Min uttalelse – et dikt

Det er så meget som stjeler fra deg din frihet,

Frarøve deg det som er ditt; din rettighet.

Maskerer deg bak et gitter, hvis hensikt ikke er å hindre.

Men for å åpenbare din virkelige identitet, ditt indre.

 

Det er så meget som forventes, krav som stilles,

Et utenomjordisk ideal som skal oppfylles.

Hva får deg til å handle slikt; som en utstilling?

Din blinde natur, dine blinde hensikter; de er en hindring…

 

Kvinneportrett I og II – ubevisst protest

Jeg har valgt å starte med å uttrykke meg via et selvskrevet dikt. Det har jeg gjort, fordi oppgaven går ut på at jeg skal ta for meg temaet «frihet» med utgangspunktet i diktene Kvinneportrett I og II av Helene Freilem Klingberg. Det er klart at hun verken støtter den ene eller den andre kvinnen, men prøver å sette et spørsmålstegn ved begges tolkning og praktisering av frihet.

 

Disse to portrettene av to helt forskjellige kvinner er egentlig ikke så ulike; de henviser til det samme uten å være klar over det. De har begge måtte bøye seg for menn og andre menneskers krav og forventninger. Uansett, så kan en trekke markante skillelinjer mellom kvinnenes fremgangsmåter. Hvis man bevisst ser bort fra tvang og mote, kan den ene kvinnens handlinger og kleskode være en taus protest overfor den andre.

 

Det som er uforståelig for meg er hvorfor sømmelighet og litt ekstra stoff skal bli et symbol på tvang og ufrihet? Og fordi en kvinne velger å kle seg på en iøynefallende og blottende måte blir hun dermed sett på som et fritt og selvstendig individ. Frastjeler man ikke en kvinnes rett og frihet hvis man velger å hindre henne i å dekke seg som hun vil, selv om det er litt fremmed og absurd i andres øyne?

 

En overbevisende holdning kan være at man tenker som følgende: tid, rom og omgivelser bestemmer ikke din klesstil, men den avgjøres av hvem du er eller hvem du ønsker å være. Men vær aller helst deg selv, fordi alle de andre mulige alternativene har blitt tatt.

 

Kvinneportrett I – en fremmed fremgangsmåte

En burkakledd kvinne som vandrer gatelangs ved sin ektemanns side. Hun er som et gjenferd som vekker de forbipasserendes nysgjerrighet og bekymring. Blikket hennes er ustø og flakkende når hun retter den bøyde nakken, bare for å krumme den igjen slik at øynene holdes fast av den grå og steinete asfalten under føttene hennes. De usynlige leppene skiller seg i ny og ne for å formidle en eller annen setning til ektemannen. Han svarer kort og skyver henne forsiktig inntil seg for å gjøre plass til gruppen av menn som skal forbi. Deretter rusler de taust hjemover.

 

Hva er det hun tenker på? Hva er det som tynger hennes hjerte? Hva er det som forårsaker den fremmede auraen som omringer henne? Bare en som henne kan forstå hennes behov, hennes situasjon. Kanskje gjemmer hun seg bak så mye stoff, noe som er ganske ulikt andre kvinner i den vestlige verden, men tro meg, hun deler samme lyster, samme krav og samme ønsker som alle andre. Kanskje vet hun å begrense seg og styre det forfengelige, med det gjør henne ikke mindre menneskelig eller til en stakkar. Hun er en uavhengig kvinne, innerst inne. Hun har bare en annerledes, en fremmed måte å utrykke det på. Slike kvinner trenger ikke din sympati eller trøst. Det de trenger er at du behandler dem slik du ville ha behandlet en hvilken som helst kvinne, kanskje med en ekstra smule respekt.

 

Igjen vil jeg gjøre avstand fra tvang i religionens navn, og prøve å sette ord på mine følelser når jeg ofte hører om, eller en sjelden gang ser en tvungen kvinne. Dette er ikke islam. Dette er barbari som utføres som et påskudd for å oppnå sine formål. Hvorfor må dette forbindes med islam? Hvorfor oversees den sannferdige og skjønne islam som jeg opplever som mitt livs kall? Spørsmål er det mange som stiller, men det er få som kan besvare dem med tilfredsstillende ord.

 

Kvinneportrett II – uhindret av grenser

Denne kvinnen vandrer også gatelangs, men på en mindre tilbakeholden måte. Hennes slanke ben er godt synlige gjennom det stramme og tynne stoffet. Den rytmiske lyden av de høye hælene får samtlige hoder til å rotere nitti grader mot hennes retning. Et selvsikkert smil leker om de rødmalte leppene hennes når hun stryker fingrene gjennom håret, deler det i to og legger det usjenert over de bare skuldrene. Det klirrer i de lange øredobbene som stryker kinnene hennes når hun snur seg for å ta i mot en omfavnende klem fra en kamerat.

