Introduksjon fra forfatters side
Jeg har i denne rapporten konsentrert meg om det teoretiske i fascismen(HVEM HVA HVORFOR), og ikke konkret om de forskjellige fascistiske grupper. Jeg håper rapporten vil gi et bedre innsyn i ideologien og historien som ligger bak fascismen. Skrevet av Lin Nordahl Februar 1992 Forsøksgymnaset Oslo.

 

Mellomkrigstiden i fokus
Mellomkrigstiden var fascismens epoke i europeisk historie. Overalt ble demokratiet prøvet av høylytt autoritær nasjonalisme. Ingen land unngikk påvirkningen av de fascistiske ideene og strømningene. Fascismen var ikke en tysk-italiensk eiendommelighet, ingen europeiske land unngikk utfoldelsen av de fascistiske strømningene.

 

Hva er fascisme?
Det finns ingen allmenn definisjon av begrepet "fascisme". Men det finnes en villvokst flora av definisjonsforsøk, der hver ny presisering bidrar til økt diskusjon om begrepet. "Fascisme" har gjennom sin rolle i historien blitt et veldig negativt ladet begrep. Vårt perspektiv på fenomenet er "post-Auschwitz", og dette gjør det forståelig at negative vurderinger lett gjør seg gjeldende i en diskusjon om begrepet. Store grupper av europeere har etter andre verdenskrig hatt et sterkt behov for å befri seg fra alle ideologiske bånd med Hitler eller Mussolini. "Vi var ikke fascister, vi var antikommunistiske patrioter." De som prøvde å slippe stempelet "fascist" har prøvd å definere begrepet diffust. Begrepet fascisme har da blitt reservert for gruppene i Italia og Tyskland, ofte til og med bare Italia. Det er i det hele svært vanskelig å definere ulike "ismer" i politikken på en tilfredsstillende måte. De ulike "ismene", hvor bekvemme og anvendbare de enn er i den politiske diskusjon, gir historikere vanskelige definisjonsproblem. En allmenn definisjon av "fascisme" kan bare baseres på dens ideologiske karakteristikk. Hva ulike grupper, organisasjoner eller regimer gjør i politikken er en svak/vanskelig definisjonsgrunn, ettersom deres muligheter til konkret handling varierer fra samfunn til samfunn. Vi må isteden gå ut ifra hva de bekjenner seg til i sin propaganda og sine program.

Nasjonalisme

 

"Om det finnes et kjennetegn på fascisme som alle analytikere er enige om, er det nasjonalismens sentrale stilling i deres ideologi." skrev Juan J. Linz, en av de høyest ansette internasjonale fascismeforskere. Men mange mener det var mer enn det. Nasjonalismen utgjorde den fascistiske ideologiens kjerne, men de øvrige ingredienser kan ikke forstås eller forklares ut ifra det. Nasjonalisme er ikke noe fascister har oppfunnet, det har eksistert så lenge det har vært land og stater.  fremheve sin egen nasjon har alltid vært vanlig, også i veldig forskjellige historiske og politiske miljø. Nasjonalfascistene har sine røtter i 1800-tallets romantiske filosofi. Ifølge den er ikke nasjonen en enhet gjennom en monark, et forent rike eller en tilfeldig sammenslutning av frie individer. En nasjon var fra naturen et bestemt fellesskap, et levende vesen i seg. Enkeltindividenes tilhørighet til dette fellesskap var en arv og skjebne. Individenes oppgave var å tjene nasjonen og ikke omvendt. Benito Mussolini skrev i 1927: "Den italienske nasjon er en organisme som har mål, liv og handlinger, som er overordnet de individer og grupper som utgjør nasjonen." Denne organiske nasjonsoppfatning har vokst frem side om side med darwinismens frammarsj i biologien, og hentet mye inspirasjon fra biologiens verden, eksempelvis blodsbånd og raseegenskaper. Samtidig innså både 1800-tallsromantikerne og fascistene, at nasjonalismen eller folkefellesskapet umulig kunne bygges på rent biologiske prinsipper. Den organiske folke- og nasjonsoppfatning hadde derfor alltid et sterkt mytisk element. Fascistene valgte å definere sin "nasjon" ut ifra rase, språk, kultur og en noe mer eller mindre ubestemt blanding av ulike faktorer. Deres sentrale mål var å samle nasjonen innad, og å styrke den utad mot faktiske eller innbilte ytre fiender. De dyktigste overlever vel så bra blant dyr og mennesker som blant nasjoner.

