Min problemstilling er følgende: ”Den klassiske helten - Finnes den? Kan man finne den ved å studere norsk litteratur?”

 

Begrepet ”helt” er ikke det samme på norrøn tid som den ”helten” vi har i nyere tid. Definisjonen, som alt annet, endres i samsvar med samfunnets endringer. Hvordan framstilles helten i ulike epoker og hva gjør dem til helter? Hvordan går veien fra store barske krigere til små smarte gutter i kamp mot troll? Fra kvinnesaksforkjempere til kvinnebedårere?

 

Den klassiske helten er et begrep som beskriver en beundringsverdig person som har utført en stordåd og som av den grunn har vunnet stor heder og ære, eller som i fare og motgang, fra en svakere posisjon fremviser mot og viljen til selvoppofring, det vil si heltemot, for et større gode, men en manns helt, er ikke lenger alle sin helt. Folks meninger om hva som må utfylles for å oppnå "heltestatus" er også mer individuelle nå enn før. Grunnene til dette er mange, men hovedsakelig er det fordi vi lever i et helt annet samfunn nå, et mer komplekst samfunn enn før. Vi lever ikke i et samfunn som kun trenger krigere, men i et samfunn som trenger "helter" innenfor flere områder.

 

Norrøn tid

Norrøn tid regnes fra rundt 700-1370. Innenfor dette intervallet er det flere epoker. Vikingtida som medførte flyttestrømmer, kristningen av Norge og samlingen til et rike, er en av dem. Etter borgerkrigstida på 1100-tallet stod Norge som en sterk stat. Folket hadde to øvrigheter og rette seg til: kongemakten og den katolske kirke. På 1200 tallet ble kvad, gude og heltedikt skrevet ned. Dette betydde en storhetstid for landet, som endelig hadde festet landets historie på pergament..

 

Idealene ble skapt ut i fra hva som gjorde samfunnet best. Det er ikke vanskelig og se at i en tid med krigsherjinger og vikingetokt, var det store sterke menn, som ble det store idealet. Slekten var det som var mest sentralt og viktig for personene som levde på den tiden. Hvis en person ble drept måtte dette hevnes med blodhevn, og i slike samfunn ble resultatet ofte slektsfeider som kunne vare i mange år, gjennom flere generasjoner. Heltene vi finner fra norrøn tid er så å si like, likhetstrekkene finnes hvert fall i hopetall. Alle var de sterke, våpenføre og kjappe til fots som en fullkommen kriger skulle være. Samtidig var de vakre og fulle av visdom. Om en i familien måtte hevnes, måtte man vite at det ville bli gjort, og da trengte man den beste krigeren.

 

I Den eldre Edda er det skrevet ned mange heltedikt. Det er klare helter som har disse overdrevne egenskapene. Diktene inneholder historier som overgår virkeligheten og personen viser egenskaper som tapperhet, kjærlighet, svik, hevngjerrighet og stolthet i reindyrket form.  Heltediktene er meget brutale og inneholder ofte ting som voldtekter, halshugging osv…

 

I sagaen om Gunnlaug Ormstunge får vi alle disse virkemidlene. Gunnlaug sloss mot Ravn på grunn av kjærlighet og ære. Han blir sveket av Ravn. Historien er meget dramatisk og begge dør til slutt på en heroisk måte. De er begge veltalende skaldekvadere som er gode til å krige.

 

Heltediktet Sigurd Fåvnesbane hører til den gamle Edda-diktinga. Her er et lite utdrag av fortellinga:

"Sigurd var av Volsungeætt, men han ble oppfostra hos kong Reidmar, fordi faren ble drept og mora hærtatt. Reidmar hadde tre sønner:

Regin, som var smed, skulle være Sigurds fosterfar.

Oter, som var fangstmann, kunne skape seg om til en oter.

Fåvne var grådig og ville eie alt.

Gudene hadde av vanvare kommet til å drepe Oter, så de måtte betale en stor bot i gull til faren. Gullet tok de fra dvergen Andvare. Men han bannlyste gullet og sa at den som tok det i eie, måtte dø.

