Del A

 

Generelt om det hellige

Begrepet/ordet hellig er opprinnelig et gammelt germansk og fellesnordisk ord, som betyr ”utskilt og innviet”. ”Med dobbeltbetydningen ”utskilt” og ”innviet” peker ”hellig” i to retninger. Dels mot en menneskelig aktivitet, dels mot noe ikke-menneskelig som fremkaller denne aktiviteten.” 1 I religionsforskning brukes begrepet både om noe helt konkret, som et hellig sted eller et hellig ritual, og som en diffus kraft, som f. eks. Allah. Det hellige er det som gjør religioner til religioner.

 

I noen religioner er det én gud, i noen mange millioner guder, og i noen naturen eller naturkrefter. Det finnes Hellige ritualer, hus, gater, byer, skoger, til og med fjell er hellige. Spesielle naturformasjoner blir også ofte sett på som hellige, og naturkreftene er også populære som ”helligheter”.

 

Det er ofte mange regler knyttet til det hellige. Det kan være spesielle ting man må gjøre, eller spesielle ting man ikke kan gjøre. I hinduismen, buddhismen og islam må man ta av seg skoene før man går inn i tempelet eller moskeen. I Kristendommen er det tradisjon at mennene tar av seg luen før de går inn i en kirke. Men krav til påkledning (eller avkledning) er bare en liten del av disse reglene. Det er mange andre rare ting, som at kuen av alle dyr, er hellig for hinduene, og at jødene ikke kan spise kjøtt og melkeprodukter sammen.

 

Gud som hellig i kristendommen

Treenigheten, Gud, Jesus og den hellige ånd, står sentralt i kristendommen. Uten treenigheten ville ganske enkelt ikke Kristendommen eksistert. Uten dette ville den ganske enkelt vært jødedommen. De kristne mener at selv om de på én måte har tre Guder, er det likevel egentlig bare en Gud. Gud er en. Den ene Guden åpenbarer seg som tre personer: Faderen, Sønnen og den hellige Ånd. Faderen er i Sønnen, Sønnen er i Faderen, den hellige Ånd som Faderen sender forherliger Sønnen. Dette er et veldig dypt tema, og veldig vanskelig å forstå. Andre religioner, som islam, har veldig vanskelig for å forstå dette komplekse gudebildet. De mener at kristendommen er polyteistisk og selvmotsigende, fordi de sier selv at det bare finnes en gud, mens de tilber tre. Det er faktisk ikke sånn: Kristne tror bare på en Gud. Hvis de ikke gjør det er de ikke kristne. Da er de polyteister som har adskilt seg fra Kristendommen, Jesus lære og de ti bud i det Gamle Testamentet. Kristne mener at Gud både er en og tre. De kristne sier at det å tro på Jesus, det er det samme som å tro på Gud. Jesus ER nemlig Gud, og det er Den hellige ånd òg.

 

”For kristen tro er ikke Gud bare en abstrakt tanke, teori eller et prinsipp, men levende nærvær, en person som et menneske kan ha en relasjon til.”2

 

Bibelen sier at Gud var først. Eller den sier ingenting om hvor lenge Gud har eksistert, så vi må bare gå ut fra at Gud alltid har vært. Første setning i Bibelen: ”I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden” sier jo for så vidt at Han alltid har vært. Han har ingen begynnelse eller slutt. Han har alltid vært, og vil alltid være.

 

   

Henholdsvis bilder på Gud, Jesus og Den Hellige Ånd

 

Navnet Faderen, eller Gud Fader viser kristendommens forestilling av Gud. Han er en far for oss. Han er alt og alles far, og er tilstede for alle. I gamle testamentet derimot ble Han oftest fremstilt og omtalt som Herre. Dette viser menneskets underlegenhet i forhold til Gud. Selv om Gud er alles far er han også Herren. Vi syndige mennesker må vise ærefrykt for noe så kraftig og vakkert. ”Når vi mennesker handler er det ikke nok å bare si noe, slett ikke! Men når Gud skaper, er det nok for ham å si ”Bli lys”, og så blir det lys” 3 Som den gangen Moses møtte Gud i form av en brennende tornebusk: ”Da sa Gud: «Kom ikke nærmere! Ta dine sko av deg! For det stedet du står på, er hellig jord.» Herren sa: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Da skjulte Moses ansiktet; for han våget ikke å se på Gud.”4  Her viser Moses ærefrykt og nesten redsel, fordi han føler seg uren. Han føler at han ikke er verdig, og at han er så mye mindre enn Gud at han ikke engang kan se på ham. Dette eksemplet illustrerer godt menneskenes forhold til Gud.

