I denne oppgaven så skal jeg begynne med å definere psykiske vansker, psykiske lidelser og det norske samfunnet. Jeg skal si litt om helsetjenesten her i Norge og nevne kort om hvilke muligheter psykisk syke har i det norske samfunnet i dag. Jeg skal også skrive noe om hvilke utfordringer psykisk syke mennesker møter i hverdagen og hvorfor det er vanskelig for enkelte mennesker som er psykisk syke å gjøre hverdagslige ting, når muligheten for å få hjelp til å bli frisk er stor.

Psykiske lidelser:

Det er summen av opplevelser og erfaringer som ligger til grunn for en persons psykiske lidelse. Derfor finnes det nesten aldri enkle eller kjappe løsninger på disse vanskene.[1] Det er en indre logikk som er knyttet til hvordan mennesket har det og hvordan det lever sitt liv. Men den indre logikken er skjult for omgivelsene, og ofte skjult for personen som har psykiske problemer. Men det ligger en mening til grunn for all menneskelig atferd og dette gjelder da også for psykiske lidelser. Eva Axelsen, en norsk psykolog, satt opp noen fellestrekk ved ulike typer psykiske lidelser:

- En opplevelse av ubehag

- En begrensning i livsutfoldelse

- Et brudd på normer

- En irrasjonalitet1

Schizofreni er blant de mest alvorlige og mest omtalte psykolidelsene. Man må ha veldig alvorlige psykotiske symptomer for å få diagnose schizofreni og må hatt disse symptomene i en måned eller mer. Disse symptomene påvirker oppfatninger, tanker og oppførsel, men alle som har denne lidelsen har forskjellige kombinasjoner av symptomer og opplevelser. Det er mange som hører stemmer og lyder i hodet, og opplever stemmene som veldig skremmende. De som lider av dette tør som oftest ikke snakke om dem. (Kjell Magne Håkonsen og Kjell Arne Standal, Psykologi, Gyldendal Norsk Forlag AS 2002, s. 149)

Affektive sinnslidelser: Her finner vi lidelser som gir en helt grunnleggende forandring i stemningsleiet, enten redusert i depressiv retning eller forhøyet i manisk retning. Disse følelsesmessige forstyrrelser følges oftest av mange andre forandringer i pasientens opplevelser og aktivitetsnivå. à gi kraftige utslag i endringer av aktivitetsnivå og kroppsholdninger, i evnen til å sette i gang med aktiviteter, til å ta imot inntrykk og til å glede seg over noe eller se verdier av livet. Inndelingen av affektive sinnslidelser kan observeres som forhøyet stemningsleie ved maniske lidelser, som vekslende mellom forhøyet og redusert stemningsleie eller som reduserende stemningsleie. Man skiller også mellom enkeltepisoder og tilbakevendende lidelser. Alvorlighetsgraden kan variere mellom milde, moderate og alvorlige affektive lidelser. Manisk lidelse er en tilstand av oppstemthet, økt energi og aktivitet, ofte med en subjektiv følelse av velvære og fysisk og psykisk effektivitet. For at mani skal brukes, må stemningsleiet være forhøyet i mer enn fire døgn. Men de maniske periodene utvikler seg raskt og varer fra noen uker og opptil tre til fem måneder. Depresjonene utvikles langsommere og varer lengre enn de maniske periodene, fra noen måneder og opp mot ett år. (Kjell Magne Håkonsen og Kjell Arne Standal, Psykologi, Gyldendal Norsk Forlag AS 2002, s 150)

Når jeg tenker på psykiske vansker tenker jeg på en tilstand i en mye mindre grad enn en psykisk lidelse. Når jeg sier i en mye mindre grad, så tenker jeg på alvorlighetsgraden til denne tilstand og hvor lang tid det går ut på i forhold til en psykisk lidelse. En psykisk lidelse er en kronisk lidelse som kan komme tilbake når som helst, mens en psykisk vanske kommer av en episode som har skjedd og forsvinner etterhvert. F.eks. etter en bilulykke, eller etter at man har mistet en person som er deg nær.

