Case:
Klasse 10A har store problemer. De er lite samarbeidsvillige, og ei av jentene i klassen blir alltid utestengt og hånet av de andre jentene. Det går mye tid i klassens timer til å snakke om jentenes problem, og dette er guttene lei av. Samtidig er det noen av elevene som har atferdsproblemer og som ikke klarer å følge opplegget i klassen. Når klassen skal samarbeide om oppgaver er det noen som ikke får sagt noe, mens andre tar over hele oppgaven. Lærerne føler heller ikke at de når frem til elevene. En elev i klassen har konsentrasjonsvansker og tuller alltid i timen og lærerne syns at han forstyrrer.

 

I denne oppgaven vil jeg forsøke å skrive kort om hva man kan gjøre for å endre et gruppemiljø som beskrevet i caset ovenfor. Når man skal gå inn i ei gruppe for å finne ut av ulike problemer, må man ha en del av de grunnleggende kunnskapene om grupper og gruppemiljø. Man må vite hvordan ei gruppe best fungerer, for å kunne endre på et dårlig miljø i ei gruppe. Man må vite hva problemet er, før man kan finne løsningen. Derfor vil jeg aller først skrive en del fakta om dette med grupper, valg av grupper og ulike roller, før jeg så skal se nærmere på miljøet i 10 a og forsøke å finne noen løsninger til problemene der.

 

Aller først kan det være fint å ha spesielt ett begrep på plass. Hva er egentlig ei gruppe? Noen vil si at for eksempel en samling mennesker som står i busskø, er en gruppe. Men i psykologisk forstand vil ikke dette være riktig, det vil da heller bli kalt en samling enkeltindivider. Når jeg nå skal skrive om begrepet grupper, vil jeg sikte til den psykologiske definisjonen; en gruppe er en samling mennesker som er samlet om ett mål, som samarbeider for å oppnå dette målet, og som derfor har en eller annen form for samhandling. For at det skal kunne kvalifiseres som en ”gruppe” må altså menneskene utvikle en grad av fellesskap og samhandling.

 

Om man kort skal fortelle kort om ei gruppe kan man si følgende; medlemmenes felles mål er såpass viktig for de at de finner det nødvendig å samarbeide. Siden de må samarbeide, så vil det bli utviklet et sett med regler som forteller hva de skal gjøre, når de skal gjøre og hvem som skal gjøre hva. Om målet er veldig viktig og samarbeidet varer over tid, så vil disse reglene bli klarere og mer fastsatte etter hvert. For eksempel vil de ulike gruppemedlemmene vite hvilke forventninger som stilles, og at om disse forventningene ikke innfris vil man møte ulike former for sanksjoner. (def. sanksjon: system av belønning/straff for å fremme/hemme atferd). I tillegg til dette, vil det også oppstå et sett med roller innad i gruppa. De ulike medlemmene vil få ulik innflytelse og ulik posisjon blant de andre.

 

I en gruppe er det som sagt ulike roller med ulik status/betydning. Her følger en liten oversikt over ulike roller og betydningen av disse:

1)   De sentrale og aktive rollene

Disse rollene ombefatter lederen og de nærmeste medhjelperne. Disse rollene er for noen svært ettertraktet. Men man trenger ikke å ha en lederrolle for å ha en sentral posisjon i gruppa. Det kan være en som gruppa ser opp til, men som ikke selv ønsker å være leder. For å kunne oppdage en slik påvirkning må man ha inngående kjennskap til gruppa.

 

2)   Medløperrollene

Dette er de medlemmene som er godt likt og akseptert i gruppa. De får være med i diskusjoner og avgjørelser i gruppe til en viss grad, og kan i enkelte situasjoner ha en nokså selvstendig rolle.

 

3)   De passive rollene

Disse medlemmene er de som ”bare er der”. De har svært liten eller ingen grad av påvirkning av og utfoldelse i gruppa. Medlemskapet deres henger i en tynn tråd og innebærer at de bare har en tilskuerrolle når det blir tatt avgjørelser i gruppa.

 

4)   De perifere rollene

Dette er de rollene som er minst viktige i gruppa. Herunder går rollene som syndebukk, det sorte får, klovnen og dummingen. Dette er rollene som har minst prestisje, og derfor er det ”vanlig” at noen blir tvunget inn i disse rollene.

