Forfatterportrettet mitt er om Henrik Ibsen. Da jeg skulle velge stod det mellom han og Bjørnstjerne Bjørnson. De er begge store viktige forfattere. Jeg viste mest om Bjørnson, han fikk litteratur prisen og har skrevet nasjonalsangen vår. Det eneste jeg viste om Ibsen fra før var at han hadde skrevet ”Peer Gynt” og ”Et dukkehjem”.

 

Jeg valgte først Bjørnson, men så var det så mange som skrev om han. Jeg fant mye stoff om Ibsen, også leste jeg et sammendrag av ”Peer Gynt”, så det ble tilslutt Henrik Ibsen.

 

I motsetning til Bjørnson var Henrik Ibsen en sky, ensom og alene person. Ibsen hadde en tung barndom og ungdomstid, og mange av verkene hans er preget av dette.

 

Henrik Ibsen ble født 20. mars 1828 i Skien. Hans far var en rik, velstående kjøpmann, men da Ibsen var 6 år gammel gikk faren konkurs og måtte pantsette så å si alt han eide. Nå begynte en dårlig tid for familien Ibsen. Ikke bare hadde Henrik og familien mistet nesten alt de eide, men for Henrik var skammen så stor at han trakk seg unna kameratene og var mye alene. Faren lot sinne over å ha mistet formuen gå ut over familien og det fikk Henrik til å trekke seg unna familien sin også. Henrik ble en sky og ensom gutt.

 

Tiden han tilbrakte alene brukte han til å lese bøker, vise frem dukketeater og til å tegne og male. Han hadde et stort talent når det gjaldt tegning og maling.

 

Etter at Ibsen var ferdig med grunnskolen begynte han på en privat videregående skole. Ibsens store drøm var å få studere til lege. Pga familiens økonomi, jobbet Ibsen som lærling hos en apoteker i Grimstad for å få råd til utdannelsen. Han bodde sammen med apotekerens familie i Grimstad. Her kjente han ingen og siden han var så sky ble han ikke kjent med noen heller. Han var 16 år gammel da han flyttet til Grimstad, og de neste tre årene i hans liv skulle bli de verste og kjedeligste, ingen venner og ingen penger. Da Ibsen var 18 ble en tjenestepike gravid med Ibsens barn. Hun fødte en sønn, Hans Jacob Henriksen. Tjenestepiken ble sendt hjem, og Ibsen måtte betale barnebidrag til gutten ble 14. Dette var en skam for familien, og Henrik og faren kranglet så at Henrik helt brøt kontakten med familien, og de kom ikke til å snakkes før 25 år senere når Henrik sender et brev til faren.

                                                       

Da Ibsen var 19 solgte apotekeren apoteket til Lars Nilsen. Nilsen var bare 23 år og han bodde fortsatt hjemme, så Ibsen tok over apotekets dagelige drift. Takket være Nilsen fikk Ibsen mer penger, flere venner og innplass i byens bedre borgerskap. For første gang var ikke Ibsen ensom.

 

Til artium leste Ibsen om en opprører kalt Catalina, Ibsen ble så imponert av denne personen at han skrev sitt første skuespill, kalt ”Catalina”, drama i 3 akter. Skuespillet ble avvist av alle teatrene. En av Ibsens venner hadde nettopp arvet penger og han brukte alt på å trykke opp 250 eksemplarer for å selge. Ibsen fikk solgt 40 eksemplarer, resten ble solgt for en billige penge til en kjøpmann som innpakningspapir.

 