Hvem var Gunnar Sønsteby før krigen?

Gunnar ”Kjakan” Sønsteby var oppvokst på Rjukan. Sammen med skolekameratene sine gikk de turer på fjellet i den fantastiske naturen. Det viste seg at flere av kameratene hans fra Rjukan senere skulle møtes i kompani Linge i England under krigen. Det var på hengende håret at Gunnar havnet i jobb i Tyskland i tiden før tyskerne okkuperte Norge den 9. april i 1940. Han fikk faktisk jobben, men senere kom det et nytt brev fra firmaet der de sterkt beklaget at det hadde ordnet seg på en annen måte. Så det var en tilfeldighet at han unngikk å havne i et firma i Tyskland rett før krigen. I stedet ble det jobb hos som revisorassistent hos Gjensidige i Oslo. På fritiden var han mye på Studenterhytten i Nordmarka. Der var de en gjeng som drev skytetrening og trente mye på ski.

 

De første ukene av krigen

Morgenen 9. april 1940 ble Gunnar vekket av flyalarmen. Han skrudde på radioen og fikk høre at de oppfordret alle til å søke dekning i kjelleren. Mens de andre i huset marsjerte lydige ned i kjelleren, ble Gunnar Sønsteby sittende. Ingen skulle forstyrre ham under frokosten. Han syklet ned til Karl Johan og der møtte han et hav av tyske vakter som gikk nedover Karl Johan. Han var helt målløs og ute av stand til å begripe at dette kunne skje.

Gunnar Sønsteby, med sykkel, ser tyskerne marsjere oppover Karl Johan 9. april 1940.

 

Den 10. april spredde ryktene seg om at byen skulle bombes og at alle måtte ut av byen fortest mulig. Igjen ble Gunnar sint for at anonyme rykter skulle skape panikk i byen, han mente at det bare var tull og tøys.   

 

Turene til Sverige

Sønsteby mistet jobben i Gjensidige på grunn av krigen. Han begynte snart å interessere seg for motstandsarbeid. Han var blant annet i kontakt med Max Manus som på den tiden blant annet holdt på med en illegal avis, som het ”Vi vil oss et land”. Gunnar ble ansatt som journalist for denne avisen en stund. Hans store ønske på denne tiden var å reise til England. Gunnar dro ned til Sørlandet for å prøve å komme med en båt, men turen var forgjeves.

 

Han ble værende i Oslo-området frem til våren, og bestemte seg for å reise til Sverige for så forsøke å komme seg derfra til England. Sønsteby dro sammen med Knut Haugland ned til Halden der de fikk hjelp av sønnen til den lokale tolleren til å komme seg over grensen. Over i Sverige ble de tatt av grensevaktene og tatt i avhør før de ble sendt til Stockholm. Haugland fikk komme til England med en gang, men da Gunnar spurte om å få komme over fikk han beskjed om å ta seg over til Ålesund for å ta en båt til England.

 

I Stockholm traff han en som heter Claus Helberg som også ville til England. Han la opp en rute til de to, om hvordan de skulle komme seg til Ålesund. Det var forbudt for nordmenn å reise nordover i Sverige i nærheten av grensen til Norge. De måtte derfor hoppe av toget langt fra grensen. De hadde noen sykler som de syklet på mot grensen. De var kledd i sommerdresser og tynne kapper og hadde med seg lite ekstra klær. Det begynte å snø og blåse med ca. 15 kuldegrader ute. Like ved grensen måtte de sette fra seg syklene å gå 7 mil innover til Femundsjøen i Norge. Gunnar var våt på beina og støvlene hadde begynt å fryse fast til føttene. Han hadde ingen følelser helt opp til knærne og la seg ned for å gi opp. Hellberg fant heldigvis en gamme der de fikk tent opp et bål og Gunnar fikk under store smerter tint beina igjen. Neste morgen var beina bare blemmer fra tærne til knærne. Han måtte kutte opp frostblemmene med kniv for å få på seg støvlene. Heldigvis fikk han låne et par ski som gjorde at han fikk komme seg videre.

 

De kom til Røros. Da var Gunnar så dårlig at han måtte inn på et sykehus. Han fikk hjelp av en lege som ikke varslet nazistene om at han var der. Der ble han ble liggende i 14 dager før han forsøkte å komme seg videre. Etter en liten tur kjente han at tærne begynte å bli mørke og han trodde at han hadde fått koldbrann. Han oppsøkte på nytt en lege, mens han var der kom de andre tilbake fra Ålesunds område og fortalte at båten som skulle komme hadde sunket på vei fra Stavanger til Ålesund. 40 personer hadde druknet. Det var ikke annet å gjøre enn å dra tilbake til Oslo.