 

Når man skal undersøke en gruppe nærmere, kan vi lett finne igjen en eller flere av disse rollene. De som har roller med høy status vil skille seg ut ved at de ofte snakker mer enn de andre, er mer initiativrike og kommer med flere forslag til hva gruppa skal foreta seg. Siden de har nokså høy status vil de også lettere få gjennomslag for ideene sine, og de har ”rett” til å avvise andres ideer. Medlemmer som har lavere status vil da opptre stikk motsatt. De snakker mindre og får da også mindre oppmerksomhet fra de andre gruppemedlemmene. Dette kan være nyttig informasjon å ha når man skal arbeide med barn. Siden vi vet at rollemønstre ofte kan være gyldig i mange år fremover, er det viktig at vi følger med på det som skjer i barnegrupper, slik at vi kan gripe inn og endre på eventuelle uheldige rollemønstre. For eksempel hvis et barn stadig befinner seg i en underlegen posisjon er det viktig at voksne forsøker å endre på dette. Om barn blir sittende fast i et slikt mønster, kan dette føre til store tilpasningsproblemer senere i livet.

 

Hvilke roller vi vil fylle i ulike grupper er avhengig av visse faktorer. Et eksempel på dette er selvoppfatningen vår. Selv om vi psykologisk sett er en helhet, og ikke satt sammen av enkeltdeler, kan vi si at selvoppfatningen består av tre rom;

1. Vår faktiske oppfatning av oss selv

Innunder dette rommet kommer den oppfatningen vi har om hvem vi er, hvilken status vi har, hvilket yrke vi har og hvilke roller vi fyller. Dette er måten vi ser på oss selv på.

2. Hvordan vi ønsker å være

Dette er det idealiserte selvbildet vårt. Altså hvordan vi ønsker å fremstå som personer. Dette er måten vi har mål om å bli, eller hvertfall ha likhetstrekk med. Dette kan dreie seg om alt fra holdninger, handlinger eller bestemte etiske kvalitetskrav som vi forsøker å leve opp til.

3. Hvordan vi velger å presentere oss for andre

Dette er måten vi fremstår for andre. Hvilke roller vi forsøker å spille, hvilke personlige egenskaper vi forsøker å fremheve/skjule osv. Dette rommet oppstår som et resultat av de to første rommene.

Måten vi oppfatter oss elv på kommer som et resultat av samhandlingen med andre mennesker. Ifølge sosialpsykologen George H. Mead blir selvoppfatningen vår til gjennom sosial speiling. Og med dette menes det at vi, gjennom andres reaksjoner på våre handlinger etc, ser og forstår oss selv. Vi måler oss selv ut fra andre personer ”målestokk”. Modell på dette:

 

Gjennom mange slike speilinger vil vi danne oss en oppfatning av hvordan andre mennesker ser på oss, og dermed også stadig ”rette på” selvbildet vårt. Men ikke alles reaksjon vil bli like mye vektlagt. Det legges mest vekt på vurderingene som kommer fra signifikante andre, altså de som betyr mest for oss. Både formell posisjon og status hos de andre blir betydningsfulle/avgjørende når vi skal bestemme hvor mye vekt vi legger på signalene de gir oss. I tillegg til dette siler vi også alle inntrykkene vi mottar med et slags følelsesmessig filter. Vi legger mer merke til respons som støtter det selvbildet vi allerede har dannet. Det faller oss veldig naturlig at vi legger mest vekt på og merke til, samt husker, slike signaler bedre enn signalene som sier at noen har en helt annen oppfatning av oss. Derfor vil vi også oppsøke situasjoner, personer og grupper som støtter det allerede etablerte selvbildet vårt. Dermed kan vi trygt si at selvbildet vårt spiller en stor rolle når vi skal søke kontakt med grupper. Selvbildet vårt vil også virke inn på hvilke roller vi vil fylle i ei gruppe. Selvbildet, sammen med tidligere erfaringer, avgjør hvem i gruppa vi liker eller ikke liker, samt hvem vi har et mer nøytralt forhold til.

 

All denne silingen av inntrykk er ikke bare med på å gjøre egenvurderingen vår stabil og helhetlig, men også mindre mottakelig for korreksjon/rettelse og revurdering.

