En introduksjon. - litt historikk

I år 1521 kom Maggellan til øya Homonhon og gjorde krav på øyriket på vegne av kong Philip den andre av spania. Øyene ble etter dette kalt "Felipinas" , -altså oppkalt etter denne kongen. Lite visste de da hvilke ressurser øyene var i besittelse av og hvilken folkeøkning som kom til å skje i årenes løp. Spanjolene koloniserte etter hvert disse øyene og oppdaget velutviklede samfunn der det forekom handel med land både i øst og vest, hovedsakelig Kina og en del Arabiske land. Spanjolene opprettet et hovedsete for kolonien Manila i 1571 og videreutviklet handelen da de så potensialene i den strategiske beliggenheten til Filippinene. Denne "Galeonhandelen" holdt frem i over 300 år helt til filippinene gjennomførte en nasjonal revolusjon i 1896. Dette var den første nasjonale revolusjonen i Asias historie. Til slutt, etter mmange forsøk, ble Filippinene erklært selvstendig for første gang 12.Juni 1898. Dette er den dag i dag Filippinenes nasjonaldag. Denne republikkens levetid var kortvarig, -og amerikanerne tok over. Dette førte til at Amerikanske "skikker" ble innført, som for eksempel demokrati, utdannelse og infrastruktur. Denne utviklingen ble avbrutt under 2. Verdenskrig, da Filippinene ble invadert av Japan. Etter krigen kom USA inn i bildet igjen og erklærte Filippinene uavhengig igjen den 4.Juli 1946. Alle årene med utenlandsk dominans har naturligvis ført til at folket på Filippinene har lært seg å tilpasse seg forandringer, og at de er påvirket av dette.

Eksempelvis:

Spansk påvirkning:

- Utvikling av sterk kristen religiøsitet. - Språk.

Amerikansk påvirkning:

- Demokrati -Språk. · Utdannelsessystem.

Dette har ført bl.a. til at Filippinene i dag er verdens 3. Største engelsktalende nasjon.

Geografi og klima

Filippinene er som tidligere nevnt en øygruppe som ligger utenfor Asias sørkyst. Denne øygruppen består av mer enn 7000 øyer hvorav ca. 8850 er bebodde. De 11 største øyene utgjør 95% av landets areal, hvorav Luzon i nord og Mindanao i sør er de største. Videre har vi Samar, Negros, Palavan, panay, Mindoro, Leyte, Cebu, Boho, og Masbate. Øyene kan deles inn i 3 hovedgrupper: Luzon, den største øya i nord; Visayan-øyene som ligger rundt visayan-sjøen. Mindanao i sør og Palawan og Sulu-øyene som strekker seg sørvestover fra hovedøyene i retning Borneo. Naturen På Filippinene er variert med alt fra store fjellkjeder med vulkaner til sletteland og strender. Siden disse øyene ligger i et av jordens geologisk ustabile strøk er det forholdsvis hyppige jordskjelv og vulkanutbrudd.

Klima:

Siden Filippinene ligger i den tropiske klimasonen er klimaet temmelig ensartet. Temperaturen ligger på rundt 26-27 grader og årsvariasjonene er bare omkring 3-4 grader. De regionale forskjellene ligger i nedbøren. De vestlige kyststrekninger har en markert tørketid og regntid, da de får føling med sørvest monsunen fra Det Indiske Hav. Her faller store nedbørsmengder i monsuntiden, dvs. fra Juni Til November - Desember. Vinteren og våren er derimot tørketid da kyststrekninger ligger i le for nord øst passaten. På de østlige kyststrekninger er nedbøren jevnere fordelt over hele året, Mesteparten faller i forbindelse med nord øst passaten.(i vintermånedene) Men en får en liten føling med sør vest monsunen i sommermånedene også her.