Akutte og forbigående psykoser er en gruppe som er definert som en psykisk lidelse som inneholder akutte psykotiske forstyrrelser. Men jeg vil heller si at det er på grensa til å være en psykisk vanske. Tilstanden starter brått og varer ikke mer enn et par uker. Her opplever vedkommende vrangforestillinger og hallusinasjoner, som kan føre en uforståelig eller usammenhengende tale og av og til virke forbigående forvirret eller ha oppmerksomhetsproblemer. Dette er jo en akutt psykose det er snakk om, og for at det skal kalles en akutt psykose så må den avta og opphøre innen to til tre måneder.[2]

Det norske samfunnet

Helsetjenesten i Norge er delt i to. Kommunehelsetjenesten (primærhelsetjenesten) og spesialhelsetjenesten. Kommunehelsetjeneste er de helsetjenestene alle kommuner skal tilby sine innbyggere. Her finner man allmennpraktiserende leger, legevakt, fysioterapi, hjemmehelsetjeneste, sykehjem, skolehelsetjeneste og helsestasjoner. Trenger man en mer spesialisert helsehjelp, kan fastlegen henvise en videre til utredning og behandling i spesialhelsetjenesten. Spesialhelsetjenesten er organisert i fire store regionale virksomheter som kalles regionale helseforetak. Regionene er Helse Nord, Helse Midt-Norge, Helse Vest og Helse Sør-Øst. De regionale helseforetakene består av sykehus og poliklinikker og har både psykisk helsevern og somatiske helsetjenester til befolkningen i sin region.[3](henviser til kilder heretter fra hefte i parates; (s. 68 i hefte).

Distriktpsykriatriske sentre (DPS) tilbyr utredning, behandling og oppfølging for mennesker over 18 år som har psykiske lidelser. Ved DPS får man hjelp både med akutte og mer langvarige problemer. Her får man tilbud om hjelp i poliklinikker (timebasis), dagligavdelinger (kurs og behandling i grupper flere dager i uken) og på døgnavdelinger. Man kan ved noen poliklinikker behandle alle typer psykiske lidelser på ett sted, mens andre er delt opp i underavdelinger som spesialiserer seg på ulike lidelser (angst, tvangslidelser…) (s. 69-70 i hefte)

Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) tilbyr hjelp innenfor psykisk helsevern for barn og ungdom og deres familie. Dette tilbudet får man da om barn eller ungdom har så alvorlige problemer at fastlegen eller andre vurderer at det er behov for grundig utredning og spesialistbehandling. Denne hjelpen tilbys på dagtid (poliklinisk), men om problemene er veldig alvorlige, kan barn/ungdom få tilbud om døgnbehandling, noen ganger sammen med foreldrene. (s. 70, i hefte)

Behandling i sykehus kan foretas dersom personen er svært psykisk syk og tilbudet i kommunen og på distriktspsykiatrisk senter ikke er tilstrekkelig. Noen sykehus har spesialavdelinger for bestemte diagnoser (spiseforstyrrelser eller psykoser). Pasienten vil på et sykehus få behandling over tid. På psykiatriske akuttavdelinger er hensikten å ta vare på og behandle mennesker som er i en akutt fase med alvorlige psykiske problemer. Alt fra selvmordsrisiko, alvorlig og akutt psykose eller rusutløste tilstander. Først når tilstanden er blitt mer stabil, blir pasienten overført til en annen avdeling eller skrevet ut til behandling og oppfølging på DPS og/eller kommunen. (s 71 i hefte)

En psykisk syk person møter utrolig mange utfordringer hver dag. Alt ettersom hvilken vanske/lidelse man lider av, finnes det forskjellige utfordringer fra person til person. Er man f.eks. deprimert er det kanskje vanskelig å komme seg opp av sengen og ut blant mennesker, fordi man føler seg helt elendig og har en selvtillit som ligger på null. Noen føler kanskje at alle sammen stirrer på deg og ser ned på deg samtidig som de ser på din tilstand som tabu. For det er nemlig ikke lenge siden at psykiske lidelser ble sett på som tabu her til lands. Andre mennesker som er schizofrene kan plages med å ha uriktige forestillinger om at kroppen forandrer seg. Slike hallusinasjoner kommer som oftest som en stemme inn i hodet som forteller og truer eller gir beskjeder om å oppføre seg på bestemte måter. Disse hallusinasjonene kan være vanskelig for en person og takle i og med at man muligens vil gjøre noe annet enn det stemmen i hodet sier. Jeg kan også tenke meg at det er ekstremt vanskelig å komme ut av en slik situasjon og se på hva som faktisk er rett og galt.

