Innledning

I anledning oppgaveteksten "Domstolenes politiske rolle" har vi valgt å fokusere på ulike aspekter ved domstolene og deres plass og tilhørighet i politikken og samfunnet. Vi har bevisst valgt å begrense oss til de norske domstoler og de innenrikspolitiske forhold. Videre vil vi gjennom et intervju med en høyesterettsdommer forsøke å gi et inntrykk av hvordan en "insider" ser på sin egen og domstolenes rolle i politikken og samfunnet. Til slutt kommer en kort oppsummering samt tanker vi selv gjør oss rundt problemstillingen.


Hva er en domstol? ....

"Domstolene er særskilte offentlige organer som har til formål å avgjøre rettstvister. Domstolene er i Norge organisert med en Høyesterett for hele riket, 5 lagdømmer og 100 by/herredsretter, samt forliksrådene, som det normalt er ett av i hver kommune."
(sitat PaxLexikon, 1979, side 113)

I Herreds- og Lagretten er det et flertall av lekmenn/lekdommere (dvs folk uten juridisk utdannelse), mens Høyesterett består utelukkende av dommere med juridisk bakgrunn.

Hva er politikk og hvor hører domstolene til?

Vi vil bruke to definisjoner av politikk for å illustrere hvorledes domstolene lett får forskjellige roller avhengig av hvilken teori som brukes for å løse problemstillingen.

(I) Den første definisjonen er en analytisk definisjon av politikk. Denne definisjonen legger til grunn at all argumentasjon om (knappe) ressurser til alternative mål, er politikk. Dette kan være alt fra en diskusjon om hvem som skal forsyne seg først rundt middagsbordet, til fordeling av verdens naturressurser. Generelt alle beslutningsprosesser.

(II) Den andre definisjonen tar utgangspunkt i Montesquieus (1689-1755) maktfordelingsprinsipp og med denne blir politikk en separat sektor (avgrenset område) i samfunnet hvor de som driver med "styre og stell" i samfunnet, politikerne, opererer. På samme måte blir f eks religion satt i en sektor for seg. Innenfor den politiske sektoren finner man Stortinget og forskjellige andre politisk valgte organer, som f eks bystyre og kommuneråd.

Med utgangspunkt i den analytiske definisjonen av politikk får domstolene en naturlig plass i politikken som et upartisk organ. Beslutningene som fattes har ofte innvirkning på sosiale, politiske, moralske, verdimessige og/eller økonomiske forhold i samfunnet. Disse forholdene dreier seg alle, i større eller mindre grad, om fordeling av goder og ressurser til alternative mål.

Med utgangspunkt i definisjon II befinner domstolene seg i en annen sektor enn politikken og innehar derfor ingen politisk(e) rolle(r). Domstolene er i følge Montesquieus maktfordelingsprinsipp den dømmende makt, er en egen sektor og skal (som den også er i Norge) være adskilt fra den lovgivende makt, Stortinget. Stortinget faller inn under den politiske sektoren.

Grunnloven og statens maktdeling

Ifølge Montesquieus maktfordelingsprinsipp om tredelingen av makt er den lovgivende, utøvende og dømmende makt skilt i tre uavhengige institusjoner. Norges grunnlov ble i all hovedsak bygd opp rundt dette maktdelings- og maktbalanseprinsippet. I Norge er i dag disse institusjonene Stortinget, regjering og domstolene.

Slik vi tolker Montesquieus teori er politikken avgrenset til å virke innenfor den lovgivende, og gjennom regjeringen, den utøvende makt.

Om beslutningsprosesser

I alle domstoler foregår det en beslutningsprosess. Dette gjør at domstolene faller inn under den analytiske definisjonen av politikk. Som tidligere nevnt har ofte beslutningene i domstolene (dommene) en innvirkning på mange sentrale forhold i samfunnet. Alle domstoler er i prinsippet uavhengige og objektive og forholder seg til gitte lover og regler. Domstolene, og de lover som legges til grunn for en eventuell domfellelse, fungerer som et verktøy, og samtidig en arena, for interessegrupper. Domstolene er selv ikke aktive deltakere i det politiske spillet, men vi mener allikevel at domstolene er en politisk arena.

Det er viktig å merke seg at domstoler i den vestlige rettsstatsmodellen aldri selv lager lovene de dømmer etter, eller tar initiativet til å prøve en sak. Disse oppgavene er opp til to andre uavhengige parter, f eks Stortinget som lager lovene (den lovgivende makt). Dette understreker domstolenes rolle som en uavhengig og objektiv part i henhold til maktfordelingsprinsippet.