ANTI - det meste Antikommunisme/antimarxisme

 

Samtlige fascistorganisasjoner var antikommunistiske og antimarxistiske. Kommunismen inndelte nasjonen i ulike lag/klasser. Dessuten formante de internasjonalisme, noe som i fascistenes øyne var på linje med landsforræderi. Antikapitalisme Av samme årsak vendte mange fascistgrupper seg mot kapitalismen. Kapitalismen truet videre den tradisjonelle jordnære livsstil som fascistene betraktet som nasjonens ryggrad. Kapitalismen representerte i likhet med kommunismen et materialistisk livssyn. Framfor alt kritiserte de kapitalismen for å fremkalle kommunismen. Antiparlamentarisme
Fascismens antiparlamentarisme hadde delvis likeartete grunner. De utdragende forhandlingene og kompliserte prosedyrer gjorde systemet ineffektivt. Det kunne verken sørge for folkets velbefinnende eller nasjonens trygghet mot indre og ytre fiender på en tilfredsstillende måte. Antiliberalisme
Antiliberalismen hadde mest å gjøre med synet på forholdet mellom individ og kollektiv. "Liberalisme betyr individualisme" skrev Mussolini, og fascismen tok avstand fra tanken om at individets beste kunne gå foran kollektivet. Antipartikularisme
Grupper som avviker fra folket i stort er en potensiell trussel mot folkets trygghet og fellesskap - og med den organiske nasjonsoppfatning utgjør dette symptom på unaturlige eller sykelige tilstander. (Utenrikspolitiske tendenser - potensielle forrædere).
I første omgang var det etniske minoriteter som ble berørt av denne antipartikularisme i den fascistiske læren, men den kunne også rette seg mot andre slags grupper. Derfor forfulgte fascistene flere "hemmelige" organisasjoner, fremfor alt frimurerorganisasjonen. Videre er fascistenes avsky for seksuelle minoriteter et uttrykk for deres motvilje mot avvikende.

 

"Den fascistiske grunnformel"
Det er klart at de forskjellige egenskapene hadde varierende relevans i ulike deler av Europa. Antikapitalismen ble brukt der den økonomiske utviklingen hadde gjort den industrielle kapitalismen til den dominerende produksjonsform. Antipartikularisme var mest aktuell i land som hadde betydende etniske minoriteter. Antimarxismen markerer grensen mot venstre, antiparlamentarismen mot det demokratiske senter, og direkte aksjon mot det tradisjonelle høyre. "Den fascistiske grunnformelen" blir slik: ORGANISK NASJONALISME + ANTIMARXISME + ANTIPARLAMENTARISME + DIREKTE AKSJON

 

Fascismen ingen ny oppfinnelse
Fascismens øvrige ingredienser kan ses som et forsøk på å tilby noe, som "kompensasjon" for alt man tok avstand fra. Som ideologi var fascismen ingen ny oppfinnelse. Den var heller et oppkok av elementer som var å finne i tidligere politiske ideologier og strømninger i den europeiske historie. Det finns derfor flere berøringspunkter mellom fascisme og de fleste andre ideologier.

 DEN FASCISTISKE IDEOLOGIENS STRUKTUR:



 IDEOLOGI

 NEGATIONER

 ALTERNATIV

 

 KOMMUNISME

 KORPORATIVISME

 (parlament av fagmenn)

 

 KAPITALISME

 STERK STAT

 

 NASJONALISME

 PARLAMENTARISME

 LEDERPRINSIPP

 (en sterk mann med

 uinnskrenket autoritet over

 hele statsapparatet)

 

 LIBERALISME

 DIREKTE AKSJON

 (middel i kampen mot

 folkefiender)

 

 PARTIKULARISME

 LIK RETNING

 (Restriktiv nasjonalitets- og

 kulturpolitikk)



 

 

Fascismens fire faser
Når det gjelder fascisme kan man lett skille fra hverandre 4 typiske faser.
- Den første er den førorganisasjonelle fasen. Under denne består fascismen av desperate smågrupper uten noen organisatorisk ramme. Man kan ikke på dette tidspunkt kalle det en massebevegelse.
- Massebevegelsen skapes når de ulike gruppene nærmer seg hverandre, de begynner å oppfatte seg som en helhet med riksomfattende ambisjoner.
- Lykkes bevegelsen i disse ambisjoner kan den bli en dominant faktor i politikken.
- Før eller senere tar imidlertid tilveksten slutt, og bevegelsen inntrer i en fjerde fase -- som ikke forutsetter at bevegelsen har vært dominerende i samfunnslivet. Massebevegelsen begynner å krympe, den blir en nedgående bevegelse.

