Første leveår: grunnleggende tillit eller mistillit

Å ha en grunnleggende tillit til verden blir sett på som den viktigste forutsetningen for å ha en sunn personlig utvikling. Barnet utvikler dette om opplever å bli imøtekommet og ivaretatt. Først og fremst blir dette mors oppgave. Om barnet opplever trygghet og omsorg ifra mor, senere også fra andre voksenpersoner, vil det utvikle grunntillit til miljøet rundt seg. Dette gjør også at barnet senere vil oppleve andre mennesker som trygge og tillitsvekkende. Opplever barnet derimot det motsatte; lite kjærlighet, omsorg og stabilitet vil det utvikle en grunnleggende mistillit. Den sosiale grunnholdningen til barnet vil da kjennetegnes av tilbaketrekning og mistenksomhet.

1-3 år: autonomi eller skam og tvil

Disse årene blir menneskets selvstendighet og eventuelt skam utviklet. Grunnleggende frigjøring fra mor, samt mer egenrådighet lærer barnet å stole på seg selv. I denne alderen opplever også barnet å få krav og påbud fra miljøet rundt seg, da er det viktig at rammer og regler ikke er for stramme, da barnet skal nok spillerom til erfare, leke og lære. Får det skjenn hver gang det gjør noe galt vil barnet etter hvert få en form for skamfølelse. Det vil bli usikkert og begynne å tvile på seg selv.

3-6 år: initiativ eller skyldfølelse

Barnet utvider aksjonsradiusen og nærmiljøet møter det med flere normer enn tidligere. Det lærer forskjell på ”rett og galt”. Opplever det mye motstand underveis fra omgivelsene, vil det etter hvert føle nederlag eller skyld. Dette kan gjøre barnet passivt.

6 år: arbeidsevne eller underlegenhet

Nå starter den systematiske opplæringen. Barnet lærer og mestre og å fullføre oppgaver. Dette vil gjøre at barnet føler anerkjennelse. Dette er også tiden hvor barnet blir mer kritisk til seg selv og egen mestring. Omgivelsenes reaksjon på prestasjonene er også med på å avgjøre barnet får en følelse av at det ”kan” og et positivt selvbilde. I motsatt fall vil det få en følelse av å ikke ”kunne” og oppleve seg selv som mindreverdig.

Ungdom: identitet eller rolleforvirring

Store hormonelle og fysiologiske endringer kommer til syne i denne perioden, samtidig som det forventes at man skal bli voksen. Dette gjør at dette blir en tid preget av stor forvirring. Ungdommen tester roller i de forskjellige sosiale settingene(på skolen, blant venner og blant voksne), for å finne seg selv. Om den unge ikke opplever å finne seg selv, vil den oppleve rolleforvirring. Han, eller hun, vil prøve ut roller over et vidt spekter uten å vite noe mer om hvem han eller hun er.

Tidlig voksen alder: intimitet eller isolasjon

I tidlig voksen alder blir det forventet at en skal klare å skape nære relasjoner. Man skal ha evnen til å slippe andre inn på seg, gi og motta kjærlighet, samtidig som man skal kunne sette klare grenser for seg selv. Noen opplever derimot nærhet som en trussel og avviser forsøk på tilnærming. Den unge voksne vil da ende oppleve å være ensom og i noen tilfeller oppleve isolasjon.

Voksen alder: generativitet eller stagnasjon

En voksen vil anse det som viktig å sette spor etter seg. Enten ved å produsere noe, materielt eller åndelig, få barn - være generativ. Det vil føles mer forpliktende å bidra med noe positivt til de personene, ideene eller produktene vi har engasjert oss i. Klarer en ikke dette vil det føre til stagnasjon eller selvopptatthet.

Sen voksen alder og alderdommen: integritet eller fortvilelse

Nå vil en ha utviklet evnen til å se større på livet. Man har fått livserfaring og man har begynt å godta det livet man har fått og hvordan man har levd det. En ser meningen og sammenhengen i de relasjonene og situasjonene man har vært igjennom. Man opplever integritet. Gjør man ikke det, vil en føle seg fortvilet og frustrert. Man vil ende opp med å være bitter på livet.