Innledning

John Broadus Watson (1878-1958) var en mann med forandringer. Han omdannet seg, så igjennom sitt perspektiv av seg selv og om hvordan andre så han. I sine yngre år var han en problem-ungdom i South Carolina, men fikk senere en akademisk karriere. Han ble videre en leder innen psykologi og publiserte ”psykologi as the Behaviorist views it” som ble en akademisk spetakkel. Det var resultatene som han fortalte om i dette studiet som ga han det verdenskjente navnet ”Grunnleggeren av Behaviorismen”. Etter mange suksessfulle år som professor på et Universitet, starter han innenfor området annonsering, hvor han prøvde å smelte sammen vitenskap med foretningsverdenen (økonomi).

Den vitenskapelige psykologi rundt 1910 var sentrert mer omkring adferd og objektivitet enn om bevisstheten. Det var Watson som satte denne interesse og denne nyorientering i system. I 1913 publiserte Watson et manifest (”Psychology as the Behaviorist Views It”) som umiddelbart forandret psykologiens ansikt. I dette studiet gjennomgikk Watson det som ”litt feilaktig” ble kalt ”det introspektive studiet” og brukte begrepet ”behaviorismen ” som en alternativ definisjon. Han mente at den innlærte adferd er helt avgjørende for menneskets handlinger. Det går ut på at det bare foreligger miljøpåvirkning og man ser derfor bort fra arvelighet og individenes selvutvikling.

Det første punkt i det behavioristiske program var definisjonen av psykologi som vitenskapen om atferden. Ved siden av det teoretiske; å forklare atferden, var behaviorismen målsetting like mye det praktiske – å forutsi og å kontrollere. Her var Watsons alvorligste innvending mot sine forgjengeres mangel på å se det virkelige liv, og ikke bare teorien. Watson mente denne svikt kom av at psykologene ikke i tilstrekkelig grad hadde vært opptatt av praktisk, konkret atferd. Videre mente han at å studere atferd gjør man best ved å være engasjert i atferd, tale om atferd og intet annet enn atferd. Heller ikke forklaringene på atferden skal inneholde henvisninger til uobserverbare prosesser.

Det er altså ikke nok at begrepene knyttes i objektive observasjoner, de skal heller ikke gis navn som kan bringe tanken tilbake på psykologiens tvilsomme fortid. Dette kan virke som kun sjonglering med ord. Det er ingen garanti for at et utsagn blir mer vitenskapelig selv om terminologien (fellesbetegnelse på fagutrykk) endres - som for eksempel at det introspektive studiet fikk navnet behaviorismen.

Psykologisk sett ble den terminologiske utrenskningaksjon likevel et av behaviorismen sterkeste virkemidler og et av dens mest synlige bidrag til moderne psykologi. Dette tiltaket var helt i tråd med Watsons egen teori om språket som ble identisk med tenkingen. Watson begrunnet det slik: Skal man forandre folks begreper, er det logisk å begynne med ordene. Ved å bannlyse en rekke psykologiske termer, oppnådde behaviorismen i første omgang å fjerne en rekke teoretiske problemer. Det som ikke kan nevnes med navn, kan heller ikke diskuteres. Ved på den annen side å innføre en forenklet konkret atferdsterminologi innbød den til å se grunnleggende likhetstrekk ved forskjellige aktiviteter, sette en brems på alt for luftige teoretiske spekulasjoner, og dessuten gi forskerne en viss forsikring om ulike utsagns objektivet. Det positive i Watsons terminologi ligger altså i hans vilje til å gjøre sine begreper konkrete og forsøket på en gjennomført fokusering mot en spesiell side – atferden - ved alle menneskelige aktiviteter.

Som en tidligere forsker på dyrenes adferd forandret han sin studieretning mot mennesket. Han videreutviklet hans saklige metode til det menneskelige studiet av følelser. Hans arbeid sentrerte seg om å utlede en adferdsteori av følelsene. Hans forskning på menneskene var i samarbeid med Adolf Meyer, en ledene figur i utviklingen av amerikansk psykiatri. De jobbet sammen i flere år sammenhengende utenom for en avbrytelse under førsteverdenskrig, da han og andre psykologer arbeidet med folk i militæret.

