Fysisk og psykisk utvikling.

Ungdomsårene er preget av veldige fysiologiske endringer, dette skyldes en økning av veksthormoner og kjønnshormoner. Jentene utvikler bryster, får menstruasjon og bredere hofter. Mens guttene får mer muskler, blir bredere over skuldrene, strupehodet vokser og stemmen blir mørkere. De får også sin første sæduttømming. Dette kalles puberteten.

For 150 år siden fikk jenter gjennomsnittlig sin første menstruasjon når de var 16 år gamle, kost og ernæring har gjort at dette har sunket til fylte 13,3 år. Noen starter allerede ved fylte ni, mens andre igjen ikke begynner før de er 15.

Det finnes flere teorier om hvordan puberteten påvirker oss psykologisk; dette at det å få en voksen kropp skulle innebære en statushevning, da skulle man jo forvente at den unge fikk bedre selvbilde, ble mer populær og fikk færre psykiske plager.

En annen teori er at de fysiologiske endringene foregår så kjapt at den unge ikke greier å følge med psykisk. Dette gjør at ungdomstiden nesten fortoner seg som en livskrise. Dette kan medføre stress, dårligere tilpasning og mental helse. Den sistnevnte teorien tenker man at ungdommen blir mer følsomme for, samt mer kritisk, til kroppen. De ønsker å få en voksen kropp, men det tar tid å bli kjent med den. Typisk for dette er at en tenker at ”alle” legger merke til eventuelle avvik fra normen. Det å få en ”ny” kropp medfører at en begynner å gjøre seg tanker om hvem man er, hva man vil med livet og hvorfor…

Abstrakt tenkning og personlig moral.

En viktig del av det å nærme seg å bli en ung voksen er at en begynner å måtte ta selvstendige valg med tanke på livssynsvalg, verdi, moral og etikk blir sentralt.

Det skjer fysiologiske endringer i hjernen som gjør at en endrer måten å tenke på. I motsetning til barn er ungdom i stand til å tenke systematisk og abstrakt. D.v.s. å tenke utover konkrete ting eller situasjoner. Bl.a. å tenke hypotetisk, være kritisk- stille spørsmål reflektere over mulige alternativer.

Man får en ny selvbevissthet, får evnen til å observere seg selv utenfra.

Frigjøring.

Etter fylte femten har barn/unge lov til å bestemme selv hva slags utdanning de vil ha og i religiøse henseender. Attenåringer har lov til å bestemme fullt ut over personlige og økonomiske forhold. Samfunnet forventer at tenåringer skal være i stand til å ta selvstendige valg. Å stå på egne ben. Psykologisk medfører dette bl.a. å løsrive seg fra foreldrene. Det er flere meninger om hvordan dette skjer. Noen mener at vennene har en viktig betydning. Andre mener at det ikke handler om å fjerne seg far foreldrene, en suksessfull selvstendiggjøring innebærer en reforhandling om tidligere roller. At en har en dialog hele veien. Har en ikke dette blir det betraktet som et tegn på umodenhet.

Reforhandlingsteorien er den teorien som ser ut til å ha mest for seg (ungforsk 90 tallet, hvor 12000 ungdom deltok). Det ser ikke ut til at til at vennekretsen overtar foreldrenes betydning, den dekker om mulig andre behov. De fleste oppga foreldrene som støttespillere, løsrivelsen skjedde som oftest gradvis, følelsesmessige eller sosiale brudd var ikke vanlig

Et annet spørsmål er om kulturen vår er blitt ungdommeliggjort, at generasjons motsetningene ikke er de samme som tidligere. Er det slik at voksenkulturen nærmer seg ungdomskulturen heller enn at ungomskulturen beveger seg mot de voksne?