Første verdenskrig
Årsaker til første verdenskrig og gjennomgang av krigsforløpet.
Innhold
I forkant av krigen: Den væpnede freden.
Tysk strategi: Schlieffenplanen.
I forkant av krigen: Den væpnede freden.
Frem mot 1871 hadde tyskland bestått av mange små fyrstedømmer, deriblant Preussen. Det var i denne staten den eneveldige Vilhelm 1 var keiser. Preussen hadde den mest velutviklede industrien av alle statene, men mange små fyrstedømmer lå i veien for å utnytte markedene for industri og jordbruksvarer for fult. Vilhelms kansler, Otto Von Bismark, hadde derfor som mål å samle alle fyrstedømmene under Preussens ledelse. Disse statene hadde ikke vært samlet i et rike siden middelalderen, og siden statene hadde ligget i forfall i mange år var det av interesse for Bismark å gjenopprette dette samlede sterke riket for å øke utnyttelsen av de industrielle og jordbruksmessige resursene. Det var dessverre ikke noen selvfølge at statene gikk med på dette, ettersom disse fyrstedømmene hadde særdeles stor selvbestemmelsesrett. For å få samlet fyrstedømmene brukte derfor Bismark en strategisk plan om å skaffe dem en felles fiende.
Tyskland før 1. verdenskrig
Frankrike og Østerrike var i mot samlingen av fyrstedømmene, fordi deres interesser da stod i fare. Dette gjorde at disse landene automatisk ble valgt som fiender. Bismark mente at med å ha en felles fiende ville alle de små statene bli mer enhetlige, og dermed ble sjansen større for å gjennomføre en samling. Han gikk derfor til krig mot Danmark i 1864. Bismark angrep Danmark på grunnlag av tyskernes motvilje mot dansk overhøyhet i Schleswig-Holstein, og de hadde alliert seg med Østeriket for å bekjempe dem. Det gikk ikke lang tid før Danmark led nederlag, og Bismark gikk nå til angrep på sin allierte, Østeriket, men også de led et raskt nederlag for Bismaks hær. Grunnen til at Østeriket ble angrepet var at de truet Preussens status som den sterkeste tyske staten. Alle de små fyrstedømmene var nå med på å bekjempe fiendene i felleskap for første gang på lang tid, og etter at de vant en tredje krig mot Frankriket, ble det besluttet at fyrstedømmene stod mye sterkere stilt mot ytre fiender hvis de var samlet som en stat.
Representanter for de forskjellige fyrstedømmene samlet seg derfor i Versailles, der ble det bestemt at alle fyrstedommene skulle bli slått sammen til det som nå skulle bli staten Tyskland. For det nye samlede riket ble Vilhelm I valgt som keiser, mens Bismark ble landets første rikskansler.
Etter Tysklands samling var det en sterk oppblomstring av industri og velstand i Tyskland. I løpet av de neste ti årene greide Bismark blant annet å innføre arbeidstrygd, syketrygd og ulykkestrygd til arbeiderne. Flere nye fabrikker ble åpnet, noe som førte til at Tyskland på rekordtid begynte å etablere seg som stormakt. Dette førte til at maktbalansen i Europa begynte å vakle, noe som var dårlig likt av blant annet Storbritannia som til da hadde vært Europas mektigst industrinasjon.
Situasjonen mellom stormaktene ble på grunnlag av dette bare mer anspent. Frankrike hadde lidd et stort tap og ønsket ikke å lide nederlag for Tyskland igjen og Storbritannia følte at sin maktposisjon var truet. Landene gikk derfor inn i en periode med opprustning, d.v.s. at de satset på å utbedre sitt militærforsvar, og våpnene de hadde.
Før 1914, da første verdenskrig ble startet var det noen årsaker som førte til uenighet blant stormaktene i Europa. En av de første årsakene som la grunnlaget for 1. Verdenskrig var i perioden hvor stormaktene kjempet om kolonier. Frankrike og Storbritannia var hovedaktørene når det gjaldt å skaffe seg kolonier, og ønsket begge et sammenhengende kolonibelte for å kunne utnytte resursene i koloniene best mulig.
