Han ble født 28. Oktober 1759. Georges Jacques Danton var sønn av Jacques Danton, en statsadvokat, og hans andre kone, Marie-Madeleine Camas.

Etter å ha blitt utdannet advokat i 1784 i Reims, dro han til Paris for å praktisere, og i 1787 kjøpte han et kontor i et advokatfirma. Det firmaet het Conseil du roi (rådsforsamling med lovgivende og juridiske funksjoner). Også giftet han seg med Antoinette Charpentier.

I utbruddet av revolusjonen i juli 1789, vervet Danton seg inn i Garde Bourgeoise (den borgerlige garde) av Cordeliers distrikt og ble valgt til president av distriktet i oktober. På våren i 1790, med noen krigere fra hans distrikt, fant han den populære foreningen som var blitt kjent som en klubb for Cordeliers. Hvordan Danton's berømmelse hadde blitt kjent var det ingen som visste. Ble valgt til medlem av det midlertidige Parisiske felleskap (bystyret) i januar 1790. Han ble utelukket fra styret i september. Skjønt han ble valgt til administrator for departemange i Paris i januar 1791.

Han returnerte til Paris for å ta del i utvelgelsen til den lovgivende forsamlingen som delegat for Theatre Francaissection, og i desember 1791 ble han valgt til andre assistent som procureur (offentlig anklager) til det Parisiske felleskap.

Han ble valgt til minister for lov og orden av den lovgivende forsamlingen. I den nye regjeringen dominerte Danton blant sine kolleger med sin styrke, sin bakgrunn som revolusjonær, og hans evne til å ta raske beslutninger.
I den lovgivende forsamlingen, var det at Danton leverte en av hans mest kjente taler: "For å bekjempe fiendene til dette fedreland, trenger vi motstand mot terroren.

Danton's posisjon ble mer markert høsten 1793. Han kritiserte ikke personlig, men brukte sine venner til å angripe regjeringens politikk. Etter dette kuttet han ut politikken. Begrunnelsen var både helse og familiære grunner. Den 12. oktober reiste han fra Paris og til sin hjemby. Den 21. november returnerte han. Grunnen til hans tilbakekomst var da og er fortsatt et mysterium.

Mens Danton leverte sin tale, startet massakrene i fengslet. Giro dins, den moderate vingen under Revolusjonen, anklaget Danton for ansvaret. Men det finnes ingen bevis på at massakrene var organisert av han, eller noen andre, likevel er det sikkert at han ikke gjorde noe for å stoppe massakrene.

Den 6. September, ble Danton valgt til vararepresentant for Paris i den internasjonale konvensjonen.

Komiteen for forsamlingens sikkerhet

Den 7. april, 1793, ble Danton medlem av den første komiteen for forsamlingens sikkerhet. Den ble det administrative organ for den revolusjonære regjeringen. I tre måneder var Danton regjeringens mest effektive leder. Spesielt på juridiske spørsmål, og med kompetanse på utenlandske forhold og militær tenkemåte. Under den andre perioden i regjeringen prøvde han å komme inn i en diplomatisk samtale med fienden.

I vest og sør i Frankrike gjorde folk opprør mot revolusjonen og republikken. Konger, fyrster og adel hadde makten i de fleste europeiske landene.
De ble skremt da de så hvordan det gikk med kongen i Frankrike. Derfor sendte de soldater til Frankrike for å hjelpe de som deltok mot revolusjonen.

En nødregjering, kalt velferdskomiteen, fikk nå all makt i Frankrike. Lederen for denne, Robespierre, erklærte unntakstilstand. Det betydde at grunnloven og menneskerettighetene ikke gjaldt lenger.

Det ble opprettet revolusjonsdomstoler der de som var med, eller ble mistenkt for å være motstandere av revolusjonen, ble dømt til døden. En kvinne som het Marie Olympe de Gouges protesterte mot grunnloven fordi den ikke ga kvinner samme rettigheter som menn.
Hun laget en kvinnerettighetserklæring som hun hengte opp på murene i Paris. I tillegg kritiserte hun Robespierre for å være maktsyk. For dette ble hun dømt til døden. Men hennes ideer om like rettigheter for menn og kvinner levde videre.                                                             

Før revolusjonen hadde Frankrike hatt leiehærer med betalte soldater. Nå fikk Frankrike en folkehær. Alle mellom 18 og 25 år ble innkalt til krigstjeneste. Egne kvinneavdelinger ble også opprettet enkelte steder. Det ble en kjempehær som skulle forsvare revolusjonen og bringe ideene ut til de undertrykte folkene i Europa. Unge, dyktige generaler satset alt, for hvis de tapte, kunne de selv bli henrettet. Slik ble fiendehærene slått. I 1794 var motstanderne av revolusjonen i Frankrike slått.

En gruppe sanskulotter (håndverkere og arbeidere) ville føre revolusjonen videre. De krevde at ingen private skulle få eie fabrikker eller jord. Robespierre og velferdskomiteen mente dette var å gå for langt. Derfor ble sanskulottene fengslet og henrettet. Selv om fienden var ute av landet fortsatte altså terroren.

En av Robespierres nærmeste medarbeidere, Danton, ville nedsette et "mildhetsutvalg". Robespierre fikk konventet til å dømme Danton til døden for forræderi. Han ble halshogd 5. april 1794

Robespierres utrensking av egne folk virket skremmende. Det endte med at nasjonalgarden arresterte han og fikk han halshogd.