 

Siden vi deltar i flere ulike grupper, vil også rollene vi fyller variere til en viss grad. Vi bytter på å spille ulike roller, alt ettersom hvem vi er sammen med. Og dette er jo i visse situasjoner nødvendig. En som vanligvis har en nokså ubetydelig rolle i en gruppe, kan, om situasjonen tillater det, endre rollen sin til en mer betydelig rolle. Men om vi helt plutselig endrer det vanlige rollemønsteret i en gruppe, kan det lett oppstå forvirring. Om en som vanligvis spiller en passiv rolle plutselig begynner å oppføre seg som lederen av gruppa, vil resten av medlemmene antageligvis komme med mottiltak, som straff og å forsøke å sette vedkommende på plass.

 

Psykologien vil definere ”roller” som den atferden som forventes av en person i en bestemt posisjon eller plass i en gruppe. Med andre ord det er gruppas forventninger som bestemmer innholdet i den rollen vedkommende vil spille. Disse forventningene vil så bli en del av selvbildet personen får, slik at rollen vil bli sett på som en del av personligheten.

 

Når det så kommer en ny, ukjent person inn i gruppa er det uklare forventninger til vedkommende. Derfor er det mulig for den nye å påvirke sin rolle i gruppa. Men etter hvert vil forventningene tre tydeligere frem, ettersom de blir bedre kjent med den nyankomne. Om det nye gruppemedlemmet forsøker å tre inn i en ganske betydelig rolle, som for eksempel lederrollen, vil det antageligvis komme en del motstand fra de som føler seg truet. Denne typen konflikt vil unngås om det nye medlemmet styrer seg inn mot en av de mer perifere rollene.

 

Selv om det er slik at vi styrer oss inn mot bekvemme roller og grupper, er det fullstendig mulig at et medlem havner i en rolle det ikke aksepterer. Dette kan skje ved for eksempel at en leder nærmest tvinger et annet medlem til å spille en perifer rolle som syndebukk eller lignende, for å beskytte sin egen rolle. Om en skal kunne komme seg ut av den ubekvemme rollen, blir det sannsynligvis nødvendig å forlate gruppa, eller så må det gjøres noen endringer i gruppesammensetningen.

 

Gjennom lek og samvær med andre barn, lærer barn mange nyttige ting. Samvær med andre barn vil først og fremst bringe frem en følelse av glede. Dette samværet vil også hjelpe til med utviklingen av og å utdype selvbildet deres. I tillegg lærer de å vurdere seg selv og væremåten sin på en mer realistisk måte, de lærer seg hvordan man kan være omgjengelig, å uttrykke følelsene sine på en tilpasset måte og de utvikler også viljen til samarbeid.

 

Selv om de tilegner seg mye av denne kunnskapen gjennom samvær med voksne også, blir det en annen ting. Siden foreldre og andre voksne som oftest vil representere autoritet for barn, er det de voksne som til slutt vil ha det avgjørende ordet i spørsmål som føles viktige for barn. Hva får de lov til å gjøre og ikke? I tillegg til autoritet gir også voksne omsorg for, og det er barn avhengige av, Og på grunn av dette kan det veldig lett skapes samhandlingsmønstre som avviker en del fra det vi møter når mennesker kommer sammen på en mer likeverdig måte. For eksempel; om et barn er ”vanskelig” hjemme, altså at det har stor viljestyrke og vil gjøre ting på sin egen måte og på denne måten kontrollerer foreldrene til en viss grad, vil dette barnet få vanskeligheter med å passe inn i en barnegruppe. Barnet vil fort erfare at ”kontrollteknikkene” som fungerer på mor og far, ikke vil fungere på de andre barna. For å kunne få innpass i gruppa må barnet lære seg blant annet å samarbeide. Siden barnegruppa gir en ekte og direkte reaksjon på atferden, vil dette fungere som et korrektiv foreldrene ikke kan gi barnet. Dette vil da antageligvis resultere i at barnet fortsetter med de samme teknikkene som før, overfor voksne. Dette er da det vi kan kalle et uheldig kommunikasjonsmønster mellom barn/unge mennesker og foreldrene deres. Grunnen til dette med at unge mennesker ofte oppfører seg annerledes når de er med foreldrene og når de er med vennegjengen kan være at medlemskapet i vennegjengen betyr veldig mye, og posisjonen der er mer utsatt og usikker. Og siden det er fortsatt er mulighet for å bli utelukket er det viktig at man lærer å tilpasse seg reaksjonene sine.