Fåvne drepte faren og tok gullet. Deretter skapte han seg om til en fæl drake og lå på gullet oppå Gnitahei. Regin var og ute etter gullet, Han smitte et ekstra godt sverd til Sigurd og ba han drepe draken Fåvne. Sigurd prøvde sverdet på smiestedet. Det var for svakt, så Regin måtte smi et nytt sverd. Det var sterkt nok. Så tok Sigurd hesten Grane og dro til Gnitahei og drepte draken. Etter det karsstykket ble han kalt Sigurd Fåvnesbane.

Regin ba da Sigurd om å steike hjertet av draken og komme med det til han. Da Sigurd holdt på med steikinga, fikk han noen dråper av blodet på tunga. Det ga han evne til å forstå fuglestemmene. De advart han mot Regin. Sigurd drepte derfor Regin og tok selv gullet."

 

Dette er et typisk heltedikt. fortellingen drives fram av pure tema som svik, grådighet og hevn. Helten viser stort heltemot som går i kamp mot draken. I tillegg får han overmenneskelige evner da han får drakeblod på tungen og kan forstå hva fuglene sier.

 

Norge var ikke isolert fra resten av Europa på 1200 tallet. Utenlandske impulser nådde landet. Nå spesielt den franske ridderromantikken ble oversatt til norsk. Her er vi andre slags helter enn idealet i Norge. Disse mennene på hester som kjemper for frihet, liket og brorskap er kanskje en mer romantisk helteskikkelse enn den barbariske norske vikingen…

 

Folkediktning

Perioden 1350- 1500 kalles nedgangstid, også innen litteraturen.

 

Norge går inn i union med Danmark. Mesteparten av de skrive og lesekyndige i landet dør under svartedauden sammen med 1/3 av befolkningen. Det norrøne skriftspråket går i oppløsning. Det skrives ingenting utenom diplomer og rundskriv. Den eneste litteraturen var folkediktning; dvs folkeeventyr, folkeviser og sagn. Folkediktningen ble overlevert muntlig og ble først skrevet ned på 1800-tallet. Folkediktningen vandrer fra land til land, og omdiktes etter lokale forhold. Folkediktningen går over landområder og får særpreg fra også andre land.

 

På 1800-tallet våkner Norges kultur i live og nedskrivingen av de skulte folkeskattene starter. Kunsten skulle skildre den storslåtte majestetiske naturen fedrelandet hadde. Med nasjonalromantikken ble det nytt fokus på bygdene og hva de hadde sittet inne med. Eventyrsamlerne Asbjørnsen og Moe samlet eventyr og dikt som de senere gav ut i bøker. Med den nye litteraturen kom det nye helter. Eventyrheltene. Dette var helter som kjempet mot troll, hekser og andre friere for og vinne prinsessen og halve kongeriket.

 

De store sterke heltene fra norrøn tid døde ut. I den nye romantiske verden var det ikke lenger behov for disse. En helt normal gutt som kunne spise grøt om kapp med et troll ble den nye helten. Ved å være smart og slu kunne hvem som helst klare det. Litteraturen var ment som underholdning og hva var mer underholdene for små barn enn en på deres aldrer som kunne slå et troll eller en heks? I eventyrer om ”askeladden og de gode hjelperne” møter vi askeladden som er en fattiggutt og i dette tilfellet ”underdog”. Kongen i landet vil ha et skip som kan gå til lands og til vanns, og den som klarer å bygge dette skipet vinner prinsessen og halve kongeriket. Askeladden klarer ved klokhet og ferdigheter og bygge dette skipet og blir dermed helteskikkelsen som klarte oppgaven og får prinsessen og halve kongeriket.

 

Realismen

I løpet av den første delen av tida mellom 1850 og 1900 ble norske forfattere mindre opptatt av nasjonale og idealistiske emner, og skrev mer om samfunn og samfunnsproblemer. Sosial urettferdighet og nød ble temaer for forfatternes virksomhet. Det slår ikke helt ut før rundt 1875 med realismen, men tegnene kom sakte. Det store hamskiftet på midten av 1800 tallet gjorde at samfunnet endret seg fra naturalhusholdning til pengehusholdning. Med dette flyttet bønder inn til byene og skapte flere og større sosiale skiller. Etter hvert ville arbeiderne være med på og bestemme. Man begynte å se urettferdighetene som rådet politisk hvor det var borgerskapet og embetsmennene som skulle styre.