- De individer som samles rundt de fascistiske idealene under den første fasen utgjør ofte bevegelsens harde kjerne. De er "alte Kameraden", de har tatt betydelige sosiale, politiske og økonomiske sjanser, i og med at de engasjerte seg for fascismen. De kan derfor forventes å ha en veldig spesiell sammenknyttet bakgrunn og spesielle personlige og psykologiske motiv.
- Den andre fasen representerer en "ren" fascistisk massebevegelse. Den er det mest representative bilde av det fascistiske fotfolket; personer som har sluttet seg til fascismen på grunn av budskapet og ikke dens posisjon og makt.
- Under den tredje fasen blir imidlertid det sistnevnte motivet viktigere; mye større del av de som søker seg til bevegelsen gjør det av "opportunistiske" grunner.
- De som til slutt blir igjen i bevegelsen, til tross for at de havnet på den tapende siden, utgjør igjen en fascistisk kjernegruppe - individer som fremhever sin tro på og lojalitet mot de fascistiske idealene.

Hvem er fascister?

 

"Marginaliserte individer" For mange innebærer forandringer i samfunnet en identitetskrise. Man havner mellom de ulike hovedgrupper og klasser i samfunnet. Et flertall forfattere har sett denne marginaliseringen som et hovedmotiv bak det individuelle engasjement i fascistiske bevegelser. F.eks. skrev Wolfgang Sauer i 1967 at fascismen ble en politisk bevegelse for de som tapte i moderniseringsprosessen. Andre karakteriserer fascisme som "de rotløses bevegelse", og skriver om den "fremmedhet" fascistene opplevde i forhold til det moderne samfunnet. Vi har kort sagt å gjøre med individer som har gått seg vill i samfunnet. De vet ikke sikkert hvor de hører hjemme, deres sosioøkonomiske status og kulturelle bakgrunn skaper forskjellige forventninger og lojalitetskonflikter. Bokstavelig innebærer "marginalitet" at en person befinner seg utenfor de store avgjørende gruppene i samfunnet. Marginalitet i denne betydning innebærer definisjonsmessig at begrepet er uanvendelig så raskt vi snakker om fascisme som en omfattende massebevegelse. For å bli en massebevegelse må en ideologi også kunne tiltrekke seg andre enn "marginelle individer". De som kom med "marginteorien" snakket oftest om spesifiserte mindre grupper av fascister, ofte personer som kom til bevegelsen på et tidlig stadium. De hadde gjerne en avgjørende betydning for bevegelsens utvikling som helhet; de var med på å prege bevegelsens spesielle innretning og politikk. Det er altfor innskrenkende å betrakte marginalisering som et individuelt fenomen, noe som skjer enkelte individer på en helt usystematisk måte. Det finns grupper og kollektiv hvor marginalisering er vanligere enn hos andre lag av befolkningen. Sosial mobilitet.
Studier av ulike fascistiske bevegelser tyder på at sosial mobilitet kjennetegner en stor del av medlemmene. I bevegelsene er både sosialt stigende, sosialt synkende og geografisk bevegende personer overrepresentert. Peter H.Merkl har hatt en undersøkelse av 306 NSDAP-MEDLEMMER (NationalSozialistische Deutsche ArbeiterPartei = Det tyske nasjonalistiske arbeiderparti). Denne viste at før 1933 var 56% geografisk mobile, ca.50% sosialt mobile og nærmere en tredjedel (97stk.) både geografisk og sosialt mobile. De fleste av individene befant seg, uavhengig av yrke og stilling, i en slags mellomstilling ("in-between status").

FASCISME - EN UNGDOMSBEVEGELSE

 

Det entydige resultat i så godt som hele Europa har vært at fascismen er en utpreget ungdomsbevegelse. Fascismens medlemmer hadde et betydelig sterkere innslag av unge personer -- nesten bare unge menn. Fascismens aldersstruktur avvek fra de fleste etablerte partier. Krigsveteraner En forklaring for fascismens ungdommelige karakter kunne tenkes å være det sterke innslaget av veteraner fra verdenskrigen. Det er ikke noe tvil om at de ofte rotløse massene av krigsveteraner var et viktig rekrutteringsgrunnlag for fascismen. Alle land hadde imidlertid ikke krigsveteraner. Og under de avgjørende årene på 30-tallet, var veteranene ikke lenger noe ungdommelig innslag. De yngste var allerede rundt 35 år. Til tross for dette bestod fascismens aldersstruktur uforandret. "Bort med gamlingene" Fascismen var en sterk ungdommelig bevegelse, og "bort med gamlingene" var et viktig propagandatema for en rekke europeiske fascistbevegelser. Det var også slående likheter mellom nazister og kommunister når det gjaldt aldersstrukturen. Begge var antisystempartier, og begge var sterkt rettet mot direkte aksjoner, i motsetning til tradisjonelle og langsomme politiske metoder.

