For å holde seg frisk og opplagt hver dag, er det viktig å spise sunt og variert. Om du i tilegg trener, er det supert! Hvis vi spiser riktig mat, altså mager mat, er det mindre sannsynlighet for å få hjerte problemer senere i livet. Hvis vi ser på matpyramiden, viser den oss hva vi bør spise mest og hva vi bør spise minst av (matpyramiden er vist nedenfor). Godteri, potetgull og andre søte og for saltet mat bør vi ikke spise daglig, både i forhold til kroppen og tennene. Søtsaker gir et energihopp, det vil si at du føler deg kvikk en liten stund, før energien daler ned igjen. Ved å spise usunn mat blir du mindre konsentrert enn du ville blitt om du spiste sunn mat. Sunn mat derimot, vil gi deg krefter til å klare en tung dag på skolen eller arbeid. I tillegg, ved å spise regelmessig og sunt opprettholder kroppen forbrenningen. Sunn mat minker faktisk sjansen for overvekt og kreft.

 

 

Hvis vi spiser for mye av det søte kan vi få hull i tennene. Dette skyldes karies, som er en bakterie, som lever på sukkeret vi har på tennene. Når det spiser sukkeret som ligger igjen på tennene, dannes det syre som skader tennene. Det angriper emaljene på tennene, da får vi hull. Hvis hullet blir så stort at det går ned til rota i tanna, vil vi kjenne smerte. Får å unngå hull i tennene, har det blitt utviklet tannkrem som inneholder fluor, fluortabletter og skyllevann som inneholder fluor.

 

 

For å holde kroppen frisk og rask trenger vi mange vitaminer og mineraler, ved å spise riktig kan vi få i oss de mineralene og vitaminene vi trenger. En viktig mineral er jern, som gjør at det blir fraktet oksygen til cellene fra lungene. Vi kan få jern i kroppen gjennom å spise mat som grovt brød eller leverpostei. Hvis det blir målt at vi har for lite jern i kroppen har vi anemi, da vil man oppleve tretthet, blek hud og konsentrasjonsvansker. Fra maten kommer inn i munnen til det kommer ut i endetarmsåpningen, er det en rekke ”stasjoner” det skal gjennom:

 

Munnen:

Fordøyelsen begynner allerede når vi putter maten i munnen. Vi tygger maten, så den blir delt inn i mindre biter. Det er viktig å tygge maten godt før vi svelger, jo bedre vi tygger, jo lettere blir det for magen og tarmene å gjøre sin jobb. I tillegg blandes maten med spytt fra spyttkjertlene som inneholder enzymer, amylase, som bryter ned karbohydrater. Enzymer dreper også bakterier, så de som produserer lite spytt, får letter hull i tennene. Spyttet til menneskene er basisk, altså pH er høyere enn den nøytrale pH 7. Når maten skal videre fra munnen til magen, smører spyttet maten inn med et seigt slim, så det går lettere gjennom halsen. Tungen dytter maten bakerst i munnhulen og videre til svelget. Svelget ligger bak munnhulen i, men kommer før spiserøret. I svelget samarbeider flere muskler slik at maten går ned spiserøret. De strammes og slakkes, det er bevegelser som kalles peristaltiske bevegelser. For at ikke maten skal komme i retning nesen eller i luftrøret, stenges åpningen til nesen og luftrøret blir stengt av strupelokket. Spiserøret er ca 25 cm langt, og passerer mellomgulvet før det når magesekken.

 

Magen:

Magesekken er formet som en krummet, litt flatklemt pære. Når den er tom har den et volum på 50ml, men etter man har spist utvider den seg til 1 liter. Etter at maten er kommet ned i magen, stenger en sterk lukkemuskel åpningen nederst i spiserøret, så maten ikke kommer seg opp igjen. Magesekken har muskler og kjertler på veggene. Her knar, elter og finfordeler musklene maten. Kjertlene sender ut en sur magesaft, som er saltsyre med en PH verdi på 1,5. Dette er ei veldig sur saft som nøytraliserer det basiske spyttet fra munnhulen. Under fordøyelsen drepes bakterier og protein blir delt opp. Det blir også utsendt pepsin, som er et enzym. Magesekken holder på med maten i 3-4 timer, før den sendes videre i små porsjoner tolvfingertarmen. Magesekken tar til seg lite næringsstoffer, det er for det meste tynntarmen som suger ut næringen som kroppen trenger. Blodet ved slimhinnen i magesekken kan derimot ta til seg vann, alkohol og en del legemidler.