 

Hva er det hun tenker? Hva er det som får henne til å opptre seg så oppmerksomhetsvekkende og så lite blyg? Takket være dagens medier er det mer forståelig hvorfor hun velger å oppføre slikt som hun gjør. Hun føler seg som sagt «fri» til å gjøre det hun måtte ønske, uhindret av grenser. Men, merk mine ord, hun er ikke så fri som hun ser ut til å være. Det er så mange krav og forventinger som stilles. Hun må mer eller mindre holde seg til dem for å føle seg selvsikker og en del av den såkalte moteverden. Dette kalles å være fanget. Det er usyngelige lenker som holder henne tilbake, eller rettere sagt, lenker som drar henne mot psykisk fangenskap. Hun prøver å være en fri kvinne, men det hun ikke aner er at akkurat denne streben fører til ufrihet.

 

«Dette er frihet for meg, søster» – streben etter en middelvei

Jeg løper mot togstasjonen, mens det tynne, hvite stoffet flagrer lett mellom bena mine. Føttene mine klasker mot betongtrappene mens jeg ufrivillig hopper over flere trinn om gangen. Jeg svinger forbi en søyle og inn i toget, hvis dører holder på å lukkes igjen. Jeg prøver å roe ned pusten og går lengere inn i togvognen. Den enorme skolevesken legger jeg mellom bena, slik at den ikke skal være et irriterende hinder for de andre passasjerene.

 

Deretter saumfarer jeg meg selv, hva er det jeg har på meg i dag? Jeg knepper igjen knappen på den tynne, svarte kåpen som ender med en blondekant av et uforståelig mønster nedunder knærne mine. Under kåpen har jeg en tunikalignende kjortel med snitt som går fra knærne og opp til livet på hver side. Som underdel har jeg en posete bukse som flagrer mellom bena mine når jeg går. Hvis jeg skulle si det selv så synes jeg at kåpen får den ellers smale kroppen min til å se vakker ut på en elegant måte.

 

Jeg sukker oppgitt for meg selv når jeg tenker dette; folk til dags setter ikke lenger pris på bluferdighet. Det er ikke det som er vakkert lenger. Nei, tvert imot, barhet og blotting av kroppsdeler er det som pryder den «nye typen skjønnhet». Derfor vil min klesstil bli sett på som noe betvunget.

 

Akk det kunne stå skrevet med syrlig håndskrift på ansiktet mitt hvorfor jeg velger å kle meg som jeg gjør. Da ville samtlige spørsmål om mitt utseende falle mot bakken liksom blader forsiktig, men bestemt daler mot jorden når de mister sitt feste med treet de engang tilhørte. Jeg ville smile samtykkende med alle de forbipasserende, og gi dem et vennlig øyekast som skulle ha uttrykt et «ja, slik er det. Jeg er like selvbestemmende som en hvilken som helst etnisk nordmann». Deretter ville jeg i mitt stille sinn tilføye et «kanskje enda mer selvstendig, fordi jeg ikke er bundet til å kle meg ut som et vandrende moteblad. Jeg har bestemt å gjøre det de fleste jenter i min alder ikke en gang hadde turt å tenke på, endog de måtte føle seg fristet til å prøve noe banebrytende. Media her dannet et ideal som både kvinner og menn sikler etter». Men selvfølgelig ville jeg ikke si det, de vil ikke kunne forstå den middelveien jeg har valgt å følge. Min middelvei er gyllen. Den krever både mot og ofring av forfengelige lyster. Den krever at jeg forstår, eller prøver å forstå, filosofien med å kle seg anstendig og sømmelig.

 

Mitt slør – min pryd

Jeg er en av mange muslimske jenter som velger å dekke seg med et slør, eller hijab. Hårfestet mitt er ofte synlig, og det lett å se hårfargen min som er mørkere enn den naturlige sorte hårfargen. Det skader ikke hvis jeg lar denne delen av hodet mitt være synlig, det er det indre som telles. Er hensikten min god, ender allting godt. På grunn av hodeplagget mitt vil jeg støtte kvinnen i Kvinneportrett I. Men tro ikke at jeg er så tilbakeholden kvinne uten en selvstendig tankegang. Nei, jeg er en dagdrømmer som liker å gi fantasiene mine bevegelsesfrihet.

 

Min viten er min identitet og jeg formidler den ved å skrive tekster som denne og dikt der jeg uttrykker følelsene mine, noen ganger på en litt pompøs måte. Jeg vil bli gjenkjent via mine ferdigheter og kunnskap. Min skjønnhet eller stygghet skal verken være en fordel eller en ulempe for meg, i hvert fall i et samfunn der jeg lever i dag. Et samfunn der anoreksi, plastikk kirurgi og selvmord forårsaket av dårlig selvtillit er tre av flere ødeleggende faktorer.

 

Jeg er fullstendig klar over at den store majoriteten av vestlige borgere vil aldri kunne forstå hensikten med hijabbruk, og heller ikke andre hensikter tilknyttet verdslig forfengelighet som er en luksus for dem. Likevel, innerst inne, blir jeg såret når granskende blikk saumfarer utseende mitt. De vil ikke forstå, for de ser ingen frihet i det, heller ser de en jente som ikke for «lov» til å gå i korte, blottende klær. Tro meg atter en gang, jeg er takknemlig, og jeg trenger ikke noe mer, verken deres sympati eller forståelse, fordi Gud er tilstrekkelig nok for et menneske.