Den eldre Edda er navnet på et bokverk fra norrøn tid. Verket hadde vært tapt for alltid, om ikke en islandsk biskop, Brynjólfur Sveinsson, i år 1643 hadde kommet over det ved en tilfeldighet og innlemmet det i sin boksamling om "hedenske og oppdiktede skrifter". Like før biskopen fikk den eldgamle boken i hende, var åtte blad blitt revet ut - kanskje av noen som ville sette en stopper for læren om de norrøne gudene. Biskopen kjente igjen noen strofer fra Snorre Sturlasons lærebok i skaldskap, Snorres Edda (norr. oldemor). Han trodde diktene var nedskrevet av den berømte islandske lærde Sæmund den frode. Noen år senere gav Brynj—lfur Sveinsson noen skinnbøker i gave til kong Fredrik 3. - deriblant diktboken han hadde funnet. Kong Fredriks bibliotekarer ble fort klar over bokens verdi, og gav den navnet Codex Regius (den kongelige bok). I 1971 fikk Island håndskriftet tilbake fra Det kgl. Bibliotek i København. Det ble i den anledning hevdet at "Codex Regius er den største kunstskatt som har vært på dansk jord". Håndskriftet blir i dag regnet for å være en av verdens tyve mest verdifulle nedtegnelser.

Diktene i Den eldre Edda er delt i to avdelinger. De 11 første diktene er såkalte gudedikt - de mytiske kvadene forteller om forholdet mellom guder og mennesker. Her møter vi Ask og Embla, det første menneskepar. Men fra livets begynnelse og helt til verdensundergangen, ragnarok, er gudene sjelden diktet i samkvem med mennesker. Gudene bor i Åsgard og menneskene i Midgard. I Utgard bor jotnene, som er gudenes (og menneskenes) fiender. Hovedemnet i gudekvadene er striden mellom Åsgard og Utgard. Menneskene bodde som nevnt midt i verden, og kunne komme i "skuddlinjen" mellom jotnene og gudene. Derfor var det viktig å være fast i troen.

Diktene har en tettbygget, kraftfull stil - lite eller ingenting føles overflødig. Dikterne brukte en mengde ord som er særegne for poesiens språk (heiti), og ikke så sjelden kenningar (staselige, billeddannende uttrykk - eks: skipet heter seilhesten, likene Hugins (ravnens) korn, himmelen vindhjelmen). Dette gav diktene variasjon og et dramatisk preg. Gjentakelse skaper en sterk klangvirkning. Særlig i Trymskvida er dette et viktig virkemiddel. Ved invertert ordstilling vektlegger skalden viktige ord. To typer versemål preger eddadiktningen - fornyrdislag ("det gamle verselinje-lag") og ljodahått ("tryllesangenes måte"). Mer sjelden er versemålet målahått. Fornyrdislag består av langlinjer, hvor fire stavelser har hovedtrykk og et ubestemt antall stavelser lettere trykk. Langlinjen er rytmisk avbrutt på midten, og de to halvdelene er sammenholdt ved allitterasjon. Linjene er samlet i grupper, strofer, på 8 kortlinjer. Fornyrdislag er det vanligste versemålet i eddadiktningen. Ljodahått har to halvstrofer på tre linjer, hvor de to første er bundet sammen med bokstavrim. Forekommer bl.a. i Håvamål. Målahått ligner fornyrdislag, men har større stavelsesantall (normalt fem) i hver verslinje.

Eddakvadenes guder er mennesker, bare at de i evner og makt vokser ut over alle vanlige mål. De er ikke "gode" i moralsk forstand, ikke bedre enn menneskene. Men de har en viktig oppgave - de opprettholder himmel og jord og holder jotnene borte. Selv bor gudene i en lysverden, hvor tun og saler er herligere enn menneskenes Midgard. Odin er den mektigste og mest sammensatte av gudene. Han er "den gamle", kjent helt fra tidenes begynnelse. Den eldre Edda illustrerer Odins styrke på mange måter. En gang gjør han seg til venn med sine fiender jotnene, og tar til seg mye av deres kunnskap. I diktene har han en hærskare av navn, som ofte beskriver hans lynne - i et raseriutbrudd: Yggr, "den fryktelige", og i godt humør: Aldafqthr, "ættenes far". Guden Tor er helt annerledes. Han er ofte litt klossete, rettfrem og utålmodig. Men diktene understreker at han er en gud man må respektere. Han er tordenguden og har en farlig hammer. I Trymskvida viser han sin makt. Frøy er guden som ofret sitt gode sverd for kjærlighetens skyld. Men hans viser seg bare i glimt. Enda mindre viser diktene oss Balder, og hans død regnes som et tidlig ragnarok-varsel. Den fagre Frøya er svært stolt, men reduseres av kjærlighetens makt i noen av diktene. Loke er jotne og derfor upålitelig, men får ofte være med på Tors eventyr.

Gudenes sterke og svake sider kommer tydelig til uttrykk gudediktet Trymskvida, et meget humoristisk kvad fra Codex Regius. Det forteller om hvordan Tor vant tilbake Mjollne, gudens hammer, som jotnen Trym hadde stjålet.