 

I Danmark på denne tiden holdt en ung mann ved navn Georg Brandes foredag om at litteraturen var for tafatt. Han mente at man måtte sette problemer under debatt og slik ble det…

 

Fra 1870 og ut skjerper forholdene seg, og forfatterne retter blikket mot samfunnsforholdene. På denne tiden startet kvinnene og tenke på deres rettigheter. Det var i hovedsak de borglige kvinnene som kunne gjøre dette ettersom de ikke behøvde å jobbe. De ville ha mer likerett mellom mann og kvinne. Ekteskapet ble også skarpt kritisert. En av forfatterne som støttet kvinnen var Henrik Ibsen. Han skrev i 1879 novellen ”et dukkehjem”. Kort fortalt handler novellen om en kvinne Nora som bor sammen med mannen sin Torvald og deres tre barn. Nora finner ut at hun ikke lengre vil være et inventar i huset og bryter ekteskapsrammen og forlater mannen og barna. Dette viser stor styrke og mot fra Nora som går til det ukjente. På den tiden var det ingen fremtid for en skult kvinne. Hun bryter med samfunnets normer. Reaksjonene fra andre land var sterke og Ibsen måtte skrive om slutten for at tyske teatre skulle vise stykket. Helt til nå var dette en helt utenkelig tanke og Nora blir nærmest en pioner, en datidens kvinnelig helteskikkelse. Hun blir et forbilde for mange kvinner og kanskje var hun ment som et forbilde fra Ibsen?  Et dukkehjem fikk stor betydning for andre land også. På kinesisk heter feminisme, Noraisme, etter Nora i et dukkehjem. Kanskje Nora er en av de største kvinnelige heltene i Kina?

 

Nyere tid

Hvilke helter har vi i nyere tid? Med et mer åpent samfunn og videre begreper blir mangfoldet større og større. Vi har flere typer helter: Hverdagshelter, tøffelhelter, superhelter og heroiske helter. ”hvor er alle heltene ”? En sang skrevet av Jan Eggum spør om hvor alle heltene er blitt av. Er heltene borte i nyere litteratur? Nei, de er bare godt gjemte, i hvert fall i norsk litteratur. Vi finner de ikke i rendyrket form som i norrøn tid, eller i eventyrene. Går vi til USA derimot, er bølgen av flygende menn i kappe større enn noen sinne. Som tidligere nevnt, er ikke en sin helt, alle sin helt. Det ligger noe i begrepet og hva man oppfatter som en helt.

 

Vi går fra kjente litterære verk i norrøn tid, folkedikting og realismen til nyere tids litteratur. Fra de hadde liten tilgang på litteratur og noen få verk var gjeldende, til et dagens samfunn hvor vi blir bombardert med litteratur hele tiden. Vi blir hele tiden introdusert for nye helteskikkelser og problemer.

 

I en verden fylt med kriminalitet, krig, terrorisme trenger vi helter mer enn noen sinne. Det er disse hverdagsheltene som kjemper for menneskers rettigheter, deres trygghet og liv. I sammenlikning med norrøn tid, hvor verden også var fylt med krig, var det den største og beste krigeren som var idealet og helten. I dag kjempes det ikke lengre med sverd og skjold. Heltene er blitt våpnene som holder landet trygt og andre land på ”tå hev”. I krimbøkene om Varg Veum skrevet av Gunnar Stålesen finner vi en klar hverdagshelt som setter sitt liv i fare for og oppklare saker og hjelpe andre.

 

Et annet eksempel finner vi i boken Markus og Jentene skrevet av Klaus Hagerup. Her møter vi den håpløse gutten Markus, som forelsker seg i en jente etter den andre, men tørr ikke å gjøre noe med det. Hans alltid bedre vitende venn Sigmund har derimot råd til stakkars Markus som til slutt får en kjæreste. Når man ser på handlingen i boka ser man igjen klare helteskikkelser, men han er der. Sigmund beskriver som både pen og veltalende (små fellestrekk med norrøn og eventyr). Han hjelper Markus gjennom desperasjon og tunge tider. Det Markus trenger er noen som kan hjelpe han, og det kan Sigmund. Dermed har han Sigmund fått en helteskikkelse.  Boka har både svik, drama og kjærlighet, som er noen av ingrediensene for en vellykket og underholdene bok.

