1.    Forside

2.    Innholdsfortegnelse, kart

3.    Prolog: ”Falklands bakgrunn”

4.    Historien: ”Imperiet som slo tilbake”

5.    Epilog: ”Analyse”

6.    Kilder

 

Falklands bakgrunn

 

Falklandsøyene, eller Islas Malvinas, er en britisk øygruppe som ligger i det sørlige Atlanterhavet, ca 515 km øst for Magellanstredet. De to største øyene kalles Vest-Falkland og Øst-Falkland. Sammen med omtrent 200 mindre øyer utgjør det en flate på totalt 12200 kvadratkilometer. Hovedstaden og eneste by heter Port Stanley.

 
Falklandsøyene har en sterkt innskåret kyst, med små øyer, fjorder og trange sund. Høyeste punkt på øygruppene er mount Adam på 698 meter og ligger på Vest-Falkland.

 

De forblåste øyene har et yrende liv av arktiske dyrearter som sel, pingvin og barske sjøfugler. De langt færre menneskene som lever der holder sauer som buskap.

Historikere er usikre på hvem som først oppdaget øyene, og om de har vært befolket av en urbefolkning. Det som er sikkert, er at mange jordomseilere fant land i Sør-Atlanteren som kanskje kan ha vært Falklandsøyene.

 

I 1501 seilte den spanske oppdageren Amerigo Vespucci rundt i Sør-Atlanteren og noterte i sine skriv om noen øde skjær i havet utenfor Sør-Amerika. Dette kan ha vært den første beskrivelsen av øygruppen.

 

Flere slike ”mulige oppdagelser” hendte ofte på 15- og 16-hundretallet, helt til en dag i 1690, da briten Captain John Strong gikk i land i sundet mellom hovedøyene og kalte dem ”Falkland Sound” – ”Landet på øyene”.

 

Det var liten interesse for ”Landet på øyene” inntil i 1764, da en franskmann ved navn Louis Antoine de Bougainville etablerte en fransk koloni ved Port Louis på Øst-Falkland.

 

Året senere krevde briten John Byron herredømme, og mot en klekkelig kompensasjon reiste Bougainville. Port Louis ble omdøpt til Port Soledad.

 

Få år senere, i 1770, ble øyene erobret av spanjolene med makt, og alle briter ble kastet ut. Spanjolene stod på makten helt til 1811, da ble øyene evakuert på grunn av uro i hjemlandet.

 

Etterhvert som det Spanske Riket bleknet, klarte Argentina i 1816 å løsrive seg fra deres styre, og ble en selvstendig makt. Argentina klarte seg meget bra etter frigjøringen, og ble etterhvert et velstående land.

Argentina består av mange enorme fruktbare sletter, som egner seg utmerket til buskap.

 

Sammen med flere andre naturressurser og råvarer klarte Argentina å skape en voldsom økning i økonomien, og storbøndene ble styrtrike.

 

Utover 1900-tallet var velstanden fortsatt stor, men som med mange andre land i Sør- og Mellom-Amerika, gikk korrupte politikere og diktatorer fram til maktstolen og prøvde å kuppe ledelsen.

 

De politiske konfliktene i landet ble større og større, og etter det store børskrakket gikk det virkelig galt.

Regjeringen ble utsatt for flere militærkupp, og diktator etter diktator grep makten.

 

I 1981 steg General Leopold Galtieri til maktstolen, og gjorde stort sett ikke mer enn å skape en enda større økonomisk ubalanse. Militærstyret var brutalt, og tenkte mer på maktposisjonen enn på posisjonsanvaret.

 

Etter spanjolenes evakuering av Falklandsøyene i 1811 hadde Storbritannia igjen etablert seg, og befolkningen levde fredelig i 150 år, helt til Argentina fikk nok.

 

Argentinerne mente at spanjolene etterlot seg Falkland til dem, og det var de som hadde råderett. Hva skulle tross alt en liten nord-europeisk nasjon med disse kalde holmene i Sør-Atlanteren?

 

Den daværende britiske statsminister Margaret Thatcher hadde egentlig ikke noe forhold til Falkland, og hadde nok med valgkampene og politikken hjemme i Storbritannia.

 

Britisk opinion mistet interesse for Thatchers konservative politikk, og hennes politiske posisjon sto i fare.

 

Leopold Galtieri trengte en ”gjenerobring av folket”.

Om den daværende misnøyen fortsatte, ville han snart bli avviklet fra makten.

 

Imperiet som slo tilbake

 

2. april 1982 ble de britiske Falklandsøyene - helt uten forvarsel – invadert av 8000 Argentinske tropper. Den britiske militære besetningen på øyene var på 80 marinesoldater, og de så seg naturlig nok nødt til å overgi seg.

 

Galtieri måtte foreta seg noe drastisk for å holde seg på makten i hjemlandet, og han så sin sjanse til å styrke sin vaklende stilling. Hans militærregime sto for fall, og med landets dalende økonomi og økende uro, trodde Galtieri at et nasjonalistisk puff i ryggen ville hjelpe. Det britiske herredømme over øyene hadde lenge vært en stor fornærmelse mot Argentinas stolthet. 