UNGDOM -- MELLOMKRIGSRENE -- FASCISME

 

Hvorfor ungdommen trakk seg til ytterlighetene i politikken forklares av flere omstendigheter, både allmenne og de som var spesielt for mellomkrigsperioden. Hos ungdom finnes det alltid en streben etter å finne radikale alternativ til de standpunkt tidligere generasjoner har foretatt. De som var født før 1895 kan man si har vokst opp i en fredelig, harmonisk verden. Neste generasjon, de som utfylte armeene under verdenskrigen, var preget av en helt annen psykososial tilstand. De hadde blitt rystet av krigsopplevelser, men kunne samtidig peke tilbake på patriotisme og samhold de hadde erfart under krigsårene. De som ble født forsent til å bli rekruttert til fronten, hadde ytterligere et forskjellig verdensbilde. De tradisjonelle verdiene, som i politikken ble representert av de etablerte partiene, hadde i deres øyne skylden for at verdenskatastrofen brøt ut. Det parlamentariske demokratiet var et system med innebygd instabilitet, korrupsjon og kriser. Det krevdes nye koster som kunne gjøre rent i makthavernes skitne korridorer; handling, ikke forhandling, var løsningen. Overalt hvor direkte handling erstattet tradisjonelle politiske kanaler, fulgte den unge generasjon etter; i den kommunistiske røde garde, i konservative beskyttelsesgrupper, og i medborgergarder som i fascistiske stormtropper. Den "naturlige" ungdommelige radikalisme forsterket av den spesielle avstand verdenskrigen lagde mellom generasjonene, var et godt utgangspunkt for fascismen i mellomkrigsårene.

Feil bruk av ordet fascisme

 

Mange kommentatorer har brukt betegnelsen fascisme svært upresist i de senere år, bl.a for å beskrive mye hærverk og ren kjeltringskap som har dukket opp på fotballtribuner, og bråk på gatene i våre storbyer. Jeg mener at dette er feilaktig bruk av ordet. Det er bare korrekt å bruke uttrykket "fascisme" når de som begår handlingene er klart tilknyttet eller bevisst drevet av fascistiske politiske mål og meninger. På samme måte har "venstrefascisme" blitt brukt. Dette fremmer heller ikke forståelsen av fascismen. Noen ekstreme grupper deler fascistenes hat mot demokratiet, deres forkjærlighet for gatekonfrontasjoner og vold for voldens egen skyld, og i noen tilfeller en disposisjon for terrorisme. Men dette gjør ikke venstre-ekstremister til fascister. Vi må se på de innblandede gruppenes politiske overbevisninger og mål. Og innlysende nok, det er nettopp fordi den ytterste venstre og den ytterste høyre fløy avskyr hverandres ideer at de slåss ved enhver anledning.

F-skalaen, fascister - kommunister

 

