Det er for sent nå. Han er vekk og ingenting teller mer. Han betød hele verden for meg, og nå er han vekk. Han ble ikke gammel heller. Ikke i nærheten av hva han burde ha blitt. Jeg savner han utrolig mye og jeg tenker på han hver eneste kveld.

 

Jeg heter Maja og jeg er 17 år. Egentlig er jeg 17 og et halvt. Jeg er enebarn, noe som jeg synes er helt forferdelig til tider. Lørdagskveldene kan bli ganske kjedlige uten en søster eller bror til stede. Jeg har en kjæreste da, Mathias. Jeg ser han ikke så ofte lenger, siden han bor et stykke unna og jeg må være hjemme å passe på pappa.

 

- Pappa! Du må slutte å røyke! Du vet jo at det bare gjør ting verre.

Pappa bare ser på meg, med store, slitne øyne. Han drar til seg et skikkelig sug av sigaretten han holder i hånda.

- Pappa, vær så snill.

Egentlig er jeg så sinnsykt lei av det. Han har sittet i den samme stolen i en uke nå, og han vil ikke høre. Men hva mener du jeg skal gjøre? Han er faren min. Jeg kan ikke bare dra fra han heller. Dessuten har han ingen andre enn meg. Mamma døde da jeg var fem.

 

Røyking er livsfarlig. Det fyller lungene med en svart røyk, tjære og karbonmonoksid og øker sjansen for å få hjerte- og karsykdommer og kreft. Jeg så det på Oprah en gang. Dr. Oz viste frem en lunge før røyking og en etter røyking. Den gikk fra å være en noe gyllen rosa til å bli helt svart. Jeg fatter ikke at mennesker har blitt så pengegriske at de faktisk tar livet av mennesker for pengene. Tobakkprodusentene tilsetter et stoff som kalles nikotin, som er avhengighetsdannende, bare så vi ikke skal klare å slutte og derfor må kjøpe mye mer. Nikotinen når frem til hjernen i løpet av 30 sekunder.

 

Pappa sier at nikotin får hjernen til å skille ut stoffer som gir røykeren en følelse av energi og velvære, en form for rus.

 

I Norge dør hvert år omkring 7.500 personer av sykdom de har utviklet som følge av tobakk. I tillegg dør 500 av passiv røyking, jeg kunne dødd av passiv røyking. Til sammen utgjør dette nesten en femdel av alle dødsfall i Norge. Er det så rart at jeg bekymrer meg? Pappa har allerede astma og KOLS! Skjønner han ikke at han ødelegger meg også?

 

Astma har han hatt siden han var guttunge. Astma er en kronisk sykdom i luftveiene som fører til anfall med tung pust eller hoste. Eller begge. I lungene er det bronkier og ved astma er de betente og veldig følsomme. Det er i hvert fall slik jeg har forstått det. KOLS derimot vet jeg litt mer om. KOLS står for Kronisk Obstruktiv LungeSykdom. Det er kroniske lungesykdommer som fører til hindret luftstrøm gjennom luftveiene. De vanligste undergruppene av KOLS er kronisk bronkitt og emfysem. Begge disse sykdommene skyldes vanligvis røyking, og mange pasienter har derfor begge sykdommene på en gang. Behandlingen er relativt lik. KOLS utvikler seg over mange år, og de fleste som får KOLS er eldre enn 40 år. Pappa var 42.

 

- Pappa?

Han ser på meg og nikker på hodet.

- Hvorfor begynte du egentlig å røyke?

- Jeg var ung og dum, Maja.

- Hvis det er så dumt å røyke, hvorfor slutter du ikke da?

Så sier han det igjen:

- Nikotin får hjernen til å skille ut stoffer som gir røykeren en følelse av energi..   

- .. Og velvære, fortsetter jeg.

- En form for rus. Jeg har det best sånn.

- Uten røyk får du bedre luktesans og smakssans. Maten smaker bedre og det øker appetitten din. Dessuten så øker nikotin stoffskiftet. Det er unormalt høyt nå som du røker. Vil du ikke ha tilbake livsgleden? Vi to kan bli ordentlig far og datter igjen!

Han svarer ikke.

- Pappa! Ser du ikke at livet vårt kan bli mye bedre hvis vi to bare samarbeider? Vi kan hjelpe hverandre til å få det bedre! Det finnes flere måter for å hjelpe deg til å slutte! Du kan begynne med nikotin tyggegummi, røykeplaster, det finnes til og med en røyketelefon du kan ringe til! Alt blir bedre hvis man bare samarbeider! Det er da en grunn til at de forekjellige yrkene jobber sammen for å gi pasienter eller kunder det beste tilbudet. Du tror vel ikke at landslaget i håndball hadde kommet så langt uten et samarbeid? Når man samarbeider gir det en viss trygghet Vi kan klare det sammen! Delt glede er dobbelt glede, ikke sant pappa?