 

Gunnar ville fortsatt reise til England og reiste på ny til Sverige og fikk hjelp av den samme familien som sist for å komme seg over grensen. De møtte på samme grensevakt som sist og ble arrestert. Han kontaktet igjen engelskmennene som ønsket at han skulle reise tilbake til Norge for å gjøre noen undersøkelser for dem. Det sa han ja til og returnerte til Norge og gjorde flere jobber for dem. Sønsteby hadde flere turer mellom Norge og Sverige i denne perioden. På en av disse turene ble han på nytt tatt og satt i varetekt i over 2 måneder hos politiet i Sverige. Det var nemlig forbudt for nordmenn å være i nærheten av grensen.  

 

På ”jobb” i Oslo:

Våren 1942 reiste han sammen med en politimann som heter Otto Berg tilbake til Norge. Han begynte nå å jobbe som motstandsmann i Oslo-området, samtidig som han skulle sende rapporter om tyskerne til Stockholm. På denne tiden bodde han på flere steder i Oslo. Han var stadig redd for å bli arrestert. Vanligvis slo Gestapo (Det tyske politiet) til tidlig om morgenen ved 5-tiden. Han sov derfor alltid med en pistol under hodeputen. På denne tiden ble han godt kjent med Erling Lorentzen som etter krigen giftet seg med prinsesse Astrid. Erling og Gunnar ble gode venner og er det fremdeles. Arbeidet ble etter hvert rutinepreget. Han begynte også å være med på enkelte aksjoner som da to sentrale personer i motstandsgruppen ble arrestert. De arrangerte et falskt avhør og sendte en bil til fengselet med falske papirer om at de skulle til avhør. Etter å ha fått fangene ut kjørte de dem til en dekkadresse (som er en hemmelig adresse). Deretter fikk de dem ut av landet.   

 

Sabotasjeaksjoner

 

Kuppet i Norges bank:

Høsten 1942 fikk Sønsteby og gjengen et spesielt oppdrag fra Stockholm. London ville ha trykkplatene for 5-, 10-, 50- og 100- krone sedler fra Norges banks seddeltrykkeri. Dette var et svært farlig oppdrag. Dersom tyskerne oppdaget at noen av disse var borte ville de som hadde gjort det fått dødsstraff. Gunnar fikk kontakt med sikkerhetssjefen i banken og fikk en avtale om å låne platene over natten. Planen var at de skulle få platene en ettermiddag for å prøve å få dem over til Sverige i løpet av kvelden og natten. Mens platene var borte måtte alle som hadde vært med å fjerne dem gå i dekning i tilfelle tyskerne skulle oppdage det.

 

De fraktet platene i en lastebil full av kull. På vei mot grensen mistet de lyset på lastebilen og kjørte i grøften. En tysk lastebil kom kjørende. De stoppet dem og ba om hjelp. Tyskerne ble glade for at de kunne hjelpe nordmennene, de skulle bare visst hva som var i lasten. Platene ble fraktet til Stockholm hvor de skulle kopieres. Samme dag ble de fraktet tilbake til Oslo og lagt tilbake i trykkeriet, helt uten at tyskerne oppdaget det. Kopiene ble fraktet til England. Det ga muligheter for engelskmennene å trykke opp ekte norske penger til bruk for agentene de sendte til Norge.

 

På denne tiden begynte Gestapo å arrestere flere av Gunnar sine venner. Noen av disse ble skutt mens andre ble sittende i Norge eller sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Selv var Sønsteby nær ved å bli arrestert når han skulle inn i en av sine dekksteder. Han ringte på i huset og i det døren gikk opp sto en mann og pekte på han med en pistol. Han var fra Gestapo. Gunnar slo til pistolen og hoppet ned og sprang av gårde samtidig som han hørte at det ble skutt etter han. Under flukten mistet han en notisbok. Han var redd for at det sto viktige opplysninger i boken og måtte derfor senere samme dag å lette etter den. Selv om han hørte at tyskerne var i huset gikk han opp på trappen og hentet boken. Alle disse hendelsene gjorde at Gunnar bare ble mer ivrig i sitt arbeid mot tyskerne. Gestapooffiser Fehmer jaktet nå på Gunnar. Både moren og faren ble arrestert for å presse han til å melde seg for tyskerne. Dette førte til at Gunnar følte han måtte komme seg ut av landet i en periode.    