 

Skal vi ha heltene i reindyrket form, med overdrevne egenskaper, en bitter fiende og et ønske om og hjelpe menneskeheten må vi søke oss til utlandet. Litteratur om superhelter som redder jorda kommer i stadig spenstigere form. Ofte er helten kommet i kontakt med noe som gjør at han har fått en mutasjon slik at han har superkrefter. Heltene er heroiske, pene, ofrer livene sine, gjør rett ut i fra moralske spørsmål og har superkrefter. De har små likhetstrekk med norrøne helter. Utseende, de gjør en heltedåd, utsetter seg selv for fare. Grunnen til at det ikke er de samme heltene er fordi samfunnet har endret seg, dermed har evnene til heltene det også.

 

Så tilbake til problemstillingen: Den klassiske helten – Finnes den? Kan man finne den ved å studere norsk litteratur?

 

Svaret er NEI! Den klassiske helten finnes ikke i norsk litteratur. Siden begrepet ”klassisk helt” er dynamisk, altså at definisjonen endrer seg, vil ingen klare og oppfylle dagens begrep på hva en klassisk helt er. Det er viktig å forstå at jeg sammenligner helteskikkelsene fra tidligere tid, med dagens oppfatning av den klassiske helten. Kun de moderne superheltene kan fylle disse kriteriene. Et av kriteriene for å bli helt, mener jeg, er at helten begår en handling som er uselvisk, altså at helten gjør handlingen kun basert på å hjelpe andre og fremviser heltemot for et større gode. Helten i litteraturen har egoistiske motiver for hvorfor de begår de handlingene de gjør. Det er i hovedsak for å få en jente, eller noe med personlig vinning. Det er ikke alltid slik, men de kommer alltid ut av situasjonen med noe i gjengjeld. For eksempel: Sigurd Fåvnesbane får overnaturlige krefter og tar gullet selv i slutten. Dette er egoistisk og han blir dermed ikke en klassisk helt. I eventyrene vinner ofte helten prinsessen og halve kongeriket. Nora i ”et dukkehjem” begår sin handlig basert på at hun ikke lengre vil være et inventar i huset. Handlingen er egoistisk. Selv om utfallet er storslaget, er det ikke nokk for at hun blir en klassisk helt. Sigmund i ”Markus og jenten” hjelper sin gode venn. Han får ikke noe for det og er uselvisk, han fyller ikke resten av kriteriene for å være nettopp ”den klassiske helten”.  De begår handlingen på egoistiske premisser. De fyller kriterier for å være helteskikkelser, men ikke Den klassiske helten. 

 

Oppfinnsomhet, kjærlighet, hat, svik, helter og fiender er ingrediensene for populærlitteratur gjennom årene. Fra Norrøn tid til våre dager finner vi nettopp disse temaene i bøker. Både stil og fortellermåte endres, men i bunn ligger disse viktige særtrekkene.  Etter å ha gjennomgått helter i ulike tidsepoker finner jeg mange ulike typer, men det er en, eller rettere sagt ei som er klarere enn resten. Nora i et dukkehjem er den klareste helten. Hun er ikke den klassiske helten som vi finner, men hun er utvilsomt den helten som har hatt mest betydning for mennesker etter at ”et dukkehjem” ble skrevet.  

 

Personlig mener jeg at verden alltid har behov for helter. Om det ikke er for og endre noe politisk slik ”Nora” gjorde, så er det for at mennesket trenger det. I et sekularisert samfunn hvor Gud ikke lengre er noe alle ser opp til, trenger vi noe ”nesten uoppnåelig” å se opp til. Nærmest perfekte mennesker som gjør alt riktig i henhold til moral og etikk, men dog har trekk som gjør at vi kan kjenn oss igjen. Hvem helten i livet ditt er, er individuelt, men alle trenger en helt og se opp til…