1. Fortell om karbohydratene og om fett

Karbohydrat er kroppens viktigste drivstoff og gir oss raskt energi så vi kan være i aktivitet. Vi finner karbohydrater i for eksempel brød, ris, grønnsaker, frukt osv. Karbohydrater består av sukkermolekyler i ulike former, som kroppen bryter ned til glukose som brukes direkte av hjernen og arbeidende muskler. Musklene kan også lage glukose, denne lagrede energien kalles for muskelglykogen. Leveren har et lite lager av glukose, som frigjøres etter behov. Viss karbohydrat inntaket blir større en det kroppen forbruker blir dette lagret som fett.

 

Karbohydrater gir 4 kcal per gram.

 

Fett gir 9 kcal per gram, og er mest energirike næringsstoffet som finnes. Det fettet som vi finner i maten og i kroppen vår, kan deles opp i ulike grupper. Dette kan gjøres ut fra deres funksjoner og egenskap.

 

Fett er en av kroppens byggesteiner, er helt uunnværlig og har flere viktige roller. Fettstoffer, er fellesnavn på stoffer som ikke er løselig i vann. Fordelingen av fettsyrer har stor betydning. Det finnes tre ”biokjemiske” hovedgrupper i fett, og det er:

• Triglyserider
• Fosfolipider
• Steroler

2. Hva kan vi finne ut om proteiner, vitaminer og mineralske stoffer?

Vi kan få vitaminer gjennom kosten fordi at kroppen ikke kan lage de selv. Vi trenger bare små mengder vitaminer, men likevel er de livs nødvendige. Vitaminer hjelper til for å få prosessen i kroppen til å foregå på riktig måte. Hvis man mangler vitaminer eller mineraler får man mangelsykdommer.

 

Kroppen trenger også mineraler. Noen mineraler som kalsium fungerer som byggestoff i kroppen, mens andre er viktigere for det som skjer i kroppen, for eksempel natrium. Sporstoffene er mineraler som kroppen trenger i veldig få mengder. For eksempel trengs jern for at blodet skal kunne frakte oksygen fra lungene og ut til cellene i kroppen.

 

3. Gjør greie for fordøyelsen fra munn til og med magesekken.

 

Munnen

Fordøyelsen begynner allerede i munnen. Tennene dine knuser maten, mens tunga snur og vender på det, og hjelper til å svelge det. I munnen blir det også tilført spytt, som blant annet inneholder enzymet amylase. Dette enzymet spalter karbohydrater. Tunga har også en annen veldig viktig oppgave, det er og smake på maten. Dette gjør så smakssansen kan kontrollere om maten er skadelig for oss eller ikke.

 

Matrøret

Matrøret er forbindelsen mellom munnen og magesekken. Svelging er en kompleks refleks som starter når tungen presser mat bak i munnen, og ved at trykkfølsomme reseptorer i farynksveggen blir stimulert. De sender innadførende impulser til den forlengede marg, som koordinerer svelgingen ved å sende utadførende impulser til de 25 forskjellige tverrstripete musklene i farynks, larynks og øverste del av øsofagus og til de glatte musklene nederst i øsofagus. Muskelkontraksjonen starter i svelget og innholdet presses bakover og inn i spiserøret. Når svelgrefleksen først er utløst, kan den ikke stanses. Den delen av svelgingen som foregår i farynks, varer omtrent ett sekund.

 

Her er det en illustrasjon som viser hvor de forskjellige navna er:

Magesekken

 

Veggene i magesekken har kraftige muskler som forsetter på å tære og bryte opp maten. På denne måten blir maten enda mer finfordelt, slik at magesyra kan løse opp næringsmidlene og drepe mikroorganismer. Magesaften inneholder enzymet pepsin, som spalter proteiner til aminosyrer. Magesekken er dekket med slim slik at magesyra ikke tærer på veggene i magesekken.

 

4. Hvilke oppgaver har leveren?

Leveren er den største kjertelen i kroppen og veier ca. 1,5 kg hos voksne. Den ligger i høyre hypokondrium, oppunder diafragma og er godt beskyttet av ribbena. Den er delt i to store stykker. Den høyre er størst. Det meste av overflaten er dekket av bukhinnen. Leveren har en rikelig blodgjennomstrømning. Den får arterielt blod gjennom leverarterien. Mesteparten av blodet som går til leveren imidlertid er venøst og kommer fra magesekk, milt og tarmer gjennom portvenen. Det arterielle og venøse blodet går sammen i hulrom mellom levercellene. Veggene i sinusoidene er ikke fullstendige. De ligger tett inntil levercellene som er ordnet i lange sammenhengende strenger. På denne måten kommer levercellene i direkte kontakt med blodet. Store molekyler som for eksempel næringsstoffer, plasmaproteiner kan derfor vandre mellom levercellene og blodet. Blodårer, lymfeårer og galleganger utgjør altså et slags nettverk som sørger for transporten av stoffer og komponenter som inngår i leverens mangfoldige funksjoner. Men dette får du vite mer om utover i prosjektet.

