Henrik Ibsen ble født i Skien 20. Mars 1828, som sønn av en velstående kjøpmann. Da Henrik var 8 år gammel mistet faren hele formuen sin, og etter konfirmasjonen måtte han ut i arbeid. Han ble sendt til Grimstad, der han jobbet som læregutt ved et apotek i seks år. På denne tiden var han så fattig at han ikke hadde råd til klær, og konfirmasjonsdressen ble temmelig slitt etterhvert. Om kveldene satt han på rommet sitt og leste til artium. Samtidig begynte han å skrive. Det første skuespillet hans, Catilina, var ferdig i 1850.
Samme år dro han til hovedstaden, som den gangen ikke het Oslo, men Christiania, for å ta artium. Han var da en periode elev ved Heltbergs ”studentfabrikk”, hvor han traff flere andre som også skulle bli store navn i norsk litteratur. Han var også på denne tiden svært fattig, og store deler av førsteopplaget til Catilina ble han nødt til å selge som innpakningspapir! Men han ble raskt med i det litterære miljøet i Christiania, og ble blant annet skribent i et tidsskrift.

I 1851 fikk han et tilbud fra Ole Bull om å komme til Bergen for å jobbe som dramaforfatter ved det nye Bergens norske Theater, og årene han jobbet der ble svært viktige for ham. Han lærte mye om teateret, og fikk hvert år satt opp et nytt stykke. Han ble også kjent med Susannah Thoresen, som han giftet seg med i 1858.
Men i 1857 hadde han dratt tilbake til Christiania for å jobbe som artistisk direktør ved Christiania norske Theater. Årene fra 1857 til 1864 ble noen av hans verste. Økonomien til teateret var dårlig, og i 1862 gikk det konkurs. Han møtte også motstand i forbindelse med skuespillene sine, og disse nederlagene gjorde ham bitter overfor det norske samfunnet, som han så på som trangsynt.
Høsten 1863 fikk han et reisestipend av regjeringen, og året etter dro han sydover. Bortsett fra et par kortere besøk, kom han ikke tilbake til Norge før det var gått 27 år. Mesteparten av denne tiden bodde han i Italia og Tyskland, og det var her han skrev de fleste av skuespillene som har gjort ham til Norges største forfatter. Først kom Brand (1866) og Peer Gynt (1867), og disse to verkene gjorde ham til Skandinavias mest kjente forfatter. Han var likevel fortsatt omstridt.
I 1871 utga han sin eneste diktsamling Digte. Ellers skrev Ibsen kun dramatikk. Forfatterskapet hans kan deles i to: Historiske dramaer og samfunnsdramaer. I 1873 kom hans siste historiske drama, Keiser og Galileer. På denne tiden var Ibsen opptatt av filosofi og nye ideer i samfunnet, særlig virksomheten til Georg Brandes . Dette ble av betydning for resten av skuespillene han skrev, og det første samfunnsdramaet hans var Samfundets støtter i 1877. Samfunnsdramaene
foregår i nåtiden (altså da de ble skrevet), og det er blant disse vi finner skuespillene som gjør Ibsen til et verdensnavn innen litteratur. I rekkefølge kom nå stykker som Et dukkehjem, Gjengangere, En folkefiende, Vildanden og Hedda Gabler. Vi kan si at et felles tema for stykkene hans i denne perioden er enkeltmenneskets rett til å være seg selv, uavhengig av samfunnets forventninger og fordommer.
Viktig er også den spesielle litterære teknikken Ibsen utviklet i disse skuespillene, retrospektiv teknikk. Denne går ut på at vi går inn i en tilsynelatende idyllisk familiesituasjon, men så rulles konfliktene opp gjennom tilbakeblikk gjennom samtaler med eller om personer man har kjent i fortiden. Denne teknikken er jo senere blitt svært vanlig både i litteratur og film, men Ibsen regnes altså som den som innførte den.
I 1891 flyttet Ibsen tilbake til Christiania, og ble et fast innslag i bybildet gjennom sine daglige spaserturer til Grand Café. Han fortsatte å skrive fram til 1899, da Når vi døde vaagner ble oppført. Litt etter ble han syk, og døde i 1906. Over 90 år senere regnes han fortsatt som en av verdens største dramatikere.