 

Tynntarmen:

Tynntarmen ligger mellom magesekken og tykktarmen. Maten bruker 3-5 timer på turen gjennom den 6-7 meter lange tynntarmen. Den innholder tre deler: Jejunumer, Ileum og tolvfingertarmen. Tolvfingertarmen er den første delen av tynntarmen. Den heter tolvfingertarmen fordi den er ca like lang som tolv fingrer(25-30cm), hvis de ligger ved siden av hverandre. Tolvfingertarmen er den første, men også den korteste delen av tynntarmen. I tolvfingertarmen begynner nedbrytningen av fett, karbohydrater og proteiner fortsetter å bli nedbrutt her. Før det kommer til tynntarmen, tømmer bukspyttkjertelen bukspytt ut i maten, bukspyttet er basisk og nøytraliserer magesaften før den kommer i tynntarmen. Leveren lager galle som oppbevares i galleblæra, og når maten passerer tømmes det galle som blandes med maten. Galle som blandes med maten får fettet i maten til å dele seg opp i små fettdråper, dette blir tatt opp av tynntarmen. Det er i tillegg gallen som gir avføringen fargen.

 

Etter tolvfingertarmen kommer Jejunumer, som er 2,5-4 meter lang. Her skjer største del av den kjemiske fordøyelsen. I Jejunumer er slimhinnene størst og flest, de forsvinner nesten i Ileum. Ileum kommer etter Jejunumer og er ca 1,5-2 meter lang. Den ender i ileocøkalklaffen, som er det som kobler tynntarmen og tykktarmen. I tynntarmen blir ca. 95 % av mage-tarminnholdet absorbert.

 

Når maten skal ned tynntarmen, presses den ned på samme måte som i spiserøret; musklene i tarmveggen trekker seg sammen bak maten, altså peristaltiske bevegelser. Tynntarmen har en foldet innside, for at den skal kunne han så stor overflate som mulig. Hvis man hadde brettet ut den foldete tynntarmen, ville den hatt et areal på størrelse med en tennisbane. Arealet må være stort for at næringsstoffene skal kunne suges opp av veggene og overføres til blodet. På foldene på veggen sitter det tarmtotter, disse er igjen kledd med mange små folder. Tarmtottene ligner på masse små fingre som vifter og griper etter næring. Noen sykdommer kan medføre at tarmtottene blir borte og tarmveggene blir glatt. Et eksempel på dette er cøliaki.

 

Det er i tynntarmen at det meste av nedbrytningen av maten vi spiser skjer. Enzymer, tarmsaft og bevegelser som tarmene gjør sørger for dette. Tynntarmen skal nå bryte ned det som gjenstår av matklumper. Næringsstoffene blir godt delt opp, de kan til slutt gå gjennom tarmveggene. Næringsstoffene blir så fraktet tilcellene via blodet i kroppen. Tynntarmen tar opp vann, salter, gallesalt, vitaminer, fettmolekyler, aminosyre, monosakkaridet.

 

Tykktarmen og endetarmen:

Tykktarmen ligger mellom tynntarmen og endetarmen, og er ca 1,5 meter lang. Den er delt inn i fire deler: den oppadstigende tykktarmen, den tverrgående tykktarmen, den nedadgående tykktarmen og den S-formende tykktarmen. Når ”maten” kommer til tykktarmen er den på god vei til å bli avføring. 1/3 av avføringa er bakterier, men mange av bakteriene er nyttige. De lager vitaminer som tarmen tar opp, bl.a. blir det dannet vitamin K, som absorberes fra tarmen. Veggene i tykktarmen suger opp natriumioner og vann, vann som går over i blodet. ”Maten” begynner å bli tykkere, og kun deler kroppen ikke klarer å fordøye er igjen, slik som cellulose og andre fibere. Videre blir avføringen presset nedover med peristaltiske bevegelser ned til endetarmen, lik tynntarmens bevegelser, bare langsommere. Det er forskjellig fra person til person, men innholdet i tykktarmen kan oppholde seg der i 18-24 timer.

 

Endetarmen er siste del av fordøyelsen. Den er omentrent 10-15 cm lang, og bøyes nedenfor halebeinet, før den går over i analkanalen, som er ca 4 cm lang. I analkanalen er det to kraftige lukkemuskler, de dekker endetarmsåpningen. Den innerste muskelen er laget av glatt muskulatur i fordøyelseskanalen, mens den ytre er en viljestyrt muskel. I endetarmen lagres avføringen, før den går ut av kroppen gjennom endetarmsåpningen. Når vi kjenner at vi må på do, presser nederste del av endetarmsåpningen og tykktarmen seg sammen slik at vi får restene av maten ut.

