverdelementene deles ut, til prest og diakon først, bak ikonostasen. Prest og diakon kommer så ut av kongeporten (rute 3 på skissen) og gir de innviede elementene til menigheten. Brødet ligger i vinen og hentes opp med en skje. Kommunikantene kommer fram i det ber stille ferdigformulerte bønner. Kommunikanten åpner munnen, sier sitt navn og mottar brødet mens presten gjentar navnet. Kommunikanten kysser nederste del av kanten som om det var Kristi side, går så til siden og får en bit velsignet, men ikke innviet, brød (antídõron = gjengave).

- Takke-ektenien. Utsendelse og velsignelse. Salme 34 leses.

 

Troslæren

Salighetens egentlige innhold er å skue Gud - det var det mennesket ble skapt til. Syndefallet svekket evnen til gjøre det gode, men den frie vilje gikk ikke helt tapt. Generelt har arvesyndslæren liten betydning i den ortodokse kirke. Problemet er nemlig ikke først og fremst synd og skyld, slik som i vestkirken, men liv og død. Kristus er den som overvinner døden. Frelsen er derfor livet. Derfor legges vekten på inkarnasjon og oppstandelse. Den største messen i den ortodokse kirke er derfor påskenattsmessen der Jesu seier over djevelen og demonene blir feiret.

 

Siden Jesus som dødens overvinner står så sentralt, preges også frelsesgaven av dette. Frelse blir dermed guddommeliggjøring av menneskenaturen. Mennesket blir dermed bindeleddet mellom den synlige og usynlige natur. Slik var det fra skapelsen av, men ved syndefallet mistet mennesket uforgjengelighet (aftharsia), udødelighet (athanasia) og frihet fra lidenskaper (apatheia). Syndefallets følger er død og forgjengelighet, som altså Jesu frelse bringer tilbake igjen. "Han ble menneske for at vi skulle guddommeliggjøres", sier kirkefaderen Athanasius.

 

Rettferdiggjørelseslæren er utformet på 1600-tallet i motsetning til de protestantiske kirker, og der sies det rett ut at man frelses ved tro og gjerninger, dvs det samme som de romersk katolske. Likevel kan den russiske ortodokse kirke tale som om det til syvende og sist bare er Guds nåde som kan frelse mennesket.

 

Maria, Jesu mor, har en om mulig enda mer sentral plass i den ortodokse kirke enn i den romersk katolske, mener Wisløff. Hun var fylt med Den hellige Ånd før hun ble født og gjorde seg aldri skyldig i synd. Hun ble opptatt til himmelen med legeme og sjel. I de liturgiske bønner har Maria en fremskutt stilling, og blir kalt "Livets moder"; "verdens redder", "paradisets port" og "nøkkel til Kristi rike", sier Wisløff (s.42)

Sakramentene er 7, akkurat som hos katolikkene: dåp, konfirmasjon, bot, nattverd, ordinasjon, ekteskap og den siste olje.

 

 

(det ortodokse kirkerommet)