Det å lykkes i samfunnet i dag har blitt viktig for mange. Men hvor langt er vi villig til å gå for å oppnå våre gode resultatet, videreutvikle oss og oppnå anerkjennelse fra andre mennesker. Nyere forskning viser at mennesker i våre velferdsland blir mer og mer egosentriske. Men hvis dette stemmer, hva er så årsaken til dette? Hva er det som driver oss til disse handlingene der vår fremgang går på andre menneskers bekostning, og hvor lenge kan det fortsette slik?

Nordmenn må være et av de beste eksemplene på egosentriske mennesker. Vi er et av verdens rikeste land. De fleste Nordmenn har det de trenger, og mer til. Allikevel øker forbruket vårt tre-fire prosent i året. Vi kjøper dyre merkeklær som FUBU og Miss Sixty for å oppnå status og prestisje. Det vi ikke tenker på er hvor disse klærne har blitt produsert. For et års tid siden ble disse to merkevarene diskutert i media, der det ble antydet at de brukte barn i deres produksjon av bukser og T-skjorter. Etter store oppslag og heftige debatter skulle en tro at disse merkevarene ville få et dårligere rykte, og at salget ville gå ned. Men dette skjedde ikke. Faktisk skjedde det stikk motsatte. FUBU og Miss Sixty har aldri solgt så mye klær som det de gjør i dag. Vi kjøper merkeklær for å fremheve oss selv, selv om vi vet at det mest sannsynlig går på bekostning av fattige barn i andre land, barn som har tolv til fjorten timers arbeidsdag, nesten uten lønn.

Hvis man går hundre år tilbake i tiden, så bodde de eldre hjemme hos sine barn sine siste leveår. Nå sender vi dem på gamlehjem ved første anledning. Hvorfor kan vi ikke ta vare på dem selv? Vi har velferdsordninger som støtter opp om våre handlinger, der eldre har rett på plass på gamlehjem og sykehjem. Når signalene ut til samfunnet fra landets ledere er slik, kan vi ikke forvente at de enkelte mennesker skal bli mer solidariske og hjelpsomme. Men, som noen få andre, har jeg selv en bestemor boende hjemme hos meg. Vi valgte å ikke sende henne på gamlehjem, fordi vi mener hun trenger sine nærmeste, spesielt nå etter at hun har mistet sin mann. Mennesker trenger mer enn mat og drikke. De trenger omsorg, kjærlighet og trygghet. Jeg er sikker på at hvis vi hadde sendt min bestemor på gamlehjem, ville hun fort forfalt, pga hun ikke har sine nærmeste rundt seg.

En annen forandring vi har hatt i Norge de siste hundre årene, er kvinnenes posisjon i samfunnet. Før var det vanlig at kvinnene var hjemme og passet barn, holdt orden i huset og laget mat. Mannen var ute i jobb og sørget for  økonomisk trygghet i familien. Det å bli en familie var noe de aller fleste ønsket. Dette er nå helt forandret. Kvinnene ønsker nå selv å arbeide. De vil være økonomisk uavhengige, ha en ”karriere”, og oppnå respekt og autoritet. Det å stifte familie er ikke så viktig lenger. Man kan ikke klandre kvinnene for dette, for de har samme rettigheter som menn. Men det vi kan være sikker på er at dette går på bekostning av andre, og da tenker jeg spesielt på barna. Svært mange barn sitter i dag alene hjemme etter skoletid. De blir kanskje plassert foran fjernsynet eller datamaskinen, og må vente i flere timer før de får middag. Kontakten mellom foreldre og barn blir svært svekket, og en mister den tryggheten en hadde tidligere.

Jeg mener denne utviklingen vi har i dag kan få alvorlige konsekvenser i fremtiden. Vi er fokusert på egen selvrealisering, og er ikke opptatt av andre menneskers behov. Mange mener at hat er det motsatte av kjærlighet. Jeg mener at det motsatte er likegyldighet. Forskningsresultater i dag viser at barn som har opplevd svikt i oppdragelsen fra sine foreldre, ofte blir kriminelle og har ikke sympati for andre mennesker. Det at vi i dag har en økning i antall kriminalsaker mener jeg er en delvis konsekvens av at personer har mangel på kjærlighet, omsorg og trygghet, og at dette igjen kommer av at vi i vårt velferdssamfunn har blitt mer egoistiske.