Styresett

Filippinene har som nevnt tidligere vært en uavhengig og enhets statlig republikk siden 1946. Opprinnelig ble forfatningen utformet etter Amerikansk mønster, med en folkevalgt president, og en folkeforsamling bestående av 2 hus. Etter 26 år med urolige forhold innførte president Marcos millitær unntakstilstand i 1972, og fungerte som enehersker helt frem til 1986. Etter Marcos avgang satt en midlertidig konstitusjon frem til grunnloven var klar i 1987. Den nye grunnloven garanterer innbyggerene demokratiske rettigheter. Landet ledes av en folkevalgt president og en nasjonalforsamling delt i to kamra; -senat ogrepresentanthus. Valgperioden er på 6 år. Administrativt er Filippinene delt inn i 12 regioner, 73 provinser og en rekke byer, kommuner og nabolag. Disse enhetene ledes av guvernører, ordførere og formenn assistert av valgte råd.

Forsvar / verneplikt

Landet har ikke alminnelig verneplikt, men basert på fast ansatte og vervings- kontrakter. Materiellet er vesentlig av amerikansk opprinnelse. USA har hatt flere store baser på filippinene, og dette har vert med på å påvirke samfunnet opp i gjennom tidene. Baseavtalen ble imidlertid ikke fornyet i 1991 og styrkene var trukket ut ved utgangen av 1992.

Befolkning og bosetting

Folkemengden på Filippinene nærmer seg nå 70 millioner og den årlige veksten er på omkring 2.5%. Folketallet er fordoblet siden midten av 60 - årene og ventes å passere 75 millioner innen år 2000. Fødselsraten er imidlertid sunket den senere tid delvis pga. et statlig program for familieplanlegging. Også dødsraten har hatt en sterk reduksjon og middel levetid ligger nå godt over 60 år både for menn og kvinner. Befolkningen på Filippinene er preget av sterk blanding, men hovedmengden består av de Malaysiske filipinos. Filippinenes eldste befolkning er negritoene, som er et pygme-folk. Disse er etter hvert fordrevet til de mest utilgjengelige områdene i de indre av de store øyene, særlig Mindanao, Luzon, og Palawan av senere innvandrede indoneser og malayer. Negroitene var altså de første på øyene, deretter kom indoneserne og så malayene. Sannsynligvis begynte denne innvandringen omkring 6000 år f.kr. De fleste stammene som hører til denne gruppen holder til i innlandet, hvor de driver jordbruk som hovednæring. To av de mest kjente stammene er "ifugao" og "igorot". Henimot det første århundret f.kr. begynte de mer mongole malayer å trenge inn. De store språkforskjellene innenfor denne gruppen tyder på at de er kommet fra flere av øyene sør og øst for Filippinene. De driver et utstrakt jordbruk, og har lagt opp store arealer i terrasser for risdyrking. Etter hvert har disse blandet seg med indonesiske folkegrupper. Disse gruppene dannet en nasjonalistisk bevegelse på slutten av 1800-tallet og etter hvert tok den malaysisk-indonesiske befolkningen nasjonalnavnet filipino.

Litt om næringslivet og landets økonomi.

Filippinene er et utviklingsland med privat markedsøkonomi. Primærnæringene er vigtigste næringsvei, og da spesiellt jordbruk. Herunder er ris, sukkerrør, kokosolje og kopra viktige eksportartikler. Det finnes og en del industri på filippinene, og da spesielt i Manila-området. Denne står for ca. 31% av BNP. Landet er helt avhengig av importert olje for å dekke sitt energibehov.Ellers har landet en stor utenlandsgjeld pga. store underskudd i utenrikshandelen. Omkring 25& av landets eksportinntekter går med til å betjene renter og avdrag på denne gjelden. USA er den viktigste handelspartneren.

Sosiale forhold

Etter den andre verdenskrig har det skjedd en viss utbygging av de offentlige helsetjenestene både i byene og på landsbygda. Men både landdistriktene og i slumområdene rundt de store byene er det fortsatt for en stor del kirken og private organisasjoner (ofte misjonsorganisasjoner) som står for legetjenester og sykehusdrift. Mesteparten av sykehusdrift og klinikkdrift på Filippinene er i privat regi og bare ca. en tredjedel er i offentlig regi.