På denne tiden hadde også de Tyske fyrstedømmene et ønske om å etablere seg som stormakt, og dette kunne gjennomføres ved å skaffe seg flere kolonier. Hvis et land hadde mange kolonier, var dette i tilegg til å være et statussymbol, en mulighet til å bygge opp økonomien i moderlandet. Frankriket og Storbritannia så Tyskland som en trussel mot deres makt i Europa, de ville ikke ha noen ny maktbalanse med Tyskland som en tredje stormakt.
På grunn av Frankrike og Storbritannias frykt fikk ikke Tyskland tildelt store mengden kolonier, da koloniherrene delte opp landområder i Afrika. Det hadde vært nemlig vært mange småstrider om koloniene, og denne konferansen skulle være en fredelig løsning på stridene for å unngå en eventuell krig. Denne utestengningen av Tyskland førte imidlertid til at tyskerne begynte å føle bitterhet for de andre stormaktene og dermed begynte en slags fiendtlighet og frykt for hverandre å blomstre opp blant stormaktene og Tyskland. Landene begynte som en følge av dette med opprustning, fordi de begynte å ane at en krig var i kommingen.
Alliansene mellom landene
I opprustningsperioden ble det innført tvungen verneverneplikt på to til tre år i Tyskland, dette ble også snart modellen for verneplikten i flere av de europeiske landene bl.a. Frankrike. Det var kun Storbritannia, som eneste europeiske land, som ikke hadde tvungen verneplikt. Britene satset i stedet på en stor flåte med frivillige soldater, målet var at flåten deres hele tiden skulle være større en den til nabolandene. Men da Tyskland også begynte å opparbeide seg en sterk flåte skapte det stor uro i Storbritannia, dette var fordi Storbritannia var avhengig av å ha den største flåten for å kunne forsvare landet sitt ordentlig. Hvis Tyskland fikk en sterkere flåte enn dem betydde dette at de lett kunne invadere Storbritannia.
Denne frykten blant landene om ikke å være sterke nok til å forsvare seg mot hverandre gjorde at de snart ble opprettet allianser mellom dem. Den første alliansen som ble opprettet var en forsvarsallianse mellom Tyskland, Østerrike/Ungarn og Italia, som ble kalt Trippelalliansen. Ved å gå inn i denne alliansen godtok partene å hjelpe hvis et av landene i alliansen ble angrepet. Frankrike forstod med dette at disse landene nå stod sterkt stilt mot et angrep fra Frankrike eller Storbritannia, det var ikke mulig å vinne når så mange land stod samlet. Frankrike besluttet derfor å danne en allianse med Russland. Russland var egentlig ikke så villig til å innlede en slik allianse og bli dradd inn i urolighetene, men på grunnlag av et lån de fikk fra Frankrike for å bygge opp industrien hadde de ikke noe valg. Frankrike nektet å gi Russland lån hvis de ikke gikk i allianse med dem, og siden Russland var avhengig av dette lånet måtte de si ja til alliansen. Denne alliansen ble opprettet 1894. Landene lovet hverandre å gå i krig hvis en av dem ble angrepet av ett av landene i Trippelalliansen, på denne måten sørget de for at Tyskland måtte føre krig på to fronter hvis de angrep.
Storbritannia var foreløpig ikke med i noen allianse, men etter at de hadde lagt striden med Frankrike om koloniene til side søkte de inn i alliansen med Frankrike og Russland. Denne alliansen mellom disse tre landene ble kjent som Trippelententen og ble undertegnet i 1907. Det at landene inngikk allianser med hverandre førte til at det nå ble dannet to maktblokker i som dominerte i Europa.
I tilegg til opprustning og alliansepolitikk, skapte striden om Balkan halvøyen konflikter mellom de europeiske landene. Rundt 1900 begynte tyrkernes herredømme over Balkan å svekkes, noe som førte til at andre land begynte å få interesse for området. Hvis tyrkerne trakk seg ut av Balkan betydde dette at det ville oppstå et makttomrom, dermed var det fritt for å ta landområde, og hva det måtte føre med seg av goder.
De viktigste aktørene som ville overta Balkan var Serbia, med sitt ønske om et ”Stor-Serbia”. Serberne hadde støtte fra Russland, som følte at de kunne få fotfeste der på denne måten. Østerrike/Ungarn var den andre parten og de fryktet et ”Stor-Serbia” under russisk innflytelse, og annekterer derfor Bosnia og Hercegovina.
