Hvem var Edvard Munch? Vi kjenner ham på mange vis som en særing, en protestperson og til dels en bohem; men man må huske at Edvard Munch var født inn i en familie som var veletablert og privilegert i Norge. Hans forfedre etablerte seg her allerede på 1600-tallet. De ble embetsmenn; Edvards oldefar var biskop, hans bestefar prost. Norges første fremtredende maler Jacob Munch var hans bestefars fetter. Dikteren Andreas Munch og historikeren P.Å. Munch var hans fars henholdsvis fetter og bror. Edvard Munch var veldig bevisst denne arv – «jeg nedstammer fra en av Norges mest kultiverte familier», skal han en gang ha sagt til den norske kulturhistorikeren Andreas Aubert. Selv om hans far etter andre familiemedlemmers mål satt i beskjedne kår, og selv om hans mor kom fra en annen sosial krets, var barnas oppvekst preget av overklassens intellektuelle standard. Barna lærte språk, fikk undervisning i piano spill og hadde adgang til bøker. Munchs far var korpslege med privat praksis, men eide samtidig en kunstners temperament, og gjennom høytlesning gjorde han barna kjent med fremtredende litterære og historiske verk. Selv om familien Munch ikke deltok i det sosiale liv på en måte som de gjennom sin stilling kunne ha gjort, ser man gjennom brev og dagbøker et hjem som ikke var uten kontakt med samfunnet, og som må ha dannet ramme om utfoldelsen av enorm varme og hygge.

For familien Munch, som for de fleste på denne tiden, var fattigdom, sykdom og død langt mer påtrengende enn for oss i dag. Overbefolkede arbeiderleiligheter fantes det nok av like rundt hjørnet på det nyregulerte Grünerløkka, der familien Munch holdt til etter å ha flyttet fra Pilestredet da Edvard var 12 år. Tuberkulosen, som da var like farlig for fattig som for rik, tok Edvards mor da han bare var fem år gammel, truet ham selv, og drepte hans høyt elskede eldre søster Sophie da han var 13, hun 15 år. Vi kan gjerne tro at en liten og følsom gutts savn av omsorg og kjærlighet har preget han som kunstner. Redselen for døden og apokalypsen ble et grunnleggende trekk hos et barn og senere en voksen som stadig på grunn av svake lunger og et overfølsomt temperament følte at han levde sitt liv under dødens vinger. I tillegg kom spenninger i familiens indre liv. Christian Munch, korpslegen, hadde giftet seg i en alder av 43 år. Han var altså under Edvards oppvekst en gammel mann, som særlig etter konens død gjennomlevde tunge perioder og religiøse grublerier der han stadig var i sjelelig ubalanse.

Man kan altså peke på forhold som forklarer særtrekk i Edvard Munchs kunst. Hans kretsing omkring de store mysterier som knytter seg til livets opprinnelse og gang, til livsangsten og til døden slik han ville beskrive dem i en rekke av bilder som han kalte sin Livsfrise. Hans egosentrisitet, men også hans varhet for inntrykk og hans evne til å trenge inn i følelsesliv hos mennesker rundt seg, og først og fremst kunstnerens drift til å beskrive og klargjøre en stor vilje på å skaffe seg innsikt i grunnleggende, men uforklarte forhold. I en bestemt sammenheng beskriver Edvard Munch sitt verk som en forskergjerning grunnet på kunstnerens studie av seg selv: «Som Leonardo da Vinci studerte menneskelægemets indre og disikerte ligså forsøker jeg at disikere sjæle,» sier han i notatsamlingen Den gale Dikters dagbok, der han også sier at «det er et sjælestudium jeg har da jeg jo nærmest kan studere mig selv – brugt mig selv som et anatomisk sjælepreparat».

Man ser også en eiendommelig dobbelthet hos Munch. Mens mye i bildene tyder på en direkte, hindringsløs og spontan innlevelse, vet man hvordan de viktigste av dem er resultat av planmessig arbeid bevart i skisser som spenner over lange tidsrom. Han beskriver også selv hvordan han har vanskelig for å komme i direkte kontakt med livet.

Altså ingen enkel psyke, men en sammensatt personlighet. Veloppdragen og galant, slik yngre kvinner beskriver den aldrende kunstner under hans senere år. Samtidig bohem, Hans Jægers og August Strindbergs venn, han var heller ikke redd for å følge den retningen i kunsten som var pekt ut for ham. Tilsynelatende sårbar og i mange sammenheng ubehjelpelig, samtidig som han også må ha vært en dyktig organisator av sin egen karriere, i alle fall i perioder. I de fleste avsnitt av sitt liv var han en hardt arbeidende kunstner som på tross av, både trakasserier og store økonomiske og personlige vanskeligheter opprettholdt en produksjon som imponerer. Edvard Munch var også allsidig, han hører til dem som ikke bare var en stor maler, men som også etterlot seg et enestående og betydelig grafisk verk.