Litt om skole og utdanning

Analfabetismen på Filippinene er relativt liten og ligger på ca. 10-15%. Grunnskolen er 6-årig (7-13 år) og denne er gratis og obligatorisk. Deretter her vi den videregående skolen som er 4-årig, og videre følger høyskole eller universitet. Disse skolene er for en stor del privat og følgelig koster det penger å gå her. En er derfor avhengig av en viss økonomisk ryggrad for å ha råd til dette. (De private skolene har omtrendt 85 % av studentene.

Språk

Filippinere har et mangfold av språk og en rekner med at det finnes om lag 90 språk på øyene. Blant de viktigste er nasjonalspråket tagalog (pilipino), ilocano, bicol, og cebuano. Noen av språkene har sitt utspring i spansk, noe som henger igjen etter kolonitiden. Ved siden av tagalog er engelsk offiisielt språk, men det antas at mindre enn en tredjedel av innbyggerne forstår engelsk. Dette ver iferd med å forandre seg nå ettersom dagens unge får skolegang som inneholder engelsk. Mesteparten av språkene er veldig forskjellig. Er folk fra forskjellige provinser som har en viss geografisk avstand er språket så forskjellig at en ikke forstår hverandre. For å kommunisere må en da bruke enten tagalog eller engelsk. - Vi kan merke dette om bord i skip med filippinsk besetning. Arbeidsspråket om bord er engelsk, men det blir naturligvis snakket tagalog innbyrdes blant filippinerne. Det er nødvendig for at de skal forstå hverandre, og det er også påkrevd fra bemanningsselskapet. Dette for å unngå misforståelser og samtidig for å unngå at det blir "klikkdannelser" ved bruk av forskjellige språk. Filippinerne har også en del spesielle trekk ved engelsken. En legger merke til at de ofte bruker merkenavn i stedet for det egentlige ordet. Eksempel på dette er et en sier "colgate" for tannkrem og "xerox" for kopimaskin. Dette er ting en bør bite seg merke i for at kommunikasjonen skal bli best mulig.

Religion.

Mesteparten av innbyggerne på filippinene er kristne, og da vesentlig romersk-katolikker. Dette er den offisielle religionen og består av 12 erkebispedømmer og 30 bispedømmer. I tillegg til kristne har en også en del muslimer og stammereligioner. Muslimene holder hovedsakelig til på Mindanao i sør, og det har vært en del opptøyer og kamper da disse streber etter selvstendighet. En ca. fordeling: Kristne 89%, Muslimer (%, Secular 2 %, stammerel. 1%.

Dimensjoner ved den Filippinske kulturen.

Maktdistanse. En kort definisjon av maktdistanse: Den utstrekning i hvilken de svake medlemmene av institusjoner og organisasjoner i et land forventer og godtar at makten er ulikt fordelt. Hvis folk godtar og på en måte er avhengig av at makten er ulikt fordelt kan en si at det er stor maktdistanse. Typiske tegn på dette kan være (jmf. Hofstede) - Ansatte er redde for å si at de er uenige med sine sjefer. - Ansatte har et autokratisk syn på sine overordnede. - Ansatte liker eller føler seg mest komfortabel med at overordnede tar avgjørelsene uten å rådføre seg med disse. Dette er et eksempel fra arbeislivet, men de samme problemstillingene gjelder på samme måte ellers i samfunnet. Dette kan være i skoleverket, innad i familien, eller forhold til staten. Filippinene er et av de landene som skårer høyest på maktdistanse-indeksen til Hofstede, det vil si at det er et land med stor maktdistanse. Dette er et moment som man må ta hensyn til når man jobber med filipinos.

Kollektivisme / Individualisme.