 

Gjennom mange synlige og usynlige regler, normer og rolleforventninger blir forholdet mellom medlemmene regulert. Dette grunnlaget av kunnskaper og erfaringer rundt det med grupper som dannes ved samvær i kameratgrupper, er av stor betydning i forhold til hvordan barn senere vil takle mellommenneskelige forhold. Og med dette i bakhodet vil jeg nå prøve å finne noen løsninger til situasjonsbeskrivelsen. Aller først har jeg valgt å dele inn caset i 4 hovedproblemer som burde bli løst:

1) ”De er lite samarbeidsvillige, og ei av jentene i klassen blir alltid utestengt og hånet av de andre jentene. Det går mye tid i klassens timer til å snakke om jentenes problem, og dette er guttene lei av.”

2) ”Samtidig er det noen av elevene som har atferdsproblemer og som ikke klarer å følge opplegget i klassen.” og ”en elev i klassen har konsentrasjonsvansker og tuller alltid i timen og lærerne syns at han forstyrrer.”

3) ”Når klassen skal samarbeide om oppgaver er det noen som ikke får sagt noe, mens andre tar over hele oppgaven.”

4) ”Lærerne føler heller ikke at de når frem til elevene.”

Når det gjelder det første problemet vil jeg si at det kan grunne i et samarbeidsproblem. Om jentene hadde klart å samarbeide ville det jo helt klart blitt mindre problemer. Siden dette problemet blir tatt opp en del når klassen er samlet er det klart at man blir fort lei. Det med at ei jente blir hånet/mobbet kan ha flere årsaker, og derfor også flere løsninger. Om det er kompliserte årsaker til denne mobbingen, og det vil ta en god stund før man får en orden på det, vil jeg si at den best måten å takle problemet på vil være å løse mye av det i enerom med de involverte. Man trenger ikke å ha med hele klassen for å diskutere et problem som bare angår en del av klassen. Det man så må finne ut er jo grunnen til denne mobbingen. Det kan være for eksempel at de som mobber føler seg overlegne, at de føler de har rett til å mobbe sistemann fordi hun har en lavere status eller fordi hun ikke passer inn i gruppen. Det kan også være slik at det er for det meste èn eller to av gruppa som mobber, resten bare henger etter lederen. Om det er sånn, så kan det være smart å løse opp jentene i mindre grupper og få de til å arbeide sammen. Om det funker vil kanskje de i gruppa som bare hang etter lederen, kanskje innse at de tok feil av hun som ble mobbet. Om det blir mindre grupper kan også hun som ble mobbet, tørre å stå mer frem og bevise at de tok feil av henne. Etter hvert som de blir bedre kjent er det større muligheter for at hun vil gli mer inn i miljøet. Hvertfall om jentene ikke går tilbake til den forrige, store gruppa.

 

En annen grunn til denne mobbingen kan også være at de som mobber ikke har utviklet et fullverdig moralsk begrep. Den som mobber kan faktisk mene at det han/hun gjør ikke er galt. Kanskje han/hun tidligere ikke fikk tilsnakk når det ertet/mobbet andre som barn, og derfor tror at det er helt greit. Kanskje mobberen styres av id i stor grad, og derfor mobber fordi det får han/hun til å føle seg overlegen den andre. Sannsynligvis har utviklingen av ego/superego foregått på en ganske fri måte, uten stor påvirkning av foreldre og andre voksne som kunne sette grenser.

 

Mobbingen kan også være et resultat av en forsvarsmekanisme kalt projisering; altså at man skyver negative holdninger om seg selv, over til andre personer. Man gir andre personer sine egne dårlige egenskaper.

 

Når det gjelder de som har atferdsproblemer og konsentrasjonsvansker så burde de helt klart få et eget opplegg. De burde faktisk hatt et eget opplegg helt fra barneskolen av. Om man har atferdsproblemer/konsentrasjonsvansker blir man fort hengende etter resten av klassen, noe som blir negativt for både deres eget selvbilde og for resten av klassen om lærerne gir de for mye oppmerksomhet. Det man da burde gjøre er at de blir tatt til sides når man har ”vanskelige” fag, som for eksempel matte, slik at de får arbeidet med det de trenger. Det nytter ikke å dytte på dem masse oppgaver og å be dem om å lese hjemme. Man må ta de med på et annet rom hvor de har mulighet for mye veiledning i det tempoet de trenger. Da er det samtidig viktig at man har rett personale for å hjelpe dem. Det beste er nok om det er en assistent som har ansvaret for de som trenger ekstra hjelp. En som kan arbeide så tett med elevene at det opprettes et stabilt tillitsforhold mellom dem. En som har tålmodighet nok til å arbeide med dem, og som forstår de ulike behovene til elevene.