Trymskvida begynner med at Tor våkner - og forstår med Žn gang at hammeren hans er borte. Han blir rasende og skjelver i skjegget. Hos Loke får Tor råd, og sammen går de til Frøyas fagre tun. Tor spør: "Vil du, Frøya, låne meg fjærhammen din?" - Frøya svarer: "Jeg gav deg den, om den så var av gull; du fikk den, om enn den var av sølv." Så flyr Loke til Jotunheimen, hvor Trym venter på ham, sier: "Jeg har Hlorrides (Tors) hammer gjemt åtte mil under jorden; ingen mann henter den hjem, om ikke han fører meg Frøya til hustru!" Deretter flyr Loke til Åsgård hvor han møter Tor og forteller hvem tyven er. Igjen går de sammen til Frøya. Loke sier: "Bind nå, Frøya, brudelin på deg! Du og jeg skal dra til Jotunheimen." Frøya reagerer med sinne: "Gal etter mannfolk måtte jeg være om jeg dro med deg til Jotunheimen." ®sene holder råd for å finne ut hva de skal gjøre - hele verden er i fare. Heimdal foreslår at Tor skal ikle seg brudelinet og kvinneklær, ha brede steiner om brystet, ta på seg det store Brisinga-smykket og ordne håret for å ligne på Frøya. "Trym kommer ikke til å se forskjell," blir det sagt. Tor vil gjerne ha tilbake hammeren sin, men er redd for at de andre gudene vil se ned på ham. Å bli sammenlignet med en kvinne, var noe av det verste som kunne skje en barsk mann. Loke klarer å overtale Tor, og sammen drar de Jotunheimen. Trym gjør i stand til bryllupet. Mye øl og mat blir hentet frem. Så begynner festen. Bruden tyller i seg trikken og spiser enormt mye. Trym blir forundret - aldri hadde han sett en møy drikke så mye. Trellkvinnen (Loke) sier at bruden har lengtet slik etter ham, at hun ikke har kunnet spise eller drikke på mange dager. Rørt går Trym bort til bruden, letter på brudelinet og skvetter til: "Hvorfor har Frøya så skremmelig blikk?" Igjen redder Loke Tor, og Trym forstår ikke at ham blir lurt, sier: "Bær inn hammeren, bruden å vie." Så tar Tor hammeren sin og dreper Trym og siden "all jotuns ætt". Slik får Tor sin hammer tilbake.

Trymskvida blir regnet for å være det eddakvadet med klarest handlingsgang - lengden tatt i betraktning. Det er bare på 32 strofer. Skalden er tro mot eddastilen og har ikke tatt med noe overflødig, likevel er språket rikt på heiti og kenningar. Trymskvidas alder er ukjent, men det sikkert at det ikke er av urnordisk opprinnelse. Dette kan vi se på skaldens regelrette bruk av fornyrdislag.

Jeg vil tro at Trymskvida stammer fra hedendommens siste dager. Det virker usannsynlig at en skald (skaldskap ble ansett for å være en gudegave) ville våge å dikte om gudene på en så frivol måte hvis vedkommende trodde på dem. Om skalden ikke risikerte å bli truffet av lynet ved å fremføre dette diktet, ville hans liv i alle fall vært i fare. Folk som tillot seg å spøke med gudene, kunne bli myrdet på bestialsk vis. Det må altså ha blitt diktet i en mellomfase hvor gudelæren fremdeles var allment kjent blant folk, samtidig som en annen tro holdt på å ta over. Først da kunne en dikte om at Tor ikke passet godt på hammeren sin, at den barske guden var villig til å ta på seg kvinneklær (en stor skam) og la seg "gifte bort" til en bitter fiende - helt utenkelig diktning i tidligere tider. Forskning har konkludert med at diktet stammer fra det 9. århundre.

Det er vanskelig å forestille seg at Trymskvida har hatt en utstrakt bruk i forbindelse med religiøs tilbeding. Til det har diktet for mange humoristiske, nærmest fordummende momenter. Jeg tror heller at det har blitt skrevet for å spre kunnskap om gudene til store menneskemengder, uten å gå altfor mye i detalj - en slags "invitasjonsbrosjyre" til religiøs aktivitet. Det er kort, lett å lære utenat og gudene har menneskelige trekk som sinne, sjalusi og kjærlighet.

Trymskvida kan minne litt om et folkeeventyr. Vi har Loke den kloke som stadig kommer med glupe ideer, Trym er som eventyrets kakse - godmodig, slu og litt dum. Har alt, mye sølv og gull, men mangler bare en vakker kone. Så har vi Tor da, hammerløs, rådløs, men får ved hjelp av kløkt hammeren sin tilbake. Det gode vinner til slutt.

Bakom disse kvadene ligger det mye tankearbeid og kunstnerisk skaperkraft. De vitner om en høyt utviklet religiøs og etisk erkjennelse. Gjennom kvadene kan vi lære om hvordan man tenkte, oppfattet livet og prøvde å forklare naturfenomener.