Serberne likte ikke annekteringen av Bosnia og Hercegovina, dette ødela deres plan om et ”Stor-Serbia”. De påtok seg derfor skylden da tronarvingen til Østerrike/Ungarn, Franz Ferdinan, og hans kone Anna ble skutt, som hevn en hevn for annekteringen. Østerrike/Ungarn ga Serberne noen ultimatum som skulle følges, som betaling for attentatet. Hvis disse kravene ble fulgt ville det i praksis bety at Østeriket/Ungarn fikk total kontroll over Serbia, dette ønsket ikke serberne og godtok derfor alle kravene utenom et. Dette ga i hovedsak ikke nok grunnlag for å gå til krig mot serberne, men Østeriket/Ungarn fikk blankofullmakt og valgte derfor å gå til angrep. Serberne hadde på sin side allerede fått støtte fra Russland hvis Østeriket/Ungarn valgte å gå til angrep.
Det at tronarvingen til Østeriket/Ungarn ble myrdet hadde under andre omstendigheter ikke vært en faktor for å erklære krig, men på grunnlag av alle de andre uenighetene mellom landene i Europa, ble dette det utløsende årsaken.
Som nevnt hadde Tyskland gitt sin fulle støtte til Østerrike/Ungarn da de valgte å gå til krig mot serberne. Serberne var på sin side støttet av Russland, som igjen var i allianse med Frankrike og Storbritannia. Dette førte til at da Østerrike/Ungarn gikk til angrep på Serbia kom Russland også til å bli dradd inn i krigen, Tyskland valgte derfor å erklære krig mot Russland og Frankrike 1.8.1914 for å støtte Østerrike/Ungarn, som nevnt allerede var i konflikt med Serbia. Storbritannia som foreløpig ikke var med i krigen, hadde nylig gått inn i allianse med Frankrike og Russland, så da disse landene ble angrepet måtte Storbritannia i følge alliansen hjelpe. Som en følge av dette erklærte Storbritannia krig mot Tyskland 3.8.1914, og dermed var store deler av Europa i krig, og Første Verdenskrig var i gang. Grunnen til at krigserklæringene fikk Første Verdenskrig til å oppstå var fordi de fleste landene i Europa hadde inngått allianse med hverandre, disse landene hadde igjen kolonier i resten av verden. Dette var grunnen til at krigserklæringene dro verden inn i krig.
Italia var et av de få landene i Europa som ikke var med i denne krigen. De hadde opprinnelig vært med i Trippelalliansen, men siden det egentlig var en forsvarsallianse nektet de å delta i krigen siden det var Tyskland og Østerrike/Ungarn som hadde startet den.
Tysk strategi: Schlieffenplanen.
Schlieffenplanen. Den røde figuren merket 1 viser angrepet mot Frankriket, gjennom de nøytrale landene Luxemburg og Belgia. Den røde figuren merket 2 viser angrepet på Russland.
Etter å ha erklært krig mot både Frankrike og Russland samtidig stod Tyskland nå ovenfor en tofrontskrig og de måtte derfor ha en god strategisk plan for å kunne seire. Den tyske generalen, Alfred von Schlieffen, kom derfor opp med en strategi hvor de kun trengte å angripe et land om gangen, for på den måten ville de kunne beholde styrkene sine samlet og dermed stod de sterkere stilt, ved å unngå tofrontskrig. Denne strategien ble kalt Schlieffenplanen etter sin utformer og gikk ut på først å angripe Frankriket gjennom å forflytte styrkene gjennom Belgia og Luxemburg, for så å ta Russland.
Grunnen til at Tyskerne valgte denne metoden for å beseire sine fiender var at de trodde på sin styrke etter å ha gjennomført tre vellykkede kriger under samlingen av Tyskland. De mente derfor at de ville kunne seire over Frankriket på bare seks uker, og det var omtrent like lang tid som Russland trengte for å mobilisere sine styrker. Tyskerne kunne derfor etter å ha seiret over Frankriket, flytte sine tropper over til grensen ved Russland å beseire dem der med full styrke.
Schlieffenplanen fungerte som den skulle i ca fire uker, men Russland hadde i løpet av disse ukene greid å samle hæren sin ved Østfronten, noe som var raskere enn forventet og tyskerne ble tvunget til å splitte styrkene sine for å beskytte den østlige grensen. Denne delingen av de tyske hærstyrkene førte til at de nå stod svakere stilt enn planlagt både mot Frankrike ved vestfronten og mot Russland ved Østfronten. Dette var grunnen til at tyskerne ble likestilte i styrker med franskmennene og ble derfor stoppet rett utenfor Paris, hvor det nå pga. dette oppstod stillingskrig.