En som har fått en psykisk vanske etter at man f.eks. har mistet en nær venn eller familie i en bilulykke skjer støtt og stadig. Her vil jeg tro at det er tungt å takle et slikt tap og at vedkommende har lett for å gå inn i en slags transe hvor noen blir helt borte fra virkeligheten. Jeg ser for meg at vedkommende går inn i en lettere depresjon. Eller så tror jeg vedkommende kan se for seg den omkomne i en drøm og ikke klare å skille ordentlig mellom drøm og virkelighet. Vedkommende får kanskje vanskeligheter med å ha det gøy i denne perioden, fordi man lider av så stor sorg slik at det tar på livsgnisten. Heller er det ikke lett å snakke om sorgen fordi man tror at det ikke er noen der ute som forstår deg på samme måte som du, fordi de ikke har opplevd det samme som deg.

Andre typer utfordringer jeg ser en psykisk syk person kan ha, er det at man må innrømme for seg selv at man lider av en eller annen form for psykisk lidelse eller en psykisk vanske. Grunnen til at dette er vanskelig er som jeg har nevnt tidligere; man tenker muligens på at andre ser på det som tabu, kanskje synes man selv at det er skikkelig tabu. Man blir kanskje redd for å være annerledes. Når en som er psykisk syk ikke innrømmer det for seg selv, eller nekter behandling, kan en psykiater eller en psykologspesialist si at tilstanden er så alvorlig at det kan få alvorlige konsekvenser dersom man ikke får behandling. Da kan det opprettes tvunget psykisk helsevern. Dette kan være tungt for vedkommende, for dette går mot dens vilje og det kan være vanskeligere for vedkommende å bli frisk i og med at personen mener at man er frisk i utgangspunktet. Men igjen, så kan det gå den andre veien og man begynner å innse hva som faktisk “feiler” en, og ser hvilke muligheter man har. En annen utfordring jeg kan tenke meg til er vanskeligheten med å fortelle det til noen andre. Hva vil de rundt deg tenke om deg, vil man fremdeles ha de gode vennene sine for det om man er psykisk syk? Hva vil familien tenke om deg? Vil man utsette andre for dine problemer og belaste dem for noe slikt? Trenger man behandling, eller kan man bli frisk på egen hånd? Bekymringer! Alle disse bekymringene er med på å påvirke deg som person til å ha vanskeligheter med å oppsøke hjelp.

Jeg ser for meg at man har mange flere utfordringer enn bare en av disse, og jeg tror også at man har en slags serie av utfordringer. Først må man innrømme det til seg selv, så vurdere om man skal fortelle andre dette og utsette disse menneskene for din tilstand, deretter er det det å komme seg ut døren å få hjelp, føle seg stirret på, føle seg liten i en stor verden. Det er nok ikke så enkelt, selv om hjelpen er så nært. Det finnes nok et hav av flere utfordringer for hver enkelt, og disse takles på forskjellige måter, eller ikke.

Til tross for bredt helsevern her til lands tror jeg det er vanskelig for mennesker med psykiske lidelser å tilkalle hjelp. Det er så mange forskjellige utfordringer, forskjellige syn og bekymringer hver enkelt person har, slik at det gjør det vanskelig og komme til gode med disse. Noen er sterkere enn andre og klarer å godta lidelsen/vansken og klarer å leve med det, andre nekter for det og har det vanskelig med å komme seg videre på en måte. Andre kan også ha skjønt at problemet er der, men ikke klarer å leve med det, og det gjør tilstanden verre. Noe jeg mener og tror, er en helt forferdelig opplevelse. Jeg kan egentlig ikke si noe spesifikt om hvilke utfordringer psykisk syke har i det norske samfunnet til tross for det brede helsevernet vi har i Norge. Men jeg vil si at jeg tror det er mange psykisk syke som trekker tidlige konklusjoner om at det ikke er noen andre som forstår dem slik de gjør det, og at de tror andre ser ned på dem, enda psykiske lidelser blir sett på som mer og mer vanlig nå til dags.

Oppgave 2: Drøft hvordan pårørende eller venner til personer med psykiske lidelser kan hjelpe den som lider og hvilke utfordringer de selv møter i denne situasjonen.