Theodor W.Adorno (the Authoritan Personality) sammen med tre andre kolleger, begynte å søke sammenheng mellom personlighetstrekk og politisk orientering. Teorien var inspirert av den psykoanalytiske skolen. Spesielt forestillingene om psykologisk selvforsvar (ego-defense) og om tilpasning fra Wilhelm Reich’s (the Mass Psychology of Fascism) tidligere teoretiske arbeid. "Ego-defense" innebar fortrengning av grunnleggende fakta om en selv og ens motiv, inkludert seksuelle behov. Tilpasningsbehovet - et behov for å bli akseptert gjennom å underordne seg den kollektive moralen - er som et teoretisk begrep sterkt inspirert av Reich’s analyser av den tyske middelklasse. Metodologisk utnyttet Adorno og hans medarbeidere derimot i høy grad den utviklingen som den amerikanske holdningsforskning hadde kommet frem til. Resultatet av Adornos og hans kollegers forskning ble presentert i år 1950: The Authoritan Personality. Det forskningen om den autoritære personlighet egentlig begynte med, var interesse for antisemittisme (jødeforfølgelse) med sammenhengende holdninger. Gradvis utvides problematikken til å gjelde et bredere spektrum av holdninger, til forfatterne tilslutt konstruerte sin berømte autoritærinisme-skala eller f-skala. Så kalt fordi forskerne antok at dets dimensjoner spesielt skulle ha en sterk sammenheng med en fascistisk synsvinkel i politikken. Når det gjelder den politiske dimensjon var resultatene veldig interessante. Det viste seg for det første at personer som i politikken har gitt sin støtte til det fascistiske alternativ, tok de høyeste verdiene på F-skalaen. Til det var Adornos hypotese riktig. Derimot fikk forskerne mot sin forventning konstatere at til og med kommunistiske intevjuobjekter tok høye verdier på autoritærinisme. Dette gikk imot deres forestilling om at autoritærinisme bare hadde sammenheng med den politiske høyresiden. Forskning med F-skalaen viste at fascister og kommunister lå betydelig nærmere hverandre enn man har trodd når det gjelder autoritærinisme.

Forsøk på å forklare fascismen.

 

I forsøk på å forklare fascismen er vel den økonomiske depresjon i begynnelsen av 1930-tallet det beste argument. Tidsmessig falt depresjonen og de fascistiske bevegelsenes fremvekst samtidig. Men depresjonen var verdensomspennende, og lot ikke noe europeisk land være uberørt. Man kan også si at middelklassen - fascismens klasse, var å finne overalt i Europa. Hvorfor vendte middelklassen seg i Tyskland til nazismen samtidig som den stort sett ble uimottagelig for fascistiske impulser i f.eks Skandinavia og England? Det ligger kanskje et delvis svar i at de politiske organisasjoner som hadde i oppgave å ivareta middelklassens interesser, var så splittet og uenige at ingen av dem, eller det politiske senter som helhet, kunne finne en troverdig løsning på middelklassens problem, eller en tilstrekkelig representasjon av middelklassens interesser i det tidsmessige kaotisk politiske Weimartyskland. Kontrasten mot nord- og vest-Europa er tydelig. Det engelske topartisystemet, og de nordiske landenes sterke bondepolitikk, gav de politiske partiene en helt annen hanldingskapasitet enn i Tyskland.

 

Det var atskillig flere land enn Tyskland og Itala som hadde store muligheter til å bli en fasciststater, men som med hjelp av "sterke" politiske partier og interessegrupper unngikk dette.

Fare for våre demokratier

 

Den største fare for våre demokratiske samfunn er kanskje ikke de mer åpenbare ytre farene, men en snikende fascisme innenfra, den gradvise innsnevringen av våre demokratiske rettigheter, verdier og institusjoner; framveksten av autoritære holdninger.

  LITTERATUR:

   Hva er fascisme?.........................Hans Fredrik Dahl

   De nye fascistene........................Paul Wilkinson

   Fascism och klassherra valde...Gunnar Gunnarson

   Fascismen i Europa.....................Lauri Karvonen

 

 

 INNHOLDSFORTEGNELSE

 Fascisme. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .1

 Introduksjon fra forfatters side. . . . . . . . . . . . .1

 Mellomkrigstiden i fokus. . . . . . . . . . . . . . . . .1

 Hva er fascisme?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .1

 Nasjonalisme. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .2

 ANTI - det meste. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .2

 "Den fascistiske grunnformel" . . . . . . . . . . . . . .3

 Fascismen ingen ny oppfinnelse. . . . . . . . . . . . . .3

 DEN FASCISTISKE IDEOLOGIENS STRUKTUR: . . . . . . . . . .4

 Fascismens fire faser . . . . . . . . . . . . . . . . . .4

 Hvem er fascister?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .5

 FASCISME  - EN UNGDOMSBEVEGELSE . . . . . . . . . . . . .6

 UNGDOM -- MELLOMKRIGSRENE -- FASCISME. . . . . . . . . .6

 Feil bruk av ordet fascisme . . . . . . . . . . . . . . .7

 F-skalaen,  fascister - kommunister . . . . . . . . . . .7

 Forsøk på å forklare fascismen. . . . . . . . . . . . . .8

 Fare for våre demokratier . . . . . . . . . . . . . . . .8

 LITTERATUR: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .9

 INNHOLDSFORTEGNELSE . . . . . . . . . . . . . . . . . . .9