Taktikken var en rask og effektiv invasjon av Falklandsøyene for å få bort oppmerksomheten fra innenrikspolitiske problemer. Samtidig kalkulerte Galtieri med at Thatcher og hennes konservative regjering, som også hadde sitt å stri med hjemme, ikke ville føre krig langt borte i fjerne farvann.
Galtieris beslutninger slo feil.

 

Den 3. april vedtok FN en løsning der de krevde at argentinske tropper skulle trekke seg ut fra øygruppen, og stoppe alle fiendtligheter. Da Argentina nektet gjennomførelse av denne ordren, hadde Thatcher FN i sin hule hånd.

 

Selv om de fleste britene aldri hadde hørt om øygruppen, og enda mindre ante det var en britisk koloni, hadde ikke Thatcher tenkt å sitte med hendene i fanget.

 

Dagen etter ble  Thatcher og hennes regjering samlet; hun mente at de 1800 erkebritiske innbyggerene på Falkland hadde krav på militær beskyttelse fra Storbritannia.

Hennes holdning var krystallklar – øyene måtte tas tilbake koste hva det koste vil, selv om de fleste av hennes militære rådgivere og altvitende utenriksmenn var skeptiske til aksjonen. Selv de britiske militærstyrkene hadde problemer med avgjørelsen; de var ikke trent for slike oppdrag.

 
En styrke på 27000 menn og over 100 skip ble i all hast samlet, og ble den 5. april sendt mot øyene. Disse ble samlet rundt hangarskipene Invincible og Hermes.

De første dagene med krig ble ført på havet og i luften. Argentinas gamle nedslitte flyvåpen og marine tapte stort mot britenes høyteknologiske kampmaskiner.

Den gamle Argentinske stoltheten som hadde overlevd andre verdenskrig, krysseren ”General Belgrano”, ble senket av britenes u-båter, trolig utenfor offesiell krigssone. Det er i dag blitt påvist at krysserens koordinater ble avslørt via en sovjetisk satelitt gjennom en lyttestasjon på Fauske her i Norge, og så sendt videre til Storbritannia. Et angrep utenfor krigssone kan være katastrofalt, men Thatcher uttalte at ”den utgjorde en alt for stor trussel mot vårt flyvåpen”.

Etter mange lange slag til sjøs og i luften, klarte de britiske troppene å kjempe seg gjennom blokaden helt til de nådde land. De britiske fotsoldatene ble nå sendt med helikopter inn mot Darwin og Goose Green. Nå begynte kampen på land.

 

De britiske soldatene kjempet seg sakte men sikkert øst mot Port Stanley.
Argentinske tropper kjempet tappert, men hadde allerede lite kampglød igjen; mange overga seg frivillig til Storbritannia.

Stanley ble omsider omringet av britene, og argentinerne overga seg.

Konflikten varte i 72 dager, og kostet 236 briter og ca. 700 argentinere livet.

 

Analyse

 

Falklandskrigen ble militært en viktig hendelse i historien, da det er et av de få sjøslag etter den andre verdenskrig. Den viste sårbarheten for overflateskip fra missiler og u-båter. Samtidig viste krigen hvilken rolle politiske feiltolkninger og misforståelser har i skapeksen av krig.

Begge sider undervurderte den politiske verdien som Falklandsøyene spilte for den andre, og så kun på den økonomiske verdien. Konflikten avslørte de store risikoene som er forbundet med krig.
 
Mange skeptikere syntes britene kjempet for nådeløst, og var brutale mot sin vaklende fiende.

De fleste ”falklandsveteraner” er allikevel enige i at krigen ville endt med argentinsk seier, hadde ikke britene vært så ivrige med å ødelegge missil-laddede skip som General Belgrado.

 

Politisk gjorde krigen Margaret Thatcher umåtelig populær, og var en vesentlig del av hennes gjenvalg i 1983, også selv om mange medlemmer av regjeringen trådde tilbake.

 

Seieren ble fulgt av en økt internasjonal respekt for Storbritannia, som ellers hadde blitt sett på som en bleknet kolonimakt.

Leopold Galtieri trakk seg kvikt tilbake fra sin posisjon, og ga hermed mulighet for en gjeninnførelse av demokrati i Argentina.

Han ble senere på 80-tallet dømt ved Argentinas krigsdomstol, og fengslet for hans inkompetanse under krigen. Han døde tidlig i 2003.

 

Misnøyen er fortsatt stor blant den fattige delen av argentinas befolkning. I dag er det få som tror Argentina noen gang vil kunne reise seg i støvet og igjen bli den rike nasjonen den en gang var.

Falklandsøyene er fortsatt i britiske hender, og argentinerne hevder fortsatt at det er de som rettmessig eier øyene.

 

I 2001 gjorde Statsminister Tony Blair det første politiske besøk til Argentina på lang tid, og klarte heldigvis å gjenskape de gamle relasjonene, uten å åpne gamle sår.  

Kilder 
 

Tekst:

• Temaweb.net
• Google.com
• BBC.co.uk
• Wikipedia.org
• NRK.no
• Capplex.net

Bilder:

• Google.com – bildesøk
• NRK.no
• BBC.co.uk

 

Utarbeidet av:

 Chris René Gangsøy 10B
 Alexander Skrede Sunde 10B
 Kjetil Jerve 10B