 

Siden det viktigste kroppen gjør er å fordøye maten vi spiser, er det viktig å ta vare på den ved å spise sunn mat som inneholder det kroppen trenger!

 

Diabetes

Årsaken til diabetes er mangel på insulin (diabetestype 1) eller at insulinet ikke virker godt nok (diabetestype 2), men en kombinasjon er også mulig. Insulinets hovedoppgave er å regulere sukkernivået i blodet og gi drivstoff til cellene. Det fungerer som en nøkkel som åpner cellene for sukker. Det finnes to forskjellige typer diabetes: diabetestype 1 og diabetestype 2. Diabetes er en svært vanlig sykdom, som har økt de siste 20-30 årene. I Norge har ca. 2 % av befolkningen diabetes, og av disse har over 80 % diabetestype 2. Diabetes kan føre til bevisstløshet og hjerneskader. En årsak til dette kan være for høyt eller for lavt blodsukker.

 

Symptomer:

Hvis man har for høyt blodsukker, kan man bli trett og uopplagt, være ofte tørst og må mye tisse. Du kan også få lettere infeksjoner i huden, blærekatarr eller soppinfeksjon i underlivet. Ved diabetestype 1, vil symptomene komme etter 2-4 uker. Da kan første sukkersykekoma (en komplikasjon av en ukontrollert diabetes) være det første tegnet på sukkersyke. Ved diabetestype 2 derimot, vil det ofte gå flere måneder før noen symptomer merkes. Symptomene er milde, derfor er det bare rundt halvparten som vet at de har sykdommen.

 

Hvordan unngå sykdommen:

Hvis du har høyt blodsukker, men ikke så høyt at du regnes som å ha diabetes, har du noe som kalles for pre-diabetes. Da er du i fare sonen for å få sykdommen, men selv om man er i faresonen, betyr et ikke at man nødvendigvis får den. Hvis man begynner å trene og endre kostholdet, kan det gjøre underverker. Hvis du kutter ned på søtsakene, tar en rask spasertur noen ganger i uken, gå eller sykle til jobb, til og med å vaske huset hjelper. Om man har diabetes type 2, er man ofte overvektig, da er der viktig å gå ned i vekt.

 

Prøver:

Hvis man har symptomer for diabetes, kan man få målt blodsukkeret hos legen. Du kan enten ta en fastende prøve eller en tilfeldig prøve. Hvis man skal ta en fastende prøve, tar man de på morgenen, etter å ikke ha spis siden kvelden før. Har man da et blodsukker på over 7 mmol/l har man diabetes. Skal man ta en tilfeldig prøve, trenger man ikke faste på forhånd. Om blodsukkeret er over 11,1 mmol/l, har du diabetes. Blir blodsukkeret målt mellom 4,4 og 11 mmol/l, må du foreta en sukkerbelastning. Du drikker da en konsentrert sukkerblanding, så tar du en ny måling av blodsukkeret to timer senere. Er den da over 11,1 mmol/l, har du diabetes.

 

Behandling:

Hvis du har fått diabetes har du behov for opplæring i hvordan du skal leve med sykdommen og oppfølging av en lege, fordi det er nemlig en livslang sykdom. Du må lære å måle blodsukkeret og sette inn insulin sprøytene selv, om du skal bruke det. Du er i tillegg nødt å legge om matvanene dine, du skal hels ha små og inneholde mye fiber og karbohydrater. Hvis du er overvektig er det viktig at du samtidig som du har denne behandlingen, jobber for å gå ned i vekt.

 

Det er alltid nødvendig med insulinbehandling om du har diabetestyper I. Om du har type II, trenger du kun insulin om å omlegge kosten og tabletter ikke har fungert godt nok. Hvis du skal bruke insulin, må du hver dag sette en sprøyte. Det er forskjellige typer insulin: korttidsvarende insulin, middel langtidssvarende insulin, langtidsvarende insulin. Forskjellende ligger på hvor lang tid det tar før det begynner og virke og hvor lang tid det fungerer. Korttidsvarende insulin begynner å virke etter en halv time, men slutter å virke etter åtte timer. Middel langtidsvarende insulin derimot begynner å virke etter en og en halv time, den fungerer opp til 24 timer. Den langtidsvarende begynner å virke etter fire timer, den har effekt i 32 timer.

 

Kilder:

• Lærerboka (s. 94-97 + s. 105-107)
• www.lommelegen.no
• www.wikipedia.no
• www.mozon.no