Den formelle undervisning Edvard Munch mottok, var begrenset til tegning under skulptøren Julius Middelthun på Den kongelige tegneskole i Christiania og noen måneder hos den franske mester Léon Bonnat i Paris, man kan si at han var selvlært. Han tilbrakte de første ni årene som kunstner i Christiania, under innflytelse av eldre norske kunstnere, med fransk naturalisme som den dominerende moderne retning, og impresjonisme som noe man leste om i kunsttidsskriftene eller hørte av kunstnervenner i Paris. Hos Munch viser de tidlige verk om en trang til å skape en psykologisk ladet atmosfære gjennom rent maleriske virkemidler i penselstrøk, farge og tekstur. Lengst gikk han i sitt store ungdomsverk Syk pike, malt vinteren 1885-1886. Der han gjennom mange måneders eksperimentering søkte å finne en teknikk som kunne vise det sterke følelsesmessige innhold han ville legge ned i bildet. Senere, gjennom sitt opphold i Frankrike med norsk statsstipendiat fra 1889 - 1892, utviklet han en personlig stilisert malemåte der linjer og flater er hovedelementer i en forenklet billedfremstilling, og der fargen brukes for å forsterke den rent følelsesmessige.

Det er interessant å se hvordan han i løpet av disse tre årene maler seg gjennom de impresjonistiske og pointillistiske formuttrykk, for til slutt og bryte igjennom med det vi kaller hans lineærdekorative stil. Denne nye forenklede stil forutsetter en tro på at maleriets abstrakte virkemidler har en følelsesmessig kraft. Samtidens kunstteoretikere snakket om den musikalske, uttrykksfulle retning, og en diskuterte fargens uttrykk og dens evne til å bære et følelsesinnhold. Man ser også at Munchs bilder gjennom første halvdel av 1890-årene gir uttrykk for slike oppfatninger. Hans farger kopierer ikke nødvendigvis verden slik den er objektivt sett, men slik den subjektivt oppfattes.

Hans abstraherte formspråk ble utviklet under påvirkning fra samtidige radikale franske malere, i all hovedsak kretsen rundt Paul Gauguin, og ble tatt i bruk for utforsking av de store og overveldende følelser som styrer mennesket. Det erotiske liv og komplikasjoner, livsangst og refleksjoner over døden, er hovedtema i Munchs symbolistiske verk i 1890-årene, slik det fremtrer i en billedsyklus han senere i livet kom til å samle under navnet Livsfrisen. Her ser man alle de sentrale ungdomsmotivene, fra bildet av vennen Jappe Nilssen ved stranden i Åsgårdstrand fra 1891, over Pubertet, Madonna, Stemmen, Angst, Døden i sykeværelset og andre, med det utrolig radikale Skrik som et tematisk høydepunkt.

Selv om Munch med sin malemåte skapte et stilisert bilde av virkeligheten, var han realist i den forstand at vi nesten alltid kan forklare hans verk med henvisning til landskap han kjente, og til et innhold i bildene som går tilbake på personlige erfaringer. Det begynner med direkte fremstilling av familie og venner, hjemmets interiører, og de nære omgivelser i Christiania og fra sommerferiens landskap. Senere kommer barndomserindringene til minner om mor og søster, de berømte dødsseenene, også Livsfrisens erotiske skildringer med bakgrunn i egne og til dels meget forvirrende erfaringer. De ladede billedfremstillinger av kjærlighetslivets mysterier viser seg på bakgrunn av den buktende rullestensstranden i fjordpartiet fra Horten til Slagentangen, og bakgrunnen for Skrik gjengir sterkt forenklet, men korrekt utsikten fra Ekeberg over Christianiafjorden med Akersneset, Trefoldighetskirkens kuppel og åsene rundt.

På tross av hans franske bakgrunn oppfattet Munch seg de senere år som en kunstner med tilhørighet i Norden. Som 40-åring, i 1903, forteller han ifølge vennen Gustav Seliieflers dagbok at han i Paris var redd for å miste sin germanske egenart, og foretrakk derfor å bo i Berlin. Og den gang var ikke ordet «germansk» belastet på samme måte som det er blitt etter nazistenes herjinger fra 1930-årene til 1945. Det er iallfall riktig at den modne og den berømte Edvard Munch ble «innlemmet» av de tyske modernister, slik det kanskje sterkest kom til uttrykk ved den store Sonderbundutstillingen i Köln 1912. Her ble Edvard Munch gitt en stor separat avdeling, i likhet med de tre andre kunstnere som av den tyske avantgarde ble oppfattet som grunnleggende i forhold til den tyske modernisme, nemlig Vincent van Gogh, Paul Gauguin og Paul Cézanne. Munchs stilling i tysk bevissthet ble forsterket ved den store utstilling av hans verk i Nasjonalgalleriet i Berlin i 1927, og står også i dag ved makt på tross av den behandling han ble utsatt for av nazistene i 1930-årene, da hans bilder ble tatt ut av museenes samlinger sammen med en lang rekke andre kunstneres, som nazistene ikke anså å være samfunnsbyggende kunst.

