Vi lever i et samfunn der det i langt større grad enn tidligere blir utvekslet informasjon. Antall medier har økt, det samme gjelder både informasjonsflytens hurtighet og ikke minst tilgjengeligheten på medier av alle slag, det være seg aviser, Internett, fjernsyn, litterære tekster, reklamer, ukeblader med mer. Utviklingen av skriftspråket preges i stor grad av tiden vi lever i, noe som byr på mange utfordringer for det norske språket. Hvorvidt disse forandringene på lengre sikt er positive eller negative, er vanskelig å si.

Enten vi vil det eller ikke; vi går med stormskritt mot et nytt årtusen. Noen fysisk skille finnes det selvsagt ikke, men tusenårsskiftet markerer en sterk skillelinje i historien. Riktignok et skille fastsatt av vår egen kultur og historie, men likevel særdeles viktig, ikke minst med tanke på vår utvikling og tenkemåte. Selvsagt kan det diskuteres hvorvidt dette er korrekt, men tusenårsskiftet setter definitivt saker til debatt. Gjerne saker som over lengre tid har en utvikling hvorav språket vårt har en sentral plass.

I forbindelse med dette skiftet har søkelyset blitt rettet mot vår utvikling innen språk. Ikke minst gjelder dette i forbindelse med anvendelse av ny teknologi. Internett er et godt eksempel på dette. Her er informasjonsstrømmen meget stor og det er en rivende utvikling som viser seg ved at mengden av informasjon øker dramatisk for hver dag som går. Hva dette gjør med språket, og hvorvidt dette er ønskelig eller ikke, er selvsagt en viktig problemstilling vi er nødt til å diskutere.

Datakommunikasjon blir i stadig større grad vår plattform for kommunikasjon og masseformidling av hendelser, diskusjoner med mer. Selve bruken setter vårt skriftspråk inn i en interessant posisjon. Helt fra tiden da man skrev med runer til langt utpå 1950-tallet, har skriveprosessen vært langt tyngre enn hva den er i dag. Fysiske begrensninger, mangel på utdanning og ikke minst tid, har i stor grad vært de største barrierene for vanlige folk til å ytre sine tanker, meninger og fantasier skriftlig. Dette førte til at kun mennesker med spesielt stor interesse for skriftspråket utøvde det. Til den tid var dette gjerne dyktige mennesker med mye utdanning og ikke minst medfødte talenter.

I dag stiller dette seg annerledes. Informasjonsteknologien setter ingen begrensninger for hva som er mulig å lagre. Tilgjengeligheten er også stor og tiden det tar å skrive en tekst er meget kort sett i forhold til tidligere, noe som medfører at flere tar i bruk språket som en formidlingskanal. At mengden av informasjon øker, betyr igjen at den totale lesetiden av det som skrives går drastisk ned. Dette setter nye kriterier for hvordan språk må utformes - det må være lettfattelig og enkelt å lese.

Totalt sett fører dette til at språket ved `masseproduksjon` forenkles drastisk. I hovedsak er det fire grunner til dette: Flere `forfattere` ytrer sine meninger; det skrives mer. Tekster blir skrevet langt hurtigere enn tidligere; forfatteren gjør seg færre tanker under skriveprosessen. Skribentene er i gjennomsnitt mindre dyktige enn tidligere, det vil si at den totale skrivekunnskapen i samfunnet har økt, men at dyktige i skribenter sett i forhold til skrivedyktige har sunket. For det tredje har mennesket fått en travlere hverdag, noe som medfører at lesningen må tilrettelegges for hurtig gjennomgåelse. Sistnevnte viser seg blant annet ved at salget av tabloidaviser og ukeblader har økt i forhold til de mer dyptgående avisene, og at ved at gjennomsnittstiden på et nyhetsinnslag på fjernsyn eller i radio de senere årene har sunket drastisk.

