Zevs, i gresk mytologi den høyeste gud, himmelguden, sønn av Kronos og Rhea. Styrtet sin far og de andre titanene ned i Tartaros og tok bolig på Olympos. Hans hustru var Hera, men gjennom andre forbindelser ble han far til et stort antall heroer. Zevs holdt lynstrålen i sin hånd, beskyttet den borgerlige frihet og rettsvesenet. I den eldste tid ble han dyrket på høye fjelltopper, hvor regnskyene samlet seg (Ida, Olympos). Berømte Zevs-templer fantes bl.a. i Olympia, Dodona og Athen. Berømt var Feidias’ gull- og elfenbensstatue av Zevs i Olympia.

Hera, i gresk mytologi himmeldronningen, den første blant gudinnene, Zevs’ søster og hustru, Olympens dronning og ekteskapets beskytterinne. Svarer til romernes Juno.

Herakles (lat. Hercules), en av gresk mytologis største helter, sønn av Zevs og Alkmene; utførte utallige bedrifter, bl.a. tolv vanskelige oppdrag i kong Evrysthevs’ tjeneste (H.s «tolv storverk»). Dyrket som personifikasjon av styrken og heltemotet. Spiller en stor rolle i gresk kunst og diktning (Evripides, Sofokles).

Hades, i gresk mytologi herskeren over dødsriket, bror av Zevs, gift med Persefone. Navnet betegner også underverdenen (Hades’ rike), hvor de dødes sjeler fører en skyggelignende tilværelse. Elvene Styx, Akheron, Kokytos, Lethe og Pyriflegeton renner gjennom Hades. Over Akheron føres de døde av fergemannen Kharon; inngangen voktes av hunden Kerberos.

Apollon el. Foibos Apollon (lat. Apollo), sol- og lysguden i gresk mytologi, sønn av Zevs og Leto, tvillingbror til Artemis. Som musikkens, diktekunstens og spådommens gud var Apollon leder for musene (A. musagetes). Hadde sitt tempel i Delfi (orakelet i Delfi). Han beskyttet feet og beitemarkene, avverget ulykker, og var forsoningens gud, men også dødsgud, «fjernskytten» som sendte dødbringende piler (solstrålene). De mest kjente fremstillinger av Apollon er den såkalte Apollo di Tenea, en naken gravfigur i marmor fra omkr. 600 f.Kr., funnet i Tenea ved Korinth 1846, Kassel-Apollo og Apollo di Belvedere, kopi i marmor av bronseoriginal støpt på 300-tallet f.Kr., funnet 1495, nå i Vatikanet.

Artemis, datter av Zevs og Leto, tvillingsøster til Apollon, dyrket som månens og det frie naturlivs gudinne. A. beskyttet vegetasjon og dyreliv. Tilsvarer Diana i romersk mytologi.

Afrodite, i gresk mytologi kjærlighetens gudinne, datter til Zevs og Dione; etter en annen myte ble hun født av havets skum. Var også skjønnhetens, familielivets og fruktbarhetens gudinne og ble dyrket av sjøfolkene som havets herskerinne. Tilsvarer romernes Venus.

Eros, i gresk mytologi kjærlighetens gud, Afrodites sønn og ledsager; tilsvarer i romersk mytologi Amor eller Cupido. Avbildes ofte i antikk kunst som en bevinget gutt med lyre, bue eller blomst.

Orfevs, i gresk mytologi en sanger, sønn av musen Kalliope. Hans sang og sitarspill hadde så stor makt at den kunne sette livløse ting i bevegelse og temme ville dyr. Selv Hades ble tvunget av hans sang til å gi Orfevs’ hustru Evrydike livet mot at Orfevs lovte ikke å snu seg på vandringen opp fra underverdenen. Orfevs brøt løftet, og Evrydike måtte bli igjen i dødsriket. Orfevs ble senere revet i stykker av menader ved en dionysosfest. Orfevs-sagnet er et yndet motiv i kunst, litteratur og musikk. Yngre sagn gjorde Orfevs til hovedmann for en mystisk-religiøs sekt som oppstod på 500-tallet f.Kr., orfisismen, som fikk stor utbredelse i oldtiden.