 

Leverens funksjoner:

- Aminosyrer blir omdannet og utnyttet i leveren

- Glukose blir omdannet og utnyttet i leveren

- Regulerer glukosekonsentrasjonen i blodet

- Syntetiserer triglycerider som så blir transportert via blodet til fettvevet.

- Produserer kolesterol

- Produserer galle

- Produserer plasmaproteiner.

- Pakker triglycerider og andre fettyper inn i en vannløselig proteinkappe

- Produserer koagulasjonsfaktorer, f.eks. fibrinogen, protrombin.

- Destruerer erytrocytter (røde blodlegemer).

- Aktiverer vitamin D.

- Lagrer bl.a. vitamin A og vitamin B12.

- Inaktiverer hormoner.

- Inaktiverer mange giftstoffer, f.eks. medikamenter og alkohol.

 

5. Hva skjer i tolvfingertarmen, tynntarmen, og tykktarmen?

Tykktarmen: Bevegelsen i tykktarmen ligner på tynntarmens, men er mye langsommere. Det innebærer at innholdet kan oppholde seg i tykktarmen i mange timer (ca. 18-24timer). Det er viktig å merke seg at det er store individuelle variasjoner når det gjelder hvor ofte mennesker med normal tarmfunksjon tømmer tarmen. Den forholdsvis lange tiden i tykktarmen gjør at det også er mulig for bakterier for å vokse og gro, noe tynntarmen ikke tillater før innholdet blir tatt over i tykktarmen. Under søvn og mesteparten av dagen er det vanligvis lite eller ingen bevegelse i tykktarmen. Men 3-4 ganger om dagen, ofte i forbindelse med måltider, utløses kraftige kontraksjoner der 20-30 cm lange segmenter trekker seg sammen om gangen. Disse kontraksjonene presser innholdet framover mot endetarmen. Dette kalles den gastrokoliske refleks.

 

Tynntarmen: Det er en lukkemuskel nederst i magesekken som heter portneren. Denne muskelen slipper maten porsjonsvis inn i tynntarmen. Det som nå tømmes ned i tolvfingertarmen, altså øverste del av tynntarmen, er svært surt. For at ikke tarmen skal ta skade av denne syren som kommer fra magesekken, må det bli tilført syrenøytraliserende hydrogenkarbonat fra bukspyttkjertelen. Mengden av hydrogenkarbonatet kommer an på pHen i maten.

 

I tynntarmen fullføres spaltingen av næringsstoffene. Karbohydratene spaltes av amylase, proteiner av trypsin og fett av lipase. Spaltingsproduktene, som er monosakkaridet, aminosyrer, glyserol og fettsyrer fraktes så over i blodsystemet. I tynntarmen fullføres oppdelingen av maten. Næringsstoffene er nå delt i små molekyler som kan fraktes gjennom tarmveggen. Fra tarmen frakter blodet næringsstoffene rundt om i kroppen.

 

6. Fortell om slanking, bulimi, og anereksia. Hva er BMI?

En person som har en spiseforstyrrelse, vil være overopptatt av mat og plages med konstante tanker om mat, spising, kropp og vekt. Andre sider av livet blir overskygget når svært mye tid og ressurser brukes på handlinger knyttet til mat og spising. Spiseforstyrrelsen går utover andre områder i livet som studier, jobb og sosiale relasjoner. Hos personer med spiseforstyrrelser har kroppsstørrelse og vekt stor betydning for selvbildet.

 

Anoreksi (anorexia nervosa) kjennetegnes av at man er alvorlig undervektig, og at man begrenser hva og hvor mye man spiser. Personer med anoreksi opplever ofte en intens frykt for å legge på seg. Mange føler at kroppen er stor og tykk, til tross for at man har en vekt langt under normalen. Det er vanlig å benekte både at man er undervektig og de medisinske konsekvensene av tilstanden. Noen personer med anoreksi kan, slik som ved bulimi, kaste opp maten etter at de har spist.

 

Bulimi (bulimia nervosa) kjennetegnes av gjentatte episoder av overspisning. I løpet av kort tid spiser man mye mer mat enn hva andre ville spist i samme situasjon. Episoden etterfølges av handlinger for å kompensere for det store matinntaket og unngå vektøkning. Den mest vanlige atferden er å framkalle brekninger, men man kan også misbruke avføringstabletter, gjennomføre fasteperioder eller overdrive trening. Personer med bulimi er ofte normalvektige eller overvektige. For omgivelsene kan derfor bulimi være vanskeligere å oppdage enn anoreksi. Omlag 30 prosent av personer med bulimi har en forhistorie med anoreksi.