 

I samme scene spør moses Gud om hva han skal si at Gud heter til farao: Da sa Gud til Moses: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: ‘Jeg Er‘ har sendt meg til dere.» 15 Så sa Gud til Moses: Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid, og det skal de kalle meg fra slekt til slekt. ”4Gud har ikke noe navn som menneskene har. Han er nemlig annerledes. Han er større. Han er evig. ”Gud har Væren”4, på en helt annen måte enn menneskene. Gud er alle steder på en gang. Menneskene blir, vi vokser, tiden forandrer oss, men Gud er. Gud er den evige. I det Nye Testamentet viser Jesus menneskene en annen måte å se på Gud. Han kaller Gud for ”Abba”, noe som er hebraisk for far eller ”pappa”. Dette viser hvor nært Faderen og sønnen står hverandre, og hvor avspent forholdet deres er. Jesus forteller disiplene og andre lyttere at et slikt forhold vil Gud ha med alle mennesker.

 

Jesus, sønnen, er Guds sønn, men også Gud selv. Jesus er fullt ut Gud og fullt ut menneske. Han er menneskesønnen, Guds lam som Gud sendte for å frelse verden. Han er den personen profeter har snakket om, og er på en måte en profet selv. Han forkynner jo Guds budskap, og fornyer forholdet mellom Gud og menneskene. Han gjør det mer intimt, vennligere. Jesus er også hovedpersonen i Bibelen. Det er han hele Nye Testamentet handler om, og det er hans komme det meste Gamle Testamentet dreier seg om. Jesus utførte mange undre i følge Bibelen, og som det største av dem alle sto han opp fra de døde. På slutten av sitt korte liv forkynte han mye, og det er de tingene han sa da vi kristne lever etter i dag.

 

Det hellige i shintoismen

Shinto betyr gudenes vei, og shintoismen er Japans innfødte religion. Den har mistet stillingen som statsreligion den hadde fra 1868 til slutten av andre verdenskrig, og den er kanskje blitt overskygget av buddhismen, men likevel gjennomsyrer den nesten alt i Japanernes liv. I motsetning til buddhismen eller kristendommen, har Shintoismen ingen kjent innstifter, men stammer kanskje fra de eldste japanske kulturene.

 

Shintoismen er en naturreligion, og dyrker Kami. Kamiene er hellige krefter som finnes i hele kosmos. Noen sier at det finnes utallige kamier (yaoyorozu no kami, japansk, betyr: en myriade av kami), mens ande sier at det finnes åtte millioner kami, men siden tallet åtte også ble brukt som mange, er dette litt usikkert. De kan enkelt kalles guder, som de greske gudene, men det er ikke helt presist. De er nemlig ”åndene” til alt fra fjell til de avdøde forfedrene. Det er et skille mellom himmelkamiene, som skaperne Izanami og Izanagi og solkamien Amaterasu, og de jordiske kamiene som forfedrene. De fleste kamiene er skyggeaktige vesener med overnaturlige krefter, og de er vanligvis ikke personifisert. De gamle japanerne skilte aldri mellom det fysiske og spirituelle, men mente at de var uatskillelige, da de mente at alt var spirituelt. Likevel ser ikke shintoismen på alt som finnes på jorden som kami. Selv om de ikke er det samme, har både mennesker, dyr, naturelementer (eller fenomener) osv. sjansen til å bli kamier, fordi både land og folk ble født av Kamiene Izanmi og Izanagi. De er med andre ord alle barn av kami. Det er bare ting som har stor innvirkning på menneskenes liv som kan bli Kami, og det er bare disse som blir tilbedt. For eksempel finnes det Regnkamier, Fjellkamier, Hav- og Sjøkamier, Elvekamier og hele åtte Tordenkamier, for å nevne noen. Dyrekamier eller dyreånder kalles ”mono”. Disse var ofte slemme eller rampete, og ble tilbedt for at de ikke skulle gjøre noe slemt. Denne troen er fortsatt synlig, og ved medisinske universiteter og forskningssentre i Japan utføres ritualer for å trøste/gjøre opp med monoen til dyr som hadde fått medisinske forsøk utført på seg.