Watson gikk tilbake til John Hopkins etter førsteverdenskrig og gjenopptok hans arbeid med menneskelige følelser. Hans mål var å utvikle teknikker hvor ved han kunne betinge og kontrollere følelsene av subjektet mennesket. Dette gjorde han i et velkjent eksperiment kalt ”Eksperimentet på Lille Albert”. Eksperimentet skulle svare på tre spørsmål:

1)   Kan et barn bli betinget til å være redd et dyr som ankommer på samme tid som med en høy og skremmende lyd?

2)   Ville en slik redsel overføres til andre dyr eller til livløse objekter?

3)   Hvor lenge ville en slik redsel vare?

Sammen med Rosalie skulle Watson prøve å svare på disse spørsmålene. De valgte et barn som het Albert som de beskrev som ”sunn”, og ”ufølsom”. Da Albert var nærmende ni mnd ble han testet og ansett for å ikke vise noe frykt når han suksessfullt så mange levende dyr (en rotte, en kanin, en hund og en ape), og flere livløse objekter (bomull, ansiktmasker, en brennende avis). Men han visste redsel hver gang en lang stålbjelke var uventet slått med en hammer rett bak ryggen hans. To måneder etter testen av Alberts helt klare ubetingede reaksjoner til forskjellige varianter av stimuli , forsøkte Watson og Rosalie å betinge han til å frykte en hvit rotte. Dette ble gjort ved å presentere en hvit rotte til Albert følgende av en høy klangende lyd (av hammeren mot stålbjelken) hver gang Albert rørte rotta. Etter syv sammensetninger av rotta og lyden ( i to økter med en uke mellomrom), reagerte Albert med å gråte og unngåelse når rotta ble presentert uten en høy lyd.

For å teste den generelle redselen i Alberts respondente adferd, ble han presentert for rotta fem dager senere, et sett med lignende treplanker, en kanin, en hund, en selskinnet frakk, en pakke med hvit bomull, hodene til Watson og to andre (vendt opp-ned så Albert skulle ta på håret) og en skjeggete julenissemaske. Albert viste stor respondent redsel til rotta, kaninen, hunden, og den selskinnete frakken. Og negativ respons til masken, Watsons hår og en mild respons til bomullet. Også lekte Albert lett med treplankene og håret til Watsons to assistenter.

Etter enda fem dager tilbakestilte Watson Albert med rotta (et forsøk –rotta i sammenheng med lyden) , og forsøkte også å betinge Albert direkte å frykte den tidligere presenterte kaninen (et forsøk) og hunden (et forsøk). Når effektene av disse prosedyrene ble testet i et annet, større rom fant man ut at Albert viste bare en liten reaksjon til rotta, kaninen og hunden. Watson forsøkte konsekvent ”å friske opp reaksjonen til rotta” ved å presentere den med den høye lyden. Rett etterpå begynner hunden å bjeffe mot Albert, som skremmer han og de som eksperimenterte og videre forverret eksperimentet.

For å svare på det tredje spørsmålet angående permanent betinget respons over tid, ledet Watson og Rosalie de siste seriene av tester etter 31 dager med verken positiv eller negativ forsterkning. I disse testene viste Albert redsel da han rørte julenissemasken, frakken av selskinn, rotta, kanin og hunden. På samme tid startet han kontakt med frakken og kaninen, og viste ”strid mellom å trekke seg tilbake og tendensen til å manipulere”. Etter dette kom Alberts mor og hentet Albert fra sykehuset hvor eksperimentet hadde blitt utledet.

Avslutning

Gjennom Watsons personlige og profesjonelle arbeid satte han spor etter seg i hans kollegaer i hans familie, området psykologi og samfunnet på avstand.

John B. Watson var kanskje den mest ”innflytelsesrike amerikanske psykolog av hans generasjon”. Watson var så respektert som en ledende forsker at Gustav Bergman sa, ”Etter Freud er John B Watson etter min mening den viktigste personen i historien innen den psykologiske tenkningen i løpet av den første halvdelen av århundret”.