 

Det er som å snakke til en vegg, du kan si så mye du vil, men får allikevel ikke noe svar. Men det er kanskje like greit. Når han først svarer bare krangler vi. Litt av en konflikt. Hvis jeg lar være å si noe og lar han gjøre som han vil blir han sykere, sier jeg ifra blir forholdet vårt dårligere. Han har litt av et temperament. Vi hadde mye om kommunikasjon og samarbeid på skolen. Jeg mener før jeg droppa ut for å holde rollen min, hjemme hos pappa. Konflikter oppstår når det er sterke følelsesmessige motsetninger mellom to eller flere personer. Vi deler de visst inn i fire deler. Indre konflikter, mellommenneskelig konflikter, interessekonflikter og verdikonflikter. Jeg vil si dette er en blanding. I en konflikt er forståelse og respekt viktig. Først må vi innse at vi har en konflikt, det tror jeg ikke pappa har gjort. Så må vi kartlegge hva slags konflikt det faktisk er snakk om, og hva den går ut på. Så må vi se på alle synspunktene vi begge har, for så å diskutere frem flere mulige løsninger. Så må partene i konflikten i felleskap bli enige om en løsning. Men det er ikke så lett når man snakker til en grønnsak.

 

Jeg lager frokost, middag og kveldsmat til pappa hver dag. Siden han er så syk har jeg snudd om kostholdet hans helt. Mitt også. Hvis jeg spiser noe han ikke kan få, er jeg redd det vil plage han. Han har blitt diagnostisert diabetes, type 2. Jeg har byttet ut alt godteri og all snacks med frukt og grønnsaker. Hvis jeg bare kutter opp frukten og legger den på et fat eller i en skål, da spiser han det faktisk. Det er bevist også, at det blir spist mye mer frukt hvis man bare kutter den opp først. All brusen han pleide å drikke har jeg byttet ut med vann. Og jeg lager aldri mat som inneholder masse mettet fett. Jeg skulle bare ønske at han kunne bevegd på seg litt, trent litt. Når man ikke har det så bra fysisk går det utover det psykiske, og omvendt. Vi har flere behov som menneske. Vi har behov som mat, søvn og vann, men også fysiske behov og psykiske behov. De utfyller hverandre. Så det er ikke så rart at pappa ikke har det bra nå som han er syk og ikke beveger på seg i det hele tatt. Det er dokumentert at når vi trener produserer kroppen noe som kalles endorfiner eller kroppens ”lykkehormoner”. Vi føler oss mye bedre etter en god arbeidsøkt, og har gjerne god samvittighet og er gladere. Det hadde hjulpet så mye om pappa bare var villig til å prøve litt. Det er så viktig med en god helse for å kunne fungere ordentlig. Det er viktig å kunne lære seg til å leve med sykdommen.

 

Nå har jo pappa KOLS da, så det er ikke så veldig mye å gjøre med det. Han kan jo ikke trene på samme måte som andre kan. Jeg vet samfunnet trår til med diverse tiltak for å bedre folkehelsen. Som å lage egne sykkelveier så flere sykler på jobb i stedet for å kjøre bil. Dessuten er det bedre for miljøet også.

 

Noen ganger når jeg ser pappa sitte der i stolen sin, tenker jeg ofte på hvordan det var i gamle dager. Alle sier at vi er så heldige som lever i dag og at vi har bedre forutsetninger for å ha en god helse nå som vi har vaksiner og medisiner. Jeg tror egentlig ikke så veldig på det. Eller jeg vet kanskje ikke helt hva jeg skal tro. Det sies at folkehelsa har blitt bedre de siste hundre årene. Før i tiden måtte man reise seg på opp på beina for å få gjort noe. Nå ligger vi på sofaen, trykker på en knapp og der har vi slått på tv`en. Noen får dagligvarer levert på døra etter å ha bestilt på nettet. Før i tiden måtte man jobbe hardere for ting. Tenk da, de måtte melka kyra og gjete sauene. Familieforholdene må ha vært bedre også. Nå sitter jo alle på hver sin pc eller ser på tv. Jeg tror nok vi trenger medisiner mer i dag enn hva vi gjorde før sånn som vi lever nå. Det jo for det meste livsstilssykdommer som truer folkehelsa i landene bortover.