Hovedpersonen i hele denne eksamensoppgaven er personen med en psykisk lidelse. Men viktige biroller er familie og nære venner. Disse menneskene kan av og til nesten være de som føler seg mest forvirret, hjelpeløse og ubrukelige enn vedkommende med psykisk lidelse. Nettopp fordi at de ikke har peiling på hva som skal til for at vedkommende skal bli frisk. Vedkommende kan være den eneste eller første i familien som lider, og derfor er det ingen som forstår hva som går av han/henne. Jeg har selv opplevd gjennom nesten hele livet at en person veldig nær meg har slitet veldig mye psykisk. Vedkommende har aldri fått stilt en diagnose av en psykolog eller lege om at h*n er deprimert og en alkoholiker. Men vedkommende har på en måte i hodet mitt blitt stemplet for det, jeg har altså oppfattet og forstått med tiden at h*n er det. Det at vedkommende er deprimert, har jeg alltid hatt en forståelse for. Men det at vedkommende aldri prøvde godt nok for å gjøre noe med det skjønte jeg aldri helt før nå i nyere tid. Nå som jeg har vokst mer og hatt psykologi på VGS dette året, har det hjulpet meg veldig med å forstå hvorfor vedkommende har oppført seg som h*n har gjort. Jeg ser nå at når noen er så deprimert som vedkommende, er det ikke bare bare å våkne en morgen, bestemme seg for at i dag skal jeg gjøre noe med det og overvinne dette. Tvert i mot, i de verste depresjonsperiodene stod vedkommende tidlig opp om morgen, tok seg en røyk, og snek seg ned på nærmeste pub. H*n kom som oftest sent hjem og oppførte seg ikke som et respektabelt menneske verken ovenfor meg eller de andre. Det var rett og slett urettferdig. “Vi fortjener jo mye mer enn som så” husker jeg at vi alle tenkte. Men når en har så store problemer i hverdagen slik at det er vanskelig for vedkommende å se noe positivt her i verden, forstår jeg virkelig at en blir så deprimert som h*n ble. Hver gang man prøvde å komme på rett spor, så var det noe som dyttet personen rett tilbake om ikke enda lavere. Og når ting blir så mørkt, blir man egoistisk og blind for alt det gode man har i livet. Til slutt var alkohol og ensomhet vedkommendes bestevenn og medisin.

Veien til i dag har vært lang. Når jeg sier at veien har vært lang, så vil jeg legge vekt på hvor lang og hard denne veien har vært for oss pårørende. Grunnen til at jeg velger å bruke egne erfaringer når jeg besvarer denne oppgaven er fordi jeg føler at jeg har vært veldig tett på noen som slitet psykisk og vet sånn ca. hva det går ut på å være en pårørende, selv om det oppleves forskjellig fra person til person. Jeg skal prøve å passe på at dette ikke blir for personlig, men heller bare dele en erfaring.

Som sagt, så har veien hit vært lang. Det begynte allerede da jeg gikk i andre klasse på barneskolen, men lite skjønte jeg på den tiden. Med tiden følte jeg ting mer og mer på kroppen. Jeg var usikker på om det var vanlig at man oppførte seg slik. Og det tok meg mange år før jeg virkelig fikk følelsen av at nå har det klikka for vedkommende og alt det h*n drev med var uakseptabelt, urettferdig, egoistisk osv… vi som var rundt denne personen prøvde alt mulig for å hjelpe, men det var til ingen nytte. Vi brukte oss som eksempler på den måten at h*n skulle få dårlig samvittighet og begynne å skjerpe seg, vi støttet h*n fullt og helt til og med når h*n var helt på bånn. Vi prøvde å snakke med vedkommende til å legge seg inn avrusning slik at h*n kunne få orden på livet sitt igjen. Dette ble personen med på et par ganger, men personen klarte aldri å innrømme for seg selv at h*n var psykisk syk, og ble dermed aldri frisk eller friskere. Vi gav vedkommende alt h*n trengte. Vi sluttet til og med å gi, sluttet nesten helt å bry oss og gav heller personen et kompromiss; “enten så skjerper du deg og vi fortsetter å holde kontakten eller så får du fortsette med tullet ditt og vi kutter deg helt ut.” Dette sa vi fordi vi følte oss hjelpeløs og vi ante ikke hva vi skulle finne på lenger, vi hadde prøvd alt. Vi forstod ikke hva som foregikk opp i vedkommendes hode, og vi gjorde egentlig situasjonen vondt verre. Personen begynte å gi opp når h*n ikke lenger så håp i noe, når til og med vi snudde ryggen så kan jeg tenke meg at h*n følte seg ubrukelig og hadde en selvtillit erlik null. Og frustrasjonen blant alle oss var større en noen gang. Dette kostet oss nesten et liv. Tre ganger…