Domstolene fikk i stor grad sin politiske rolle ved overgangen til parlamentarismen og maktforskyvingen i 1880-årene. Da embetsstanden og storborgerskapet mistet regjeringen, som til da hadde ført en faktisk kontroll med Stortingets virksomhet skjedde utviklinga av domstolenes prøvelsesrett overfor i de av Stortingets vedtatte lover. Det ble behov for nye kontrollmekanismer, og da så man Montesquieus maktprinsipp satt ut i live i Norge. Norske domstoler har imidlertid i årene siden 1. verdenskrig vært forsiktige med å sette lover til side som grunnlovsstridige.

Domstolenes rolle i det norske samfunn

Domstolene i Norge er skilt fra Regjering og Storting. Deres rolle i det norske samfunn er at de avsier dommer i saker som reises for dem innenfor det eksisterende lovverk, upartisk og uavhengig av hvem som styrer landet. Dette er i sterk kontrast til noen andre land, blant annet Kina, der alle dommer må godkjennes av en representant fra "Partiet".

I Norge er rettssystemet delt opp i tre nivåer (fire hvis man tar med forliksrådet): By/herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett. Sivile saker starter i forliksrådet og beveger seg oppover i rettssystemet hvis de ankes videre av noen av partene. Forliksrådets oppgave er å løse tvister mellom privatpersoner der ingen straffbare handlinger i utgangspunktet er begått. Straffesaker, dvs saker som gjelder fengsel, bøter, rettighetstap, inndragning(er) eller sikring, starter normalt i herredsretten og settes med en juridisk dommer og to lekdommere. Det er den utøvende makt (v/dept og politiet) eller enkeltindivider som fremmer saker for herredsretten. Enhver person kan prøve en sak for disse domstolene.

"Etter maktfordelingsprinsippet er domstolene den tredje statsmakt - uavhengig av Stortinget og Kongen (eller i praksis regjeringen). Domstolene utøver den dømmende myndighet; dette omfatter både straffesaker og sivile saker. Domstolene har en kontrollfunksjon overfor de øvrige statsmaktene. Domstolene prøver om lover er innenfor de grenser Grunnloven setter og de prøver lovligheten av vedtak av forvaltningen." (sitat: www.domstol.no)

Møte med en høyesterettsdommer

Vi dro innom Høyesterett og snakket med høyesterettsdommer Karl Arne Utgård. Problemstillingen for intervjuet var hvorvidt domstolene i Norge innehar noen politisk rolle. Uten at Utgård la spesielt vekt på det tok han automatisk utgangspunkt i den rolle Montesquieus maktfordelingsprinsipp gir domstolene: At de er en egen sektor i samfunnet, atskilt fra den politiske sektoren og et kontrollorgan som i sin funksjon og sitt virke er uavhengig ikke innehar noen politisk rolle.

- På hvilken måte kan domstolene brukes som et politisk redskap?

: Ettersom domstolene arbeider med individuelle saker, så er det vanskelig for noen å påvirke bevisst i noen politisk retning. Men det er klart at domstolers avgjørelser til en viss grad kan påvirke samfunnsforhold. Man bør ikke utelukke muligheten for at rettssystemet kan brukes for å fremme en spesiell politisk idé eller prinsipp. I Sverige er det nå én sak som dreier om samers landrettigheter. Dette dreier om viktige områder for samene, og Høyesteretts avgjørelse vil ha stor politisk betydning.

I 1979-utgaven av Pax Leksikon beskrives deler av domstolenes rolle slik: "På enkelte punkter har imidlertid den politiske karakter vært vanskelig å skjule. Det gjelder særlig spørsmål som er gjenstand for politisk strid eller hvor domstolene griper inn i politiske organers myndighetsutøvelse."

Slik vi ser det kan med andre Rettssystemet brukes som et politisk redskap av interessegrupper og individer. Dette kan enten være for å få en beslutning i en prinsippsak som kan medføre varige politiske endringer, eller for å vinne enkeltsaker.

- Saker som kommer opp for retten dreier seg noen ganger om spørsmål av en politisk karakter. Dommere er enkeltindivider, og vi spør Høyesterettsdommer Utgård om ikke dommernes politiske meninger kan påvirke utfallet av saken?

: Domstolene tar utgangspunkt i de lovene som allerede eksisterer, men det finner alltid sted en viss utvikling mht tolkninger. Når vi tolker en lov utfyller vi det Stortinget har bestemt. Det er her domstolene ofte har blitt anklaget for å spille an aktiv politisk rolle, der de velger å legge mer vekt på enkelte saker enn andre.