Alt i alt fører dette skriftspråket gjennom en forenklingsprosess som ikke er planlagt på lik linje med andre språkspørsmål i historien. Språket i seg selv er ikke lenger politikk slik som tidligere, men en naturlig ytringsform alle tar for gitt. Om denne forenklingen av språket er ønskelig, er imidlertid et spørsmål som stadig kommer til å møte oss.

Det er dessuten viktig å påpeke at økt språkbruk ikke kun er negativt. Det er positivt på flere måter, blant annet ved at vi blir bevisst på vår språkbruk, noe som igjen øker den allmenne språkkunnskapen. Problemet oppstår der kvantitet får en slik overveldende dominans at tekster med kvalitet ikke blir lagt merke til eller rettere sagt `drukner` i havet av informasjon.

En fare ved dette er at tilgangen på informasjon blir så stor at informasjonstrøtthet fører til mindre oppfattelsesevne. Dette kommer klart frem i bruken av Internett som medium: Det brukes en god del tid på å lese en avis før man legger den fra seg, rett og slett på grunn av vissheten om at en ny avis kommer innen kort tid. På Internett vil en tekst alltid være, så det skal gode grunner til for at man skal gi seg selv tid til å lese den. Mangelen av press til å lese og studere en tekst blir dermed minimal, noe som fører til at leserens engasjement og oppmerksomhet synker.

Noe som i lengre tid har preget vårt språk, er den ytre påvirkningen. Mange språkinteresserte ser på dette som et onde, mens andre grupper unnlater å la rive med i samme grad, enten det er bevisst eller ubevisst. Det norske språket har oppigjennom historien flere ganger vært utsatt for sterk ytre påvirkning. Dette har i stor grad vært med på å skape det skriftspråket vi i dag sitter med. Man trenger ikke grave lengre i historien enn til vårt eget århundre før vi ser radikale forandringer i språket vårt, både i muntlig og skriftlig form.

I dag er påvirkningen av engelsk og amerikansk sterk, ikke minst på grunn av stor produksjon av amerikansk film- og fjernsynsunderholdning. Dette påvirker vårt eget språk sterkt, noe som igjen fører til at ordene, spesielt nye, overføres til vårt muntlige språk. I Norge er det, i motsetning til Island, naturlig at disse ordene også overføres til skriftlige medium, rett og slett fordi mange av ordene ikke har noen god norsk erstatning.

Norsk språkråd har det som praksis å la vårt skriftspråk etterape vårt muntlige språk. Først og fremst er dette for å i størst mulig grad forenkle skriveprosessen slik at det blir lettere for barn og unge å bli gode til å utøve språket skriftlig. Mange er uenig i denne praksisen, rett og slett fordi det engelske språket i langt større grad enn tidligere er et internasjonalt språk. I tillegg må man lære seg å skrive ord på to måter - både på norsk og engelsk. Eksempler på dette er mange, blant annet ord `pøb/pub` og `sørvis/service`.

Det er imidlertid også viktig å merke seg den økende nødvendigheten av et internasjonalt språk. Antall fagområder øker fra dag til dag og spesielle ord innen smale spesialfelt er mange. Det vil derfor være en umulighet for Norsk språkråd å opprette norske erstatninger av internasjonale ord i alle fagområder. Ikke minst ville dette medført en treghet i systemet, blant annet ved behov for tilrettelegging av informasjon for begge språk. I dag ser vi denne problematikken mellom nynorsk og bokmål. I tillegg blir det vanskeligere å kommunisere med partnere i utlandet, noe som er viktig i et samfunn der nasjoner handels- og industrismessig stadig blir mer integrert med hverandre. Akkurat derfor er det viktig å se objektivt og langsiktig på den ytre påvirkningen som vi i dag opplever. Markedskrefter, krig og politiske spørsmål er bare eksempler på hva som kan påvirke vårt forhold til andre nasjoner i fremtiden. Derfor er det nødvendig å skape sitt eget språk, både for uavhengighetens og identitetens skyld.