Da det oppstod stillingskrig ved Vestfronten, bestemte styrkene fra Tyskland og Frankrike å grave seg ned i skyttergraver for å verne seg mot fiendens våpen, dette ble gjort fordi de nå var likestilte og dermed var det vanskelig for dem å skaffe seg overmakt ved å møtes ansikt til ansikt. Det som derfor skjedde var at partene tok i bruk bomber og giftgasser for å minske de rivaliserende styrkene, da dette kunne gjøres på avstand. Ledelsen ga så ordre om at styrkene skulle prøve å angripe fienden, når de mente at mange nok av dem var døde. Disse angrepene var dessverre ikke særlig effektive da motparten hadde ligget skjult og beskyttet mot bombene og giftgassen, noe som førte til at når de angrep møtte de større motstand enn forventet. Denne strategien om å drepe fienden på avstand, for så å angripe de gjenværende soldatene ble brukt av begge partene, men som sagt var den ikke veldig effektiv og førte til masseslakt av soldater, uten at noen av partene fikk overtaket. Nesten 2 millioner soldater ble skadet og drept i skyttergravskrigen i løpet av de fire årene den varte. Grunnen til at disse inneffektive angrepene mot fienden holdt fram var fordi ledelsen, dvs. generalene, for styrkene satt i et gods flere kilometer fra skyttergravene, de hadde ikke kontroll på hvordan forholdene virkelig var og hvor mislykkede angrepene var. De mente at hvis de forsatte med angrepene ville det til slutt komme et gjennombrudd og de ville kunne få overtaket, derfor var det treghet i ledelsen om forståelse for å bytte taktikk.
Mens skyttergravskrigen var stillestående når det gjaldt fremrykk og okkupasjon av landområder, fordi styrkene var jevngode og hadde like kraftfulle våpen, var krigen på Østfronten mer bevegelig i frontene. Tyskland og Østerrike/Ungarn kjempet sammen i store slag mot russerne og hadde mange seire. Grunnen til at Tyskerne vant var fordi de hadde mye bedre utviklede våpen enn russerne, som hadde et veldig utdatert forsvar.
Ved å vinne slag rykket Tyskland og Østerrike/Ungarn stadig lengre inn i Russland, noe som førte til misnøye hos det russiske folket. Russerne hadde i flere år lidd under tsarveldet, det var blant annet lite mat og svært dårlige boforhold, og det at de mistet svært mange soldater og land i krigen de var blitt tvunget inn i gjorde ikke saken bedre. 8 mars 1917 gikk mange kvinner for å deklarere sin nød for tsaren, dette var en tradisjon og tsaren pleide som svar å dele ut brød til kvinnene. I motsetning til tidligere valgte tsaren denne gangen å gi soldatene ordre om å skyte kvinnene, ettersom de oppfordret folk til å gå i generalstreik. Da soldatene nektet dette var det begynnelsen av det som er blitt kalt ”Den russiske revolusjonen” en revolusjon som skulle styrte et flere hundre år gammelt tsarvelde. Folket i russland hadde lenge ønsket omveltninger i styresettet i landet, fordi det gamle ikke gjorde noe for å bedre nøden i landet. Etter å ha styrtet tsaren stod Russland uten en fungerende styreform, men det var i hovedsak enighet blant bøndene og folk på landsbygdene om å skulle trekke seg ut av krigen.
Dette gjorde at da Lenin, som til nå hadde vært landsforvist, kom hjem så sitt snitt i å overta styringen av Russland. Han mente at Europa var lei av krig og derfor trengte en revolusjon og at den skulle starte i Russland. Målet til denne revolusjonen var å gjøre alle undertrykte folk frie, og han lanserte slagordet:” Fred-Jord-Brød” og ”All makt til sovjetene”. Sovjetene var arbeiderfolk og med disse slagordene fikk folk i Russland et håp om bedre levevilkår. Lenin ga også løfter til folket om at de russiske styrkene skulle trekkes ut av krigen, noe som hadde vært et av ønskene til mange av bøndene og folk på landsbygda. Det russiske folket ikke viste var at da Lenin returnerte hadde han mottatt tyske gullbarrer. Disse var blitt gitt ham for å finansiere revolusjonen, med den betingelse at Russland skulle rekke seg ut av krigen. Grunnen til at disse gullbarrene ble gitt var fordi konsekvensen av Lenins revolusjon i russland var at den ville føre til at Russland trakk seg ut av krigen og Tyskland kunne da igjen samle sine styrker ved vestfronten, noe som gjorde at de kom til å stå sterkere stilt i krigen.