Etter mye om og men, så har blant annet jeg forstått hva som har vært grunnlaget for alt dette og jeg skjønner nå som jeg har blitt eldre at h*n har blitt rammet av depresjon. Og først nå det siste året har jeg faktisk skjønt hvor alvorlig depresjon er og at det er utrolig vanskelig å leve med. Og det må ha vært fryktelig vanskelig for en person som ikke klarer å innrømme for seg selv at man er så alvorlig syk slik at det gir store konsekvenser for vedkommende og pårørende om en behandling ikke skjer snarest. Vi begynte å skifte taktikk, og lette på de riktige stedene i situasjonen hans/hennes for å hjelpe. Det har resultert i at vedkommende la seg selv inn først på et sykehus, så ble vedkommende sendt videre på et avrusningssenter og går jevnlig til psykolog og slikt. H*n har for første gang på 11 år innrømmet til oss i edru tilstand at vedkommende har et problem som virkelig måtte tas tak i. Nå i dag får vedkommende behandling og har også vært edru i snart over 1 måned i strekk à har havnet på helt rett spor.

Men sant skal sies, veien for oss pårørende har vært en hard kamp som har svevd mellom liv og død for vedkommende. Noen av oss fikk faktisk en psykisk vanske, en akutt og forbigående psykose, alt sammen tok sånn på, og vi følte jo oss null verdt når vi gav så mye men aldri fikk noe tilbake. Her ble vedkommende helt borte fra hverdagen, det fantes ingenting man klarte å le eller smile for, h*n fant ingen ordentlig gleder i hverdagen, og drømmene vedkommende hadde var traumatiske. Ville aldri stå opp av sengen og møte folk, alt var veldig tungt. Personen skeiet helt ut og begynte å vurdere om h*n gikk i det samme sporet som den vi hadde slitt sånn for. Og det skremte vedkommende. Jeg husker hvor fælt det var å måtte oppleve dette på nytt, for andre gang, men heldigvis gikk det over for vedkommende etter 3-4 måneder.

Jeg kan ikke gi noe fasit på hvordan en pårørende skal takle og ha en psykisk syk venn eller en i familien. Men jeg har i dag den forståelse for hvorfor ting er så tunge og vanskelig for mennesker med psykiske lidelser, spesielt når det kommer til depresjon. Det er en sinnstilstand som man egentlig bare må lære seg å leve med, med eller uten profesjonell hjelp. Men helst med. Men jeg kan si at en begynnelse er å lete på de riktige stedene i tanken på en psykisk syk person og jobbe ut i fra det. Da opplevde jeg straks at det var lettere å komme inn på vedkommende og på en måte snakke fornuft til personen om at man faktisk trenger hjelp, for det er eneste utvei og det beste for oss alle. Norge har et supert tilbud til psykisk syke mennesker, og siden vi har mulighet til det så vil jeg anbefale sterkt å få vedkommende til å innrømme først for seg selv at det ligger et stort problem her, for så å legge seg selv inn for behandling. For min erfaring av tvangsinnleggelse som pårørende var ikke brukbart. Men man må være tålmodig, og ha en god forståelse for den lidelsen vedkommende har. En kan prøve å sette seg inn i situasjonen, researche litt for hva som kan gjøre for å hjelpe. Det finnes mange typer hjelpemidler man kan bruke, f.eks. helsesøster, hjelpetelefon, man kan finne masse informasjon på internett osv… Uansett hvem du kontakter innenfor psykisk helsevern, så har alle sammen taushetsplikt og er mer enn nok villig til å hjelpe deg i en slik situasjon. Men husk, det kan være enklere for deg og se at vedkommende har et problem som skal tas tak i enn det vedkommende selv har. Men igjen så kan også vedkommende ha vist selv i flere år at h*n har et problem, og har lenge skjult det for deg. Så være oppmerksom på de nære og kjære rundt deg og ta vare på dem.

Kilder
- Hefte vi fikk av faglærer om psykisk helsehjelp i Norge.

- Kjell Magne Håkonsen og Kjell Arne Standal, Psykologi, Gyldendal Norsk Forlag AS 2002

[1] Kjell Magne Håkonsen, Psykologi, Gyldendal norsk forlag AS (2002), side 141

[2] Kjell Magne Håkonsen og Kjell Arne Standal, Psykologi, Gyldendal Norsk Forlag AS 2002 s. 150

[3] Hefte vi fikk av lærer om psykisk helsehjelp i Norge. s. 68