Jeg går på stien. Den nydelige, flate og grusete stien. Alle de små steinene er som folk. De folkene jeg møter igjennom hele livet. Stien er livet mitt. Alle treene som skygger for stien er problemer. Ulike problemer jeg møter i hverdagen. Store og små. Alle problemer må rettes opp og ordnes. Selv om de er små og ubetydelige, så må de hanskes med en viss respekt. For små problemer kan bli store hvis du gir dem litt tid.

Jeg kommer til et kryss der jeg kan velge to ulike veier å gå. Jeg kan ta den svake nedoverbakken. Der alt er en dans på roser. Der jeg får akkurat den utdanningen jeg vil, og greier den med glans. Den veien der jeg får drømmejobben, drømmemannen og verdens beste barn. Der jeg gifter meg, har det største, fineste og mest spektakulære bryllupet i hele den vide verden. Der mine svigerforeldre er verdens beste. De sitter barnevakt akkurat når jeg føler for det. Og hvis jeg og mannen min har lyst til å dra til et varmere strøk i noen dager, så stiller de gjerne opp. De vil oss alt godt. Tar jeg denne stien får jeg alt jeg peker på, både som barn og voksen. Som ungdom fikk jeg være ute så lenge jeg ville. Jeg fikk dra på fest, og det var ingen som ringte å spurte om når jeg kom hjem.

På denne stien er det så å si ingen motbakker. Jeg slipper det med motgang, og får heller ingen erfaringer med dette.

Tar jeg denne veien lever jeg i min egen lille boble. Stenger ut alle som har det vondt. Tenker bare på meg selv og mine. Når jeg ser på alle de som har det vondt på tv-en, så tenker jeg at dette skjer ikke med meg. Jeg tenker at alle problemene er milevis unna, og at de aldri kommer til å ramme meg. Men egentlig så er de rett rundt hjørnet. Når jeg nesten kommer til enden av stien, så er det en motbakke. En bakke som kommer helt uventet bak en sving. Denne dumpen kan bli vanskelig å komme over. Jeg som ikke har noen erfaringer med dette fra før. Men jeg greier meg. Selv om jeg mister min mann i en bilulykke, krangler med mine svigerforeldre, og må selge huset fordi jeg ikke har råd. Så har jeg fortsatt mine barn, og det er jeg evig takknemlig for

Jeg kan velge å ta den stien med en motbakke i begynnelsen. Der jeg møter motgang allerede i ungdomstiden. Der jeg har tonnevis av grenser, og er sikker på at foreldrene mine er verdens verste. Der jeg må være hjemme klokken 11 hver kveld, og der jeg kun har en venninne. Jeg får meg ikke kjæreste før jeg er 30, og da får jeg også barn. Tenkte det var naturlig å få barn med en gang siden jeg følte meg så gammel, men dette var kanskje ikke så lurt.

Fordi kjæresten min gjorde det slutt bare noen få dager etter fødselen. På denne stien gjør jeg mange feilgrep, men jeg lærer av dem. Jeg er sikker på at alle har et bedre liv enn meg. Jeg hører folk snakke om de som har mange penger, stort hus og fin bil.

Og tenk hvor lykkelige de er. På denne stien tar jeg meg selv i å tenke på hvor lykkelig jeg selv hadde vært hvis jeg hadde alt dette. Når jeg kommer til enden av stien, er det helt flatt. Jeg får meg kjæreste, venner, fin bil, stort hus, hytte og jeg vinner i lotto.

Men er det beste det og ikke ha noen grenser? Eller det å ha stort hus? Jeg skjønner godt at alle ønsker seg hus, bil, kjæreste og barn. Men tenk på de som har det enda verre enn oss. De som ikke har mat. De som bor under blekk plater, og de som drikker gjørmevann. Tror du de må vinne i lotto for å bli lykkelige? Nei. Alt de ønsker er å gå på skolen, og skaffe seg utdanning. Det å tjene sine egne penger er lykke for dem.

Mulighetene i livet er mange. Og man må tenke godt igjennom hva man vil bruke livet sitt på. Kanskje vil du bli lærer, eller kanskje vil du bli sykepleier. Uansett hva du vil bli, så er det bruk for deg. Du er like mye verd som andre. Husk det. Du må også tenke nøye igjennom hvilken vei du skal ta.

Skal du risikere det og møte en gigantisk motbakke i slutten av livet, eller skal du gjøre deg ferdig med motbakkene først. Og etterpå leve det livet du alltid har ønsket deg?