 

 

Jeg hører ambulansen langt borte. De har kommet for å hente pappa. Han har blitt mye dårligere og jeg klarer ikke å ta vare på han lenger. All røykinga har gått utover respirasjonssystemet hans. En sykesøster fortalte meg om det, respirasjonssystemet. Det består av luftveiene og to lunger, den ene større enn den andre. Først nesehulen så svelget, strupen, luftrøret og hovedluftgreiner, også kalt hovedbronkiene. Hovedoppgaven er å føre oksygen fra lufta og ut til blodet, og å føre karbondioksid fra blodet og ut i lufta utenfor oss. Sykepleieren ga meg et bilde for at jeg skulle forstå det bedre. Som du ser deler vi det inn i delene ”øvre luftveier” og ”nedre luftveier”. Helt øverst har vi nesehulen. Den er dekket med nesehår. Grunnen til det er at det ikke skal komme unødvendig støv og smuss opp der. Slimhinnene varmer, fukter og renser lufta vi puster inn og holder tilbake varme og fuktighet når vi puster ut igjen. Neseskilleveggen kalles det som deler nesehulen i to, slik at vi får to nesebor. Det hadde nok sett rart ut med bare ett stort ett. Nesehulen har forbindelse til bihulene som fortsetter over i svelget og strupen. Jeg husker venninna mi hadde bihulebetennelse en gang. Ho lå rett ut, gikk på antibiotika og var helt slapp.

 

Så er det svelget. Det er både en del av luftveiene og fordøyelsen. Det er inngangen både til luftrøret og spiserøret. Nedenfor svelget finner vi strupen som består av brusk. Strupelokket ligger øverst og legger seg over luftveiene når vi svelger, slik at mat og drikke ikke kommer ned i luftrøret. Sykesøsteren spurte om jeg klarte å både tekke pusten og svelge samtidig, men det var lettere sagt enn gjort. Stemmebåndet ligger også inne i strupen. Det er den som gjør at vi kan kontrollere tonefallet vårt i stemmen, og kan synge. Eller skrike for den saks skyld.

 

Luftrøret er ca. 10 cm. langt og ligger foran spiserøret. På innsiden ligger det slimhinner som fukter, renser og varmer lufta. Det er tett med flimmerhår som ”vifter” slim og fremmedlegemer opp. Når vi hoster skyves slimet ekstra raskt opp. Pappa sine flimmerhår fungerer ikke ordentlig. Når man røyker lammer det flimmerhårene slik at de ikke klarer å gjøre jobben sin. Nederst går luftrøret over i to hovedluftrørsgreiner, en til hver lunge.

 

Lungene ligger i brysthulen og er beskyttet av ribbeina, brystbeinet og ryggsøylen. Den venstre er litt mindre for å gi plass til hjertet. Luftrørsrsgreinene deler seg i mindre og mindre greiner. Den høyre i tre og den venstre i to. Det er fordi den venstre lungen har to lapper, mens den høyre har tre. De minste luftrørsgreinene ender i små luftblærer som vi kaller for alveoler. Vi har millioner av dem, og de blir aldri helt tomme for luft. De renser det oksygenfattige blodet og sender det oksygenrike blodet ut igjen. Det er disse som gjør at lungene virker svampaktige.

 

Jeg sovnet på sykehuset, og sov nok noen drøye timer før jeg ble vekket av en overlege. Han fortalte meg at pappa hadde fått lungekreft, en ondartet krefttype som bare drøye èn av ti overlever mer enn fem år. Legen forklarte meg noe mer, men jeg fikk det ikke helt med meg siden jeg hylgråt. Men jeg syns han sa noe om at kreftformen hadde oppstått i overflatecellene i bronkiene.

 

Som om jeg ikke har det vanskelig nok ifra før blir jeg dratt imellom mine to roller. Rollen som datter og rollen som kjæreste. Som datter og kjæreste forventes det forskjellige ting av meg. Jeg har ikke sett Mathias på over en måned. Vi ringer hverandre hver dag, og jeg savner han kjempemye. Noen dager er det veldig vanskelig. Han betyr så mye for meg. Utenom pappa er han alt jeg har igjen. Opptil flere ganger har vi kranglet noe veldig. I går også. Han sier vi ikke burde være sammen når vi uansett aldri får sett hverandre. Men det er veldig vanskelig å legge fra seg noen man har vært sammen med i over fire år. Han har alltid vært der for meg, og støttet meg i vanskelige tider. Men nå har han kanskje fått nok.

 

Dette er lenge lenge siden nå. Eller kanskje er det ikke lenge for deg, tre år. Pappa lever enda, utrolig nok. Jeg fikk en telefon for to år siden. Jeg husker det så godt enda. Etter en alvorlig krangel med Mathias hadde han dratt på en fest for å få tenke på noe annet. Han hadde fått i seg mye alkohol og satte seg allikevel bak rattet. Han kolliderte med en bil i motsatt kjørefelt. Men det er for sent nå. Han er vekk og ingenting teller mer. Han betød hele verden for meg, og nå er han vekk. Han ble ikke gammel heller. Ikke i nærheten av hva han burde ha blitt. Jeg savner han utrolig mye og jeg tenker på han hver eneste kveld.