Senere under intervjuet sa Utgård at: "(...) i de lavere domstoler kunne kanskje retten påvirkes av andre faktorer, da flertallet i domstolene er lekmenn."

- Media kalles av mange den 4. statsmakt. I hvilken grad kan media påvirke utfallet i en sak?

: Når vitner får mye informasjon om saksgang og hendelser i media hender det de har vanskeligheter med å skille hva de selv har opplevd og det som fortelles i media.

- Kan det forstås dithen at media kan være med å utspille beslutningsgrunnlaget for saken og dermed undergrave domstolenes funksjon som dømmende makt i samfunnet?

: Ja, så absolutt.

- I Hvilken grad kan lovprøvingsrett og riksrett være med å spille en aktiv politisk rolle?

: Lovprøvingsretten, som er en rettsinstans, kan prøve å sette til side lover vedtatt av Stortinget, om de mener loven strider med Grunnloven eller har tilbakevirkende kraft. Denne retten blir sjelden brukt i Norge, men muligheten for at Høyesterett kan sette til side lover er absolutt til stede. Denne maktfunksjonen er ikke reell da den veldig sjelden brukes, men den har en indirekte kontrollfunksjon på lovforslag som fremmes. Riksrett er ikke noe som er blitt brukt i Norge på lang tid og er ikke viktig i denne sammenhengen.

Domstolenes politiske rolle

Eksemplene på at domstolene har behandlet temaer og tolket lover som dreier seg om moralske og sosiale trender og ytringsfrihet i samfunnet er mange. Innenfor litteratur kan nevnes Jæger, Krogh - begge for utuktig skrift - Arnulf Øverland for blasfemi og Knut Hamsun for å ha uttrykt avvikende politiske ideer. Deretter Mykle, usedelig, og et kjent eksempel fra utlandet er Arthur Miller, for sin politiske overbevisning. Vi vil dog bruke et annet velkjent eksempel. Dette viser svært godt hvordan en enkelt dommer kan ha stor påvirkning på både saksgang og domsavsigelse. Videre vil vi gjengi deler av domspremissene og kommentere disse.

Saken om "Uten en tråd"

Rettssaken som fant sted i sal 9 i Oslo Tinghus ble fort en kamp som dreide seg om ytringsfrihet (begge parter ville nok forsvare den), hvilken instans i samfunnet som avgjør en bok sin litterære verdi, hva slags skrifter allmennheten skulle få lov til å se og, meget viktig, en dommer, statsadvokat og forfatters usaklige verbale krig i rettslokale. Saken viste seg å bli både litteratur- og rettshistorie.

Måtene å tolke "utuktig skrift" ble under denne rettssaken bevist å være mange. På den ene siden var Bjørneboes bok "Uten en tråd" utuktig, samtidig som at blader fremvist i retten med, også i følge dommerne, "verre" innhold ikke fikk det samme stemplet. For å illustrere tolkningsproblematikken ytterligere gjengir vi deler av to samtaler mellom (1) dommeren og forfatteren Jens Bjørneboe samt (2) statsadvokat Laurits Jensen Dorenfeldt og Bjørneboe:

1)
- Erkjenner de dem skyldig etter tiltalen?

- Man er selvsagt alltid skyldig. Man har en massiv skyldfølelse, men i dette tilfellet har jeg det ikke klart for meg hva jeg skal være skyldig i.

- Erkjenner de dem skyldig i å ha forfattet det utuktige skriftet som omtales i tiltalen?

- Dette er egentlig et uhyre stort problem. Jeg er vant til å omgås ord helt eksakt, men ordet utuktig er nærmest bortfalt i norsk språk, hvis det ikke er ironisk ment.

Videre skulle ordet perverst defineres:

2)
- (Bjørneboe:) Skulle man fordømme homoseksualitet, ville det ypperste av menneskelige kulturytringer være perverse. Det eneste perverse i boken er piskescenen i Hamburg.

- (Dorenfeldt) I boken forekommer det et lesbisk forhold hvor det blir benyttet et kunstig et kunstig lem. Er det perverst?

- Kunstig lem er tillatt solgt i Oslo. Det er velkjent, historisk sett, og en realitet.

- I boken forekommer også en scene med en kvinne som har en én mann foran og én bak. Er det perverst?

- I faglitteraturen heter det troilisme. Det betegnes som et avvik som meget ofte forekommer.