 

I shintoismen finnes det også direkte onde kamier som kalles oni eller Magatshui Kami. Disse er ansvarlige for menge av vanskelighetene ve dødelige mennesker kan komme ut for. De fleste av disse demonene er usynlig, men noen er dyreånder som kan besette mennesker og må utdrives av en prest. Av disse blir reveåndene sett på som spesielt farlige. Disse blir

 

Fujiama, et hellig fjell

 

også sett på som kami, men i motsetning til de fleste religioner lengre vest, er det ikke noe klart skille mellom det gode og det onde i shintoismen. De onde demonene har også gode sider. For eksempel er de fryktede reveåndene forbundet med den vennligsinnede risguden Inari (se nedenfor). Disse finnes både på jorden og i det underjordiske helvete Jigoku. Selv disse onde demonene blir dyrket på lik linje som de gode for å få frem de gode sidene i dem.

 

Den mest populære kamien er risguden Inari (japansk: ris-bringeren), han har over 30000 helligdommer til ære for seg. Åndene etter store, avdøde personligheter eller nasjonale skikkelser kan også bli en kami. Den lærde Sugawara Michizane (845-903) er blitt kami etter sin død, og æres nå i rundt 3500 helligdommer. Det er oftest studenter som skal opp i eksamen som ber til ham.

 

 

Del B

 

Generelt om ritualer

 

Et indiansk danseritual

 

Ritualer er fastlagte handlinger som gjøres i en spesiell rekkefølge. De fleste ritualer kjennetegnes av at flere mennesker utfører det, og det er ikke unormalt at de ikke utføres sammen. Ritualer skjer gjerne på en bestemt tid på dagen eller året, eller det kan utføres samtidig som en spesiell hendelse. Mange ritualer utføres også på et bestemt sted, som i en kirke eller i Mekka som den muslimske pilgrimsferden. De fleste ritualer har et krav til klær, så de utskiller seg fra hverdagen ved at man ikke går normalt kledd. I veldig mange ritualer er det også en spesiell mat involvert (eller ingen mat, som i ramadan). Det finnes både religiøse og ureligiøse ritualer. Det er mange forskjellige typer religiøse ritualer, og av dem er det overgangsritualene som går igjen i de fleste religioner. Disse kan ofte deles inn i tre: Fødsel, overgangen fra barn til voksen (pubertet), ekteskap og død eller begravelse.

 

Hindusimens bryllup

Vielsessakramentet, eller vivaha, er det viktigste av alle de tolv sakramentene i hinduismen, fordi det knytter sammen to familier i en ”sosial allianse”, og feirer at de nå går inn i foreldrestadiet i livet. Bakgrunnen for dette ritualet er lang. Selve ordet vivaha er minst 5000 år gammelt, så da er nok ritualet minst 5000 år gammelt, og sannsynligvis eldre, fordi det alltid har vært inngått en form for offisielt partnerskap mellom kvinner og menn. Ritualet slik det er i dag er nok veldig annerledes enn det var for 5000 år siden da det sannsynligvis var veldig mye enklere, men siden det ekteskap er en veldig viktig hendelse i samfunnet kom det til mange nye skikker. Siden ekteskapet også feiret det vordende ekteparet, ble det også vanlig med underholdning som musikk og dans. Det bygger likevel fortsatt på det samme, nemlig at en mann og en kvinne skal leve sammen i harmoni for resten av livet.  

