Etter karbondioksid står metan (CH4) for den største andel av de samlede norske utslippene av drivhusgasser. Metan dannes under forråtnelsesprosesser når det ikke er oksygen tilstede, og slike prosesser skjer hovedsakelig i avfallsdeponier og landbruk. I landbruket i Norge kommer metangass nesten utelukkende fra husdyrgjødsel. Globalt er andre kilder som for eksempel risdyrking viktige. Metan er hovedbestanddelen i naturgass, og finnes også i de fleste andre fossile energibærere. Utslipp knyttet til utvinning, distribusjon og forbrenning av fossile brensler er derfor andre viktige kilder. På grunn av komplekse og sammensatte kilder er det stor usikkerhet omkring de totale utslippene av metan globalt.

KFK (klorfluorkarboner) er en gruppe stabile organiske forbindelser som har evne til å ødelegge ozonlaget. Stoffene er også kjent ved handelsnavn som Freon, Arcton og Frigen. KFK er nå forbudt i alle industrialiserte land, med unntak av bruk til kjemiske analyser og som drivgass i legemidler som astmasprayer.

Tiltak
KFK er forbudt i henhold til "forskrift om tilvirkning, innførsel, utførsel og bruk av klorfluorkarboner (KFK) og haloner" av 21. januar 1991. Denne og andre forskrifter om ozonreduserende stoffer er under revisjon. Et forslag til ny forskrift samler dagens syv forskrifter om ozonreduserende stoffer til en. Dette skjer i forbindelse med innføringen av nye EU-regler. Den nye forskriften medfører blant annet at det blir forbudt å selge og bruke brukt KFK til etterfylling av klima- og kuldeanlegg. Forskriften forventes å bli vedtatt tidlig i 2002.

Lystgass utgjør 9 prosent av klimagassutslipp
I Norge bidrar lystgass med 9 prosent av det samlede utslippet av drivhusgasser. Halvparten av utslippet kommer fra landbruk, og ca. 1/3 fra gjødselproduksjon. På grunn av økt produksjon og bruk av kunstgjødsel økte utslippene betydelig fram til begynnelsen av 80-tallet. Etter 1990 var det en viss nedgang i utslippene på grunn av prosessomlegginger på gjødselsfabrikkene, mens økt produksjon har ført til videre vekst i utslippene etter 1992. Utslippene fra landbruket har vært og forventes å forbli stabile.

Utslippet av lystgass fra kjøretøy er sterkt økende, fordi denne gassen dannes som et biprodukt i avgasskatalysatorer

Partikkelforurensing kommer blant annet fra eksos, veistøv, forbrenning og fotokjemiske prosesser.

Radioaktive stoffer kan enten ha sitt opphav fra naturlige prosesser som nevnt foran, eller de kan være produsert av mennesker. Det er flere årsaker til at samfunnet i dag direkte eller indirekte produserer radioaktive stoffer. Typiske anvendelsesområder for slike stoffer er: Energiproduksjon (kjernekraftverk), kjernevåpen, medisin (diagnostikk/terapi), industri og forskning. Det er tre måter som hovedsakelig benyttes for å produsere radioaktive stoffer: fisjon (kontrollert spalting av atomkjerner, f.eks uran-235); fusjon (sammenslåing av atomkjerner), og nøytronaktivering (nøytronbestråling som fører til dannelse av radioaktive stoffer).

Felles for alle radioaktive stoffer er at de har en ustabil kjerne som blir spaltet enten naturlig eller ved bestråling av nøytroner. Ved spaltningen frigjøres energi og det dannes nye forbindelser som igjen kan være radioaktive. På den måten foregår det såkalte "kjedereaksjoner" til det dannes et stabilt element. I slike kjedereaksjoner dannes det etter tur en rekke forskjellige radioaktive stoffer (radionuklider). De kan ha forskjellige fysiske og kjemiske egenskaper, forskjellige halveringstider, og de kan sende ut stråling av forskjellig type og energi. Halveringstiden til et radioaktivt stoff indikerer hvor lang tid det tar før halvparten av stoffet har spaltet seg og dannet nye stoffer. Halveringstiden kan variere fra brøkdeler av et sekund til millioner av år. Ved spalting sendes det ut en partikkel som enten er en alfa-partikkel (positivt ladet heliumkjerne) eller en beta-partikkel (negativt ladet elektron). Sammen med disse følger det gjerne gamma-stråling som er høyenergetisk elektromagnetisk stråling.

Produksjon av radioaktive stoffer fører til dannelse av radioaktivt avfall som kan være i fast, flytende eller gassform. Det er mange uløste problemer knyttet til å lagre avfallet. Radioaktive stoffer skal behandles og lagres slik at det ikke innebærer strålefare for mennesker og miljø hverken under normale betingelser eller ved ulykker.

Støy

De viktigste kildene til støy er samferdsel, tekniske installasjoner, industri, naboaktiviteter, bygg og anleggsvirksomhet. Støyemisjonen fra biler, busser, tåg og fly er blitt redusert, men det har godt og vel blitt oppveid av en trafikkøkning. Støy er en faktor som kan bidra til stressrelaterte sykdommer. Kraftig støy kan forårsake hørselskade. Støy kan virke negativt på trivsel, prestasjonsevne, søvn, kommunikasjon og sosial adferd. Støyproblemet er størst i byer og tettbygde strøk. Hørselsskadelig støy er ikke bare forbeholdt arbeidssituasjoner men forekommer også på fritiden. Det er store individuelle forskjeller i følsomhet og sårbarhet overfor støy, og effektene av støy vil være avhengig av en rekke samvirkende og motvirkende faktorer. Det er også stor usikkerhet knyttet til beskrivelsen av enkeltindividets eksponering.

Halon

Forekomst i miljøet
Halon er spredt til atmosfærens øvre lag, stratosfæren. Halon er en stabil gass ved bakken, men brytes ned i stratosfæren. Brom som frigjøres fra halon kan forbli i stratosfæren i flere år og kan ødelegge tusenvis av ozonmolekyler.

Atmosfærens konsentrasjon av halon øker til tross for at produksjonen er stanset. Konsentrasjonen av halon 1211 øker for eksempel med 6 prosent i året. Dette skjer fordi halon slippes ut fra eksisterende brannslokkeanlegg ved brann og fordi halon bruker lang tid for å nå opp til de øvre luftlag.

Bruksområder
Halon er i Norge i all hovedsak brukt i brannslokkeanlegg. Halon er et effektivt slokkemedium og har vært brukt i både faste anlegg og i håndslokkere. Halon 1301 er brukt i faste anlegg og halon 1211 i håndslokkere. Mange bedrifter har installert slike anlegg. Fra 01.01.2000 ble det forbudt å bruke halon i faste anlegg. Halon produseres ikke i Norge.

Karbondioksid (CO2) er en nødvendig del av atmosfæren, ettersom den både sørger for et tilstrekkelig varmt klima og bidrar med karbon til livgivende prosesser gjennom karbonkretsløpet. Forbrenning av fossile brensler som kull, olje og gass har imidlertid frigjort store mengder ekstra CO2, noe som forstyrrer den naturlige balansen og kan gi rask temperaturstigning. Utslipp av CO2 er den viktigste årsaken til klimaendringene.

Andre er Klima, ozonlag, giftige utslipp, partikkelforurensing, organsike stoffer, sur nedbør, radioaktive stoffer osv.