- Jeg forstår Dem altså dithen at De ikke vil oppfatte noe som perverst, med reservasjon for piskescenen.

- Helt korrekt.
Det er flere interessante sider ved denne saken. For det første er samtalereferatene preget av sterke personlige motsetninger mellom dommeren og tiltalte samt statsadvokat og tiltalte. Dette kan fort føre til at saksgangen og avsagt dom ikke er gjort i den dømmende makts objektive og saklige ond, men snarere lite nøytralt og lite gjennomtenkt. Tolkningen av det eksisterende lovverk var veldig sentralt under hele saken og med åpenbare personlige motsetninger mellom dommer og tiltalte mener vi det er med å sette rettssikkerheten til tiltalte i fare.

Senere under rettssaken slår statsadvokat Dorenfeldt, senere høyesterettsdommer, fast følgende: "Det er slått fast både i Miller og Mykle-dommen at i vårt land er det i siste instans domstolene som skal avgjøre en boks litterære verdi. Det er retten som på grunnlag av bevis skal avgjøre dette spørsmålet."

Vi mener det her er viktig å spørre hvilke beviser som framlegges. Vi ser på tolkningen av "utuktig skrift", enkeltindividers (senere høyesterettsdommeres) syn og følelser rundt moral og seksualitet samt bruk av et lovverk som ikke kan sies å være oppdatert på emne "pornografi". Slik vi ser det var saksgangen i stor grad preget av dommer og statsadvokats personlige syn på pornografi og seksualitet og ikke av beslutninger fattet etter klare regler i et lovverk.

Lover for hva som skal tillates med hensyn på pornografi ol skal fattes av Stortinget, som er et politisk forum, og ikke tolkes i hjel underveis i en rettssak av dommer(e), med mindre saken er havnet i høyesterett.

Vurdering av en boks litterære verdi er noe som i følge definisjon I av politikk kan tilfalle en domstol, men som i følge definisjon II tilhører en annen sektor i samfunnet (eksempelvis kultur-sektoren). Hvis boken bryter loven er det allikevel opp til domstolen å vurdere den, men ikke utfra dens litterære verdi, men hvorvidt dens innhold har brutt norsk lov (her: er utuktig).

I domspremissene står det: "Dens litterære verdi er ringe, fortellingen som binder seksualskildringene sammen er til ytterst tynn - nærmest å likne med limstoff. Likevel skiller boken seg fordelaktig ut fra det infantilt klossete tøvet som synes å forekomme en god del av i den såkalte pornolitteratur." De avsluttes med noe de fleste skoleelever ville kjenne igjen som et dårlig forsøk på en bokanmeldelse.

Dommeren konkluderer med at: "Boken er utuktig. Dens litterære verdi kan ikke vurderes høyt. Dens opplysningsverdi ligger heller under nullpunktet. Dens budskap er seksualnihilisme i roman-saus." Igjen er det rent ulovlige ved boken lite vesentlig og generell synsing rundt gastronomi og opplysningsverdi står sentralt.

Uansett syn I eller II domstolenes rolle i politikken mener domstolene i gikk utover sitt embete og ansvarsområde i domfellelsen saken om "Uten en tråd". Dels fordi holdepunktene i domspremissene ikke var holdbare og dels fordi de i hovedsak ikke tilsa at boken var utuktig.

Konklusjon

Domstolenes politiske rolle, eller ikkerolle, avhenger sterkt av hvilken definisjon av politikk og samfunnssektorer en legger til grunn for vurderingen. Vi mener allikevel det er mulig å trekke minst en konklusjon rundt problemstillingen "domstolenes politiske rolle". Det er ikke nødvendig for en domstol å aktivt gå inn for å inneha en politisk rolle for faktisk å ha det. Samtidig har dommere, som utgjør domstolene, en hvis innflytelse på praktisering av lover ettersom de tolker dem. På bakgrunn av den informasjonen vi har samlet inn, og uavhengig av hvilke av de to definisjonene som legges til grunn, mener vi å kunne presentere følgende konklusjon:

Ettersom domstoler vedtar og tolker lover vedtatt av Stortinget, vil utfallet av hvert enkelt vedtak/tolkning ha konsekvenser for domsavsigelse i alle saker som berøres av dette vedtaket/tolkningen. Da vi mener at dommer som fattes ofte har innvirkning på sosiale, politiske, moralske og økonomiske forhold i samfunnet, og disse er politiske stridstemaer, mener vi også at domstolene helt klart har en indirekte politisk rolle.
Konklusjon: Domstolene har en indirekte politisk rolle.