 

Problemet med at noen tar ledelsen mens andre knapt får inn et ord er et relativt ”vanlig” problem vil jeg si. Det er sånn i veldig mange grupper. Dette har nok da sitt utspring i det jeg tidligere har sagt om roller og status. De som har høyere status vil automatisk være mest aktiv når det gjelder prating og organisering innad i ei gruppe. De som ikke har like sterkt selvbildet/ som har en mer passiv/perifer rolle vil ikke være like aktiv. For å endre på dette, kan man alltids forsøke å dele inn gruppa annerledes ved for eksempel gruppearbeid. Som lærer kan man da være en litt autoritær leder, og si at nå skal dere og dere jobbe sammen og så utpeke en leder. (Da kanskje en som vanligvis ikke er i lederrollen, men som fint kan takle det.) ellers burde man nok være en demokratisk leder, og forsøke å aktivisere alle medlemmene i gruppa. Gi elevene en oppgave hvor det er nok arbeid til at alle får være med. Her kan det da også bli nødvendig med en del veiledning om elevene ikke er vant med situasjonen.

 

Det med at lærerne ikke føler at de når frem til elevene vil jeg si er et klart kommunikasjonsproblem. Her kan det da være flere årsaker til dette problemet, det kommer helt an på akkurat hvordan de føler de ikke når frem. Det man da kan gjøre som lærer er å endre på den vanlige undervisningsmetoden. Om man tidligere har vært en autoritær leder for klassen, altså en som styrer alt med minimal innblanding fra elevene, kan man kanskje prøve å være en demokratisk leder. Altså en leder som involverer alle medlemmene i gruppa, og lar de få mye av initiativet. Eller om man har vært den type leder som bare lar alt ”skure og gå”, altså at medlemmene har vært overlatt til seg selv. Da er det nok best om man involverer seg litt mer enn tidligere. Om man henger seg fast i et undervisnings-/ledermønster, som for eksempel den autoritære ledermåten, kan det lett oppstå flere problemer blant gruppa sosialt sett. Det har blitt bevist ved undersøkelser at i mange grupper som ble styrt autoritært oppsto det kritikk, konflikter og åpen aggresjon blant medlemmene. I tillegg var det også grupper hvor det oppsto former for skjult aggresjon, som erting, sladring, isolering, utestenging osv. Dette kan altså føre til det første problemet jeg omtalte. Da er det viktig at man klarer å opprette en dialog med resten av gruppa, og varierer undervisningsmetodene. Om man støtt har stått foran ved tavla, er det kanskje på tide å prøve noe nytt. Dialog mellom lærer-elever er viktige og nyttig for begge parter.

 

I denne oppgaven har jeg nå satt meg mer inn i temaet ”gruppepsykologi”. Jeg har skrevet en del generelt og grunnleggende om temaet før jeg forsøkte å sette meg inn i caset. Jeg har lest en del rundt temaet, og prøvd så godt jeg kan å begrense meg til det aller viktigste stoffet. Dette er den slags oppgave hvor jeg lett kunne skrevet mange flere sider, og derfor blir det en vanskelig oppgave. Dette er faktisk den andre utgaven jeg skrev om dette temaet. Jeg prøvde meg først frem med en tilnærmingsmåte, men fant etter hvert ut at den ikke passet så godt inn mot caset. Derfor måtte jeg omstille meg, og endret derfor på oppgaven. På den måten har jeg altså lært en del som ikke er tatt med i denne oppgaven, egentlig mest for å unngå at det skulle bli så mange sider.

 

Uformell gruppe.

 

Formell gruppe.

 

 

Kilder:

Psykologi modul 3 og 4. Gjøsund, Peik, Huseby, Roar og Streitlien Åse. (2001) NKS-forlaget.

 

Bilder:

http://www.kvis.org/centralweb/billeder/rina_ill/grupper.jpg

http://www.willpowerinfo.myby.co.uk/cidoc/workgrp1.gif