Kollektivisme har vi i samfunnet hvor mennesker fra fødselen av innlemmes i sterke egengrupper med stort samhold, som fortsetter å beskytte sine medlemmer så lenge de lever mot, å få uforbeholden lojalitet tilbake. Gruppen står i fokus. Individualisme har vi i samfunn hvor båndene mellom enkeltmennesker er løse, -det forventes at alle skal passe på seg selv og sine nermeste. Individet står i fokus. I følge Hofstede ligger mange land med høy indeksverdi på maktdistanse ofte lavt når det gjelder individualisme. Dette stemmer godt med Filippinene som ganske riktig ligger langt nede på individualisme-indeksen. Med andre ord er Filippinene et kollektivistisk samfunn, -dvs. at gruppen står i sentrum.

Viktige trekk med den kollektivistiske kulturen:

Harmoni: En føler en viss harmoni, tilfredshet når en er sammen med gruppen, en trenger ikke nødvendigvis å si noe hele tiden. (slik som i individualistiske smfunn, der det føles unaturlig å ikke si noe) Skam: Hvis et av medlemmene i en gruppe har krenket samfunnets regler, vil resten av personene i gruppen føle seg skamfulle pga. en kollektiv forpliktelsesfølelse. Hvorvidt man føler skam er avhengig av om andre har fått vite om regelkrenkelsen. Det at krenkelsen blir kjent er kilde til større skam enn selve krenkelsen. Slik er det ikke med skyld, for det er noe man føler uansett enten noen vet om overtredelsen eller ei. Ansikt: En person taper ansikt når han selv eller noen som står han nær, ved sin handling ikke lever opp til de grunnleggende krav som påligger han i egenskap av den sosiale posisjonen han har. Momentet "tape ansikt" henger sammen med skam. En skal derfor være forsiktig med å kjefte på en person fra et kollektivt samfunn(for eksempel en filippiner) i offentlighet. Personen kan da tape ansikt og ikke bare han, men hele gruppen vil føle skam. Dette er spesielt viktig å tenke på når en for eksempel skal være leder for folk fra slike kulturer. Dette er følgelig aktuelt i handelsflåten der store deler av mannskapene kommer fra Filippinene. Femininitet / maskulinitet. Maskulinitet har man i samfunn hvor de sosiale kjønnsroller er klart forskjellige. menn forventes å være selvhevdede, harde og opptatt av suksess, mens kvinnene forventes å være mer beskjedne, myke og opptatt av livskvalitet. Femininitet har man i samfunn hvor de sosiale kjønnsrollene overlapper hverandre. - Både menn og kvinner forventes å være beskjedne, myke og opptatt av livskvalitet. Filippinene ligger ganske langt oppe på maskulinitets indeksen og må sies å være et maskulint samfunn. Norge ligger derimot helt i andre enden på indeksen og er et av de mest feminine landene i verden i lag med Sverige og Nederland. Når vi studerer maskulinitetsindeksen finner vi ikke noen fremtredende sammenheng over hvilke land som er maskuline og ikke. Det er en lett blanding mellom vesten/østen og mellom rike og fattige land.

Usikkerhetsunnvikelse.

Usikkerhetsunnvikelse kan defineres som den utsrekning i hvilken medlemmene av en kultur føler seg truet av usikre eller ukjente situasjoner. Denne følelsen blir gitt utrykk for i nervøsitet og stress og i et behov for forutsigbarhet, et behov for skrevne og uskrevne regler. Filippinene ligger her på et middels lavt til lavt usikkerhets-unnvikelsesnivå i følge indeksen. Her ligger faktisk Norge ganske likt som Filippinene, mens land som Hellas, Portugal og Guatemala ligger på et høyt nivå.

Konklusjon.

Har gjennom denne oppgaven vært innom en del stoff om Filippinene både når det gjelder faktiske opplysninger og kulturelle dimensjoner. Har oppdaget at dette er et virkelig stort emne som det kunne vært skrevet mye mer om. Har likevel begrenset stoffet slik at det går an å lese igjennom ganske kjapt og samtidig føler vi at vi har hatt god nytte av det selv. Ikke minst kan det være greit å vite litt om kulturen til ens medarbeidere til sjøs.

Kildehenvisning:

Hofstede: Kulturer og organisasjoner
Dahl: møte med kulturer
Aschehaug og Gyldendahls store Norske leksikon
Verdens land og folk
Internett