I tilegg til å før krig på Øst- og Vestfronten kjempet tyskerne mot UK på havet. UK hadde til nå hatt den største flåten, men Tyskland hadde opparbeidet seg en flåte som var konkurransedyktig med den britiske. Tyskland hadde nå også utviklet u-båten og kunne med den senke fiendtlige skip med torpedoer uten å bli så fort lagt merke til. Tyskland hadde fortsatt ikke tatt i bruk u-båten for fult, men tanken på Tysklands flåte skremte UK fordi flåten deres var det som beskyttet landet. Hadde Tyskland en like sterk flåte var det for å få overtaket og da kunne invadere UK. Denne frykten hos UK førte til at de havnet i et stort sjøslag med Tyskland i 1916, hvor 150 britiske og 99 tyske fartøy møttes. Selv om en skulle tro at UK her var overlegne endte slaget uavgjort, og tyskland trakk seg tilbake til de tyske havnene, før de erklærte at alle fiendtlige skip, også skip som kom med forsyninger til landene i Trippelententens, ville bli senket uten forvarsel av deres u-båter.
Selv om ikke USA foreløpig hadde vært med i krigen, hadde de sendt forsyninger til bl.a. UK, noe de hadde tjent en god del penger på. USA ble derfor provosert da Tyskland kom med varsel om at også deres skip kunne bli senket uten grunn. Konsekvensen av denne u-båtskrigen som Tyskland nå førte, var at USA nå hadde ønske om å gå inn i krigen, fordi de ikke ønsket å miste de verdiene som båtene fraktet og dermed handelen med Trippelententen som de hadde fortjeneste av. Det at USA nå ville inn i krigen førte til at Trippelententen fikk tilbake det lille overtaket Trippelalliansen hadde hatt da Russland trakk seg ut av krigen.
11.11.1918 blir aktørene som deltar i Første Verdenskrig enige om å inngå våpenhvile. Grunnen til at partene ble enige om dette var fordi landene var krigstrette, franske soldater deserterte på vestfronten etter utallige mislykkede angrep på fienden, som bare endte med nedslakting av soldater. Heldigvis for Frankriket fikk ikke Tyskland rede på dette tidsnok, hadde Tyskland fått vite om deserteringen kunne de ha utnyttet overtaket de nå hadde på fienden og snudd krigens utfall i sitt favør.
Russland mistet også utallige soldater og led store nederlag for Tyskland og Østeriket/Ungarn, og trakk seg derfor ut av krigen som et resultat av revolusjonen i 1917, noe som gjorde at Trippelententen mistet en alliert. Men da Tyskland erklærte uinnskrenket u-båtskrig provoserte det USA til å bli med i krigen for å beskytte sine økonomiske interesser, og dermed fikk Trippelententen en ny mektig alliert, som kom til å være avgjørende for krigens utfall.
Tyskerne håpet å kunne utføre et stort endelig angrep på fienden, før USA kom ordentlig inn i krigen, men møtte til sin skuffelse nye, uthvilte amerikanske tropper som sammen med ententen presset dem tilbake.
Etter dette siste mislykkede angrepet orket ikke landene i Trippelalliansen mer, sivilbefolkningen i bl.a. Tyskland led under varemangel som en følge av krigen. Politikerne ble derfor tvunget til å gjøre noe med situasjonen av folket i tyskland som ønsket fred. Da politikerne dessverre ikke gjorde noe for å få fred mellom landene, brøt det ut revolusjon i Tyskland og keiseren måtte flykte. Landet Tyskland gikk derfor nå fra å være et monarki til å bli en republikk, som en følge av revolusjonen.
I tillegg til krigstretthet hos landene og revolusjon i Trippelalliansen, kom president Wilson med 14 punkter, hvor han blant annet foreslo at Tyskland ikke skulle bli straffet så hardt for å ha atartet krigen. Dette virket selvfølgelig svært fristende for Tyskland, som hadde forventet å bli hardt straffet av seiersherrene i Trippelententen. Tyskland valgte derfor å gå med på våpenhvilen, for å komme ut av krigen med kun en mild dom.