Med sin kombinerte tyske og franske bakgrunn og med sin solide anerkjennelse i nordeuropeiske land ble Edvard Munch mer enn bare en norsk skikkelse. Utenkelig uten sitt norske grunnlag, men like utenkelig uten den vekst han fikk under påvirkning av forhold ute og i omgang med kunstnere og forfattere i Berlin og i Paris. Tyske venner var blant dem som støttet og forsto ham best.

Særlig i 90-årene var han en av de svært få kunstnere som pendlet mellom Tyskland og Frankrike. I en tid da nasjonalistiske holdninger gjorde seg sterkt gjeldende i rivaliseringen mellom disse to land, kom Munch uforvarende til å utløse en lokal konflikt da hans første utstilling utenlands ble stengt etter bare en ukes visning i Berlin november 1892. Her ble han oppfattet som en representant for uakseptable radikale franske strømninger. Begivenheten lanserte ham imidlertid som en suksess, og Munch var veldig fornøyd med sin rolle. Plutselig ble maleriene hans etterspurt, om ikke for salg, så for utstillinger over hele Tyskland. Dette var noe som han i hvert fall tjente litt penger på gjennom inngangsbilletter. Han fikk også innpass i en krets av radikale intellektuelle, en blanding skandinaver, tyskere og ett betydelig innslag av personer fra Polen. Det er ikke tvil om at omgangen med den polske forfatter Stanislaw Przybyszewski, svensken August Strindberg og de tyske sentrale kunstkritiker, betydde mye for utviklingen av Edvard Munchs ideer og også for hans malerier. Han utvidet også sitt repertoar ved å kaste seg over grafiske teknikker, først radering, etsing og litografi, senere, etter ankomsten til Frankrike i 1896, også tresnitt.

Da Edvard Munch kom til Frankrike for sitt andre lengre opphold i 1896, var hans hensikt ganske sikkert å slå igjennom i dette sentrale internasjonale miljø. Dette lykkes ham imidlertid ikke med. På slutten av 1890-årene har reiste han tilbake til Christiania, og flakket senere rastløst mellom Tyskland og Norge, med avstikkere til Frankrike, Italia og Sveits. Rundt århundreskiftet ser man også en nyorientering i hans kunst, det rene landskap kommer inn. Selv om hans bilder alltid preges av en intens spenning, finner man i enkelte verker en ro som virker moden og behersket, men det avhenger selvfølgelig av øyet som ser.

Edvard Munch har selv sagt at hans liv var en balanse på randen av en avgrunn, og hans venn og huslege professor K. E. Sebreiner har gjengitt hans uttalelse om at «sykdom, galskap og død var de engler som sto vakt ved min vugge og siden har fulgt meg gjennom livet». Han mente selv at han hadde svak helse og et nervøst temperament. Og dette var vel hva hans samtid forventet seg av en kunstner. 1890-årene dyrket ideen om geniets overfølsomme sinn som nettopp ga evnen til innlevelse i de store livsmysterier kunstneren så det som sin oppgave å skildre menneskene. Med det personlige grunnlag gitt, og med en slik .holdning som drivkraft, er det vel også trolig at de tendenser man snakker om blir forsterket gjennom et langt liv. Munchs årelange kamp mot dårlig økonomi og hans kamp for å hevde seg i et internasjonalt miljø må ha kostet. Likevel ville han aldri tilbake til en borgerlig velregulert tilværelse, selv etter sin hjemkomst til Norge, da hans økonomi kunne ha gitt anledning til det. Beskrivelsene fra Ekely, der han tilbrakte den siste del av sitt liv etter at han kjøpte eiendommen i 1916, er samstemmige gjennom hele den perioden Munch bodde der. Et høyst tilfeldig, for det meste nedarvet møblement, både boligrom og atelier utlagt som arbeidsplass, ingen orden og liten hjemmehygge. Han levde blant sine verker som en forsker blant sine bøker.

Gjennom sine år som etablert kunstner i Norge, fra hjemkomsten i mai 1909 fra et langvarig sykehusopphold i København og frem til sin død i januar 1944, finner man ingen overraskende sprang i hans uttrykksform etter at han i årene opp mot 1907 hadde arbeidet seg bort fra 90-årenes dekorative-lineære form for stilisering. Derimot ser vi en utvidelse av repertoaret, som dessuten blir mindre personlig sentrert. Hans store arbeiderbilder hører til i denne perioden, og hans monumentale verk for Universitetets aula ble ferdig i 1916. Han levde tilbaketrukket og til dels isolert og deltok bare av og til i samtidens kunstliv, men kan kanskje også selv ha bidratt litt til å skape myten om den store og ensomme original.