Går man tilbake i historien, kan man med en viss lettelse konstatere at det i var klokt å fornorske en god del ord. Norske handelspartnere, vanligvis stormakter, er som regel de man har stjålet ord fra, for eksempel fra Tyskland under hansatiden. Det samme gjaldt en tid latin, rett og slett fordi Bibelen var skrevet på dette språket. Om flere ord fra disse periodene hadde vært plukket opp, ville de i dag fremstått som ganske unaturlige i det norske skriftspråket. Selv om det i dag ser ut som engelsk vil dominere i lang tid fremover, må vi huske på at det hele tiden er internasjonale forandringer. Vi har ikke mulighet til å engang vite hva som vil skje bare så kort som femti år frem i tid.

At opprettelsen av nye ord er størst i ungdomsmiljøer, er ikke lenger noen hemmelighet. Dette har også språkforskerne funnet ut, så språkforskning foregår ofte i ungdomsmiljøer. Et slags bevis kan være at ungdom i Oslo aktivt bruker flere titalls trend-ord som ungdom ellers i landet aldri har hørt om. Denne gruppen mennesker er den mest søkende, kreative og utforskende i vårt samfunn, rett og slett fordi de ubevisst er på jakt etter en identitet og et fellesskap. Dette har å gjøre med helt elementære behov som utvikling og oppvekst. Trender slår hardere igjennom, etteraping er langt mer vanlig og at det finnes en egen markedsføring beregnet for denne gruppen, er vanlige årsaker til dette. Ungdomsgrupper utvikler også mange ganger sitt eget `språk` for å vise sitt fellesskap med andre rundt dem. Dette er gammelt nytt. Det som imidlertid er nytt, og som fremdeles kommer til å være en utvikling inn i det nye årtusenet, er at denne gruppen mennesker i langt lettere og større grad tar i bruk ny teknologi.

Mens ungdom tidligere leste det andre samfunnsgrupper skrev i aviser og bøker, produserer de i dag mengder av informasjon beregnet på sin egen gruppe. Denne isoleringen skjer i takt med utgivelser av egne ungdomsblader, bruken av Internett og mobiltelefonen som en skriftlig informasjonskanal. Med andre ord der andre samfunnsgrupper i samme grad ikke er å finne. Teknologien tilrettelegger også for en intern gruppering der man kan oppsøke likesinnede. Sett i forhold til skriftspråket kan dette for mange være en skremmende utvikling; satt på spissen kan man si at ungdommen ikke lenger tar lærdom av gamle tradisjoner innen syntaks, tekstoppbygging og skriveskikk. Forbildene blir i større grad andre ungdommer fremfor velutdannede, skrivedyktige og voksne personer.

Det er ikke bare utenlandsk påvirkning, den store informasjonsflyten og ungdommens isolasjon som er av stor utfordring for det norske språket. Språket er vår identitet og måte å kommunisere på og akkurat derfor er det viktig at folk er opptatt av språket sitt. I dag er ikke lenger språkdebatten like aktiv som det den engang var, for eksempel ved det forrige århundreskiftet, noe som utgjør en fare ved seg selv. I vårt materialistiske samfunn er folk flest mer opptatt av å eie mer fysiske deler fremfor sitt eget språk og unnlater derfor å mene noe om språket i seg selv. Engasjement innen språkspørsmål er noe vi nordmenn burde jobbe med. Å bevisstgjøre oss selv på vårt eget språk er viktig, rett og slett fordi det er gjennom språk man lærer seg selv og sin nasjon å kjenne.

Det like viktig å se tilbake på historien som det er å prøve å se inn i fremtiden. Å fornorske ord kan på kort sikt se unødvendig ut, men vil på lengre sikt være nødvendig for en bevisst utvikling. Ved å være oppmerksom på dette og andre momenter ved vårt språk, vil det også være mulig å påvirke språket i den retning man mener er best for samfunnet, både med tanke på økonomi og brukervennlighet. På den måten kan vi til enhver tid ha et mest mulig funksjonelt og godt språk.