President Wilson
Selv om Tyskland kom greit ut av krigen hvis punktene til Wilson ble fulgt, var det egentlig handelen med Europa Wilson var opptatt av. Wilson visste at et sterkt, fredlig Europa ville bli en bedre handelspartner, enn et Europa i strid, og det var nettopp dette han prøvde å få til når han fremla sine 14 punkter om fred.
I motsetning til hva Wilson mente om å ikke straffe Tyskland for hard, for å opprettholde et fredelig, stabilt Europa som en kunne drive en sikker handel med, hadde representantene fra Storbritannia og Frankrike andre planer.
Frankrike hadde lidd store tap både i form av soldater og i ødeleggelse av landområder. Spesielt var områder i Nord-Frankrike særdeles ødelagt, og Clemenceau som representerte Frankriket krevde at Tyskland skulle knuses helt, uten tanke for hvordan Tyskland kom til å reagere hvis han fikk det som han ville.
Representanten fra Storbritannia, Lloyd Georg, delte ikke helt Clemenceaus syn, men heller ikke Wilsons. Han mente egentlig at ved å straffe Tyskland for hardt ville det føre til revolusjonær sosialisme. Dessverre kunne han ikke gjennomføre det han mente og ble tunget til å støtte Clemenceau, fordi han hadde blitt gjenvalgt av det britiske folket under slagordet ”Heng keiseren – la Tyskland betale”.
Dette betydde at hvis han ikke fulgte opp sitt slagord og dermed løftet han hadde gitt folket i Storbritannia, ville det høyst mulig oppstå misnøye blant folket og Georg stod dermed i fare for å bli avsatt.
Det løfte Georg hadde gitt til folket førte som sagt til at han måtte støtte Clemenceaus forslag om å knuse Tyskland, og dermed var det et flertall som stemte i mot Wilsons 14 punkter.
Det endelige resultatet av fredsforhandlingene stod derfor i sterk kontrast til Wilsons 14 punkter, som foreslo en fredelig løsning på krigen ved at Tyskland ikke skulle bli straffet fir hardt for å ikke skape grunnlag for nye konflikter mellom landene. I stedet ble resultatet av forhandlingene at Tyskland skulle demilitariseres, gi tilbake område Alsace – Lorraine til Frankrike, Polen skulle bli gjenopprettet som egen stat og i dette nye Polen gikk det en landstripe ut til Østersjøen som dermed skilte Øst- Preussen fra resten av Tyskland. Koloniene Tyskland hadde ble fordelt mellom seiersherrene, og Østerrike/Ungarn ble oppløst, og statene Tsjekkoslovakia og Jugoslavia ble opprettet. Ved opprettelsen av Jugoslavia fikk serberne sitt ønske om et Stor- Serbia oppfylt. I tilegg til alle disse straffene ble Tyskland tvunget til å betale en stor krigsskadeerstatning, noe som hemmet den Tyske økonomien.
Selv om disse straffene var harde kunne ikke Tyskland annet enn å skrive under på dem. Dette var fordi det var umulig for dem å ta opp igjen krigen, på grunn av at de begynte å gå tom for midler, men mest av alt fordi folket protesterte om videre krig. Den tyske regjeringen skrev derfor under på fredsavtalen, men sa at de kun skrev under fordi ”det tyske folk mangler ethvert middel til å forsvare sin ære utad etter de siste års fryktlige lidelser”. Men det var kravet om å ta på seg hele skylden for krigen alene, som gjorde tyskerne så bitre.
Tyskerne mente at i tilegg til alle straffene, ble det å påta seg ansvaret for krigen for mye, i tilegg til at de følte at de var blitt lokket til å godta våpenhvilen ved å ha blitt fortalt om Wilsons 14 punkter. Alt dette samlet gjorde at Tyskland følte seg bedratt og lurt og det oppstod derfor bitterhet blant det tyske folk. Det er nettopp denne bitterheten som legger grunnlaget for nye konflikter som 2. Verdenskrig, ved at Tyskland ønsket å reise seg fra nederlaget de hadde lidd under 1. Verdenskrig og gjenoppstå som en stormakt.
Verden 2
Asle Sveen, Svein Aastad
Cappelens Forlag 1997
Legg inn din tekst!
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekst