Det var det samme spørsmålet som gikk igjen på stortinget, hvor mye skulle staten styre?

Noen mente at det staten nå bestemte var passe, mens andre mente at staten bestemte altfor mye, som f. eks, hvor store grønnsakene skulle være eller hvordan en garasje skulle se ut.

En annen ting som stod i debatt var kringkastingsmonopolet, det at bare NRK hadde lov til å sende radio- og fjernsynsprogrammer.

I 1980 ble den mange endringer og flere bestemmelser ble avviklet. Nå hadde NRK ikke eneretten lenger, andre kanaler lov til å sende sine radio- og fjernsynsprogrammer,

Også boligmarkede endret seg, prisene på boligene var blitt holdt nede ved hjelp av prisreguleringer, men nå som de var tatt bort steg prisene på boliger siden det var for få av dem.

Etter hvert ble det også lettere å få lån. Det private forbruket økte kraftig og salget av biler, hus, hytter og båter steg betraktelig. Det var lett å skaffe seg jobb og oljen bare strømmet inn. Flere og flere torde nå å kaste seg uti det å starte egne bedrifter, ofte unge mennesker.

Seks år senere, i 1986 falt oljeprisene kraftig. Og Norges gjeld til andre land var faretruende stor. Det var bare en ting å gjøre, regjeringen måtte kutte ned på statens utgifter og måtte kreve mer skatt fra folket. Mange bedrifter gikk konkurs og bankene som hadde lånt ut store pengesummer uten god nok sikkerhet satt nå i et dilemma. Lånerne klarte ikke betale tilbake gjelden sin. Folk fikk sparken og arbeidsledigheten bare steg og steg, og i 1993 ble det registrert 120 000 mennesker uten arbeid.

Ved sist folkeavstemming på om Norge skulle bli med i EU, svarte flertallet nei. Norges regjering mente at det ville bli vanskelig for Norge og la vær å bli med siden Danmark, Sverige og Finland allerede med.

Det var ny avstemning i 1994, men igjen svarte flertallet nei. Samme året ble allikevel Norge tilknyttet EU, gjennom EØS avtalen. (En økonomisk avtale mellom EU og EFTA- land.)

I EØS avtalen står det at Norge må innrette seg etter det EU bestemmer, men norske myndigheter har selv ingen rett til å være med å bestemme i de politiske organene i EU.

Norge er ikke det eneste landet som bare har valgt å stå utenfor EU, men allikevel undertegnet EØS avtalen. Island har gjort det samme.

På slutten av 1960- årene var folk veldig opptatt av miljø og debattene rundt dette tema.

De aller ivrigste gikk foran for å vekke folks miljøbevissthet. Det ble mange demonstrasjoner ut fra dette. F. eks i 1970, da protesterte ungdommer mot at en av landets høyeste fosser skulle tørrlegges av kraftutbyggerne. Norges eldste Naturvernforbund som ble dannet i 1914, var svært aktivt på slutten av 70 tallet,

Også FN arbeider med miljø spørsmål. I 1987 la Verdenskommisjonen for miljø og utvikling en svært omfattende rapport, Vår felles framtid. Rapporten understreker betydningen av en  bærekraftig utvikling. Dvs. at vi må bruke jorda på en slik måte at den er like fin til den neste generasjonen kommer. F. eks vi må ikke fiske mer torsk enn  et torskestammen kan fornye seg hvert år.

Den aller største miljøaksjonen her i Norge var i 1978 da stortinget vedtok å demme opp Alta-Kautokeinovassdraget for å bygge et nytt kraftverk.

Protestantene kom fra ”to vinkler”; Naturvernerne og samene. Samene dannet en folkeaksjon mot Alta- utbyggingen. Samene hadde nemlig i løpet av 70- årene fått et innblikk og en ny bevissthet om sin egen kultur og sine historiske rettigheter. De så derfor på Alta- utbyggingene som et brudd på deres rettigheter til land og vann i Finnmark. Både samenes beitemarker og dyreliv ville bli forstyrret og ødelagt av den 120 meter høye demningen.

Da anleggearbeiderne startet, klarte aksjonistene å stanse maskinene og arbeide måtte stanse.

Saken ble utsatt en tid av regjeringen, men ble tatt opp igjen i 1982. Denne gangen brukte demonstrantene sivil ulydighet, de lenket seg sammen for alle anleggsmaskinene og nektet plent å flytte seg. Det endte med at myndigheten måtte sette inn hele 600 politimenn for å fjerne demonstrantene. Da hadde ikke demonstrantene noe valg lenger, de måtte gi opp. Naturvernerne tapte Alta- saken, men for samene var det ikke bare et nederlag. Myndigheter og mange nordmenn fikk øynene opp for at også samene hadde visse rettigheter til land og jord, som følge av dette ble det i 1989 dannet et nytt ting, Sametinget.