 

Når en jente er i slutten av tenårene og en gutt i slutten av tjueårene begynner de eldre å se seg om etter en passende partner. Det er veldig vanlig at hindu ekteskap er arrangerte, selv om tradisjonen har forandret seg litt slik at unge forelskede faktisk kan få hverandre. Hinduistisk ekteskap består av en lang rekke ritualer som finner sted etter en periode med omfattende undersøkelser, blant annet sammenligning av horoskopene til brud og brudgom for å finne en heldig bryllupsdag og for å sikre at partnerne vil bli et harmonisk og fruktbart par.

 

En del stor del av ritualene knyttet til vivaha er rent symbolske. En gruppe av dem symboliserer unionen mellom kvinnen og mannen, sammenføyningen av hendene, knytting av klær og berøringen av hjertet er slike ritualer. Andre ritualer har som mål å forbedre ekteskapets fruktbarhet, mens andre igjen skal sørge for at paret har nok mat, og noen er for å gjøre denne overgangen fra en fase i livet til en annen tryggere. Siden ekteskapet er det viktigste i livet er det mange seremonier for å holde onde makter unna.

 

Det er veldig mange forskjellige måter å utføre bryllupet på i forskjellige deler av India, og utrolig mange små ritualer som varierer veldig.

 

Seremonien

Betrothal: Betrothal er den innledende delen av bryllupet hvor brudne muntlig blir lovet bort til sin kommende ektemann. Det er mange forskjellige måter å gjøre det på. Hos sindhiene gir jentens familie litt misri (krystall sukker) til guttens familie for å bekrefte forlovelsen. Paret utveksler folovelsesringer i gull (siden gull skal vare for evig er dette en måte å velsigne ekteskapet, så det også varer for evig.).

”Det Nuptiale Badet”: morgenen før selve bryllupet tar både bruden og brudgommen et bad med parfymert vann og leser ”Vedic ”vers som omhandler ekteskapet. Senere går brudgommens gjester til brudens far. I andre halvdel av dagen bader brudgommen og kler seg i hvitt, for han parfymerer og pynter seg, og ber til familiens guder.

 

Ekteskapsfeiringen: Selve seremonien er i bunn og grunn utført av paret og parets foreldre. Brudens bror og brudens onkel må også være tilstede når bruden skal ”gies bort”. Det er mange små seremonier som følger med dette, her er noen:

 

Når brudgommen ankommer står han utenfor den inngangen av huset som vender mot øst, og ønskes velkommen av en gruppe kvinner som bærer amper og krukker fylt med vann.

 

Når brudgommen til slutt går inn i huset vil vanligvis hans brors kone pynte bruden med juveler. På enden av brudens sari bindes et tøystykke over brudgommens nakke og skulder, og hendene deres bindes sammen med tråd som er velsignet av bønner.

 

Bruden tar med gaver (klær og pynt) hun har fått av sine foreldre til hennes nye ektemanns hus. Dette er en veldig gammel skikk som kalles dowry, og som også kan finnes i mer vestlig kultur.

 

Det finnes fire andre ritualer som også må være med:

1) Det skal tennes et bål til ære for gudene, bryllupet er nemlig under ildgudens ”beskyttelse”.

2) Foran bålet skal mannen ta kvinnen i hånden og si ”For lykke tar jeg din hånd i min hånd”

3) Brudgommen skal føre bruden rundt bålet tre ganger og for vær runde må hun sette foten på en stein mens mannen sier lavt: ”Trå på denne steinen. Vær fast som en stein. Vinn over dine fiender. Trå ned fienden.” Her symboliserer steinen fasthet og styrke for å knuse fiender, Dette skal gjøre konen fast i hennes hengivenhet til ham.

4) Til slutt skal kvinnen gå syv skritt mot nordøst mens mannen sier: ”ta ett skritt for saft (sap), to for væske, tre for fremgang i rikdom, fire for velvære, fem for kuer, seks for årstidene Vær min venn med ditt sjuende skritt! Måtte du bli min hengivne. La oss få mang sønner. Måtte de bli gamle.” Poenget med dette er å gi paret gjensidig lykke, og er helt nødvendige for dette. Dette er det som gjør ekteskapet lovlig, så det er helt nødt å være med. Etter dette ber de til gudene om at de skal få et godt samliv.