 

I England

Gunnar reiste over til Sverige og ble der spurt om han ville til England. Han ble flydd over til England og begynte i militær opplæring. Her lærte han blant annet å sprenge, noe han var svært interessert i. Gunnar ønsket seg tilbake til Norge for å fortsette arbeidet mot tyskerne. Han fikk opplæring i fallskjermhopping og skulle være med å hoppe ut i fallskjerm med en del utstyr en plass i Norge. De gjorde først to forsøk men måtte snu på grunn av tett tåke. Tredje forsøk lyktes heller ikke, denne gangen fikk de store problemer med flyet, blant annet en kraftig bensinlekkasje inni flyet. For å nå tilbake til England måtte de kaste alt utstyret ut av flyet. Nå måtte de skaffe nytt utstyr før de kunne gjøre et nytt forsøk. Denne gangen gikk det bra. Både utstyr og folk landet trygt der det skulle. I utstyret var det både våpen og radioer. For å frakte våpen brukte de en Esso tankbil. Gunnar reiste nå tilbake til Oslo og fortsatte arbeidet mot tyskerne.

 

Tankbilen de brukte for å frakte våpen med.

 

Sprengningen av arbeidskontoret:´

På våren 1944 fikk Gunnar beskjed om å gjøre en sabotasjeaksjon mot arbeidskontoret i Oslo. Grunnen til det var at Nasjonal Samling (NS) ville mobilisere norsk ungdom for å hjelpe tyskerne i krigen. De kalte inn alle som var født i 1921-23 til å melde seg til arbeidskontoret. Den norske regjeringen i London ga beskjed om at det måtte stoppes. Registreringen skulle skje 19. mai. Dagen før ca kl. 1800 møtte Gunnar Jens Chr. Hauge. Han fikk beskjed av Hauge at han samme kvelden måtte sprenge arbeidskontoret.

 

De fikk tak i en nøkkel til bygget. Sammen med Max Manus og en til gikk de inn i bygget og tente på luntene på sprengstoffet de hadde med seg. Inne i bygget var det mange mennesker som jobbet. De ropte høyt til dem: ”Kom dere ut! Huset går i lufta om 2 min.” Det var viktig for dem at ingen uskyldige ble skadet. Sprengstoffet skadet bygningen og ødela arkivene slik at mobiliseringen ble utsatt.

 

Kapring av et lass med rasjoneringskort:

NS ga opp å mobilisere ungdommene til krig. Tyskerne ønsket at disse i stedet skulle brukes til vanlig arbeid. Hjemmefrontledelsen i London anbefalte ungdommene om å gjemme seg. Det oppstod problemer med å skaffe mat til alle disse som skjulte seg for de tyske myndighetene. Grunnen var at en kun fikk kjøpe mat når en hadde rasjoneringskort og det hadde ikke disse som var på rømmen. Gunnar og flere andre fikk i oppdrag å kapre en lastebil som fraktet rasjoneringskort. De hadde kontakter på trykkeriet og fikk vite når lastebilen med kortene skulle kjøre. Ved hjelp av en annen bil presset de lastebilen til å stoppe og Gunnar overtok som sjåfør. De kjørte til et avtalt sted der de lastet kortene over til en annen bil. Dette at alle disse kortene var borte skapte store problemer for NS-regjeringen. Hjemmefrontledelsen i London ga beskjed til Quisling at han skulle få rasjoneringskortene tilbake dersom han trakk tilbake beslutningen om at alle ungdommene som skjulte seg for myndighetene ikke skulle få rasjoneringskort. Det gikk Quisling med på og han fikk deretter tilbake de kortene som Sønsteby hadde tatt. Det ble store oppslag i avisene om dette, der det blant annet ble utlovet en belønning på 200 000kr… til de som kunne gi opplysninger som førte til pågripelse av de som hadde gjort det.

 

Det ble stor oppstandelse blant tyskerne etter denne aksjonen. Her er en artikkel fra avisene like etter tyveriet.

 

Aksjonen mot Kongsberg våpenfabrikk:

I slutten av august 1944 fikk Gunnar og gjengen beskjed om å se nærmere på Kongsberg våpenfabrikk. De laget på den tiden noen viktige kanoner. Dersom de klarte å ødelegge maskinene som boret og freste kanonløpene, ville produksjonen stoppe i lang tid.

 

Det var et strengt vakthold med tyske soldater rundt fabrikken. De tok med seg 85 kg sprengstoff. De lå og ventet til vaktene hadde passert, før de tok seg inn i maskinhallene. Planen var å sette av flere ladninger på ulike steder i fabrikken. Disse skulle sprenges etter fire timer. De brukte lenger tid enn planlagt og de var livredde for å bli oppdaget av vaktene. De hadde kledd seg som engelske soldater fordi at dersom de ble tatt håpet de at tyskerne ikke ville straffe lokalbefolkningen. Da de forlot området la de fra seg uniformsplagg som de håpet tyskerne ville finne. 4 timer senere var det kraftige eksplosjoner i fabrikkene og maskinene ble ødelagte.      

 

Opperasjon betongblanding:

I begynnelsen av mars 1945 fikk motstandsgruppene beskjed om å sprenge jernbanelinjene på hundrevis av steder. Målet med aksjonen var å hindre tyskerne å sende flere divisjoner med soldater ned i Europa for og sloss mot de allierte. Gunnar fikk kontakter med ansatte i jernbanen som rådet dem til å sprenge jernbanens hovedbygg i Oslo. Det ville skade jernbanen mest mente de. For å sprenge denne bygningen måtte de ha mye sprengstoff. Problemet var hvordan de skulle frakte disse så mye sprengstoff til bygningen. De bestemte seg for å frakte dem i kofferter som de kjørte ned på dagtid og gjemte bak noen fiskekasser. For å komme seg inn i bygningen måtte de passere en tysk vakt. Det var flere mennesker som jobbet i bygget den kvelden de slo til. Den tyske vakten ble tatt til fange og passet på av en av de som var sammen med Gunnar. Samtidig var plasserte flere ut sprengstoff på flere steder i bygningen. Tyskeren begynte å bråke, så de ble redde for at han skulle varsle noen andre i bygningen. De måtte skyte ham for at aksjonen ikke skulle mislykkes. Etter at alle ladningen var satt på plass forlot de bygget og kom seg bort. Da de var kommet et stykke på avstand hørte de kraftige smell når bygget ble sprengt.

 

Senere fikk de høre at 75 % av transportkapasiteten ble ødelagt i aksjonen.

 

 

 

Frigjøringen:

I slutten av april visste alle at krigen gikk mot slutten. Tyskerne begynte å brenne arkivene sine for å skjule sporene av hva de hadde gjort. Regjeringen som var i London sendte melding til Oslo-gjengen at de måtte forsøke å sikre seg arkivene til tyskerne før de klarte å brenne dem. De bestemte seg for å slå til mot Justis- og politidepartementet. De overmannet vaktene og kom seg inn i bygningene og i løpet av 40 minutter fikk de med seg arkivene. Disse arkivene var viktige etter krigen når rettsoppgjøret mot tyskerne og de som hadde hjulpet dem startet.

 

Det var noen spennende dager de første dagene i mai. De fikk høre at Hitler hadde tatt livet av seg 30. april. 7. mai kapitulerte Dønitz som hadde tatt over etter Hitler. I Norge var det stor spenning til om tyskerne som var her ville overgi seg. Først på kvelden 7. mai fikk de beskjed om at tyskerne i Norge hadde overgitt seg. Gunnar fant frem uniformen sin og sammen med resten av Oslo-gjengen møtte de samme natt opp i Møllergaten. De var redde for at nazistene skulle angripe politistasjonen. Det ble noen spennende dager for Sønsteby og gjengen. Heldigvis gikk det uten store problemer

 

11. mai ble Gunnar kalt inn til politisjefen og spurt om han ville passe på kronprins Olav når han kom tilbake til Norge to dager senere. Da kong Haakon kom til Norge 7. juni 1945 ledet Gunnar vaktstyrken for hele kongefamilien. Nå var ”oppdraget” til Nr. 24 over.

 

7. juni 1945 kommer kong Haakon til Norge. Sammen med kronprins Olav møtte de det norske folk etter flere år i utlandet. Her er Gunnar Sønsteby livvakt for kronprinsen under denne kjøreturen.

 

Etter krigen fikk han mange utmerkelser for sin innsats under krigen. Han er den høyest dekorerte krigshelten i Norge.

 

Her er en av krigutmerkelsene som Gunnar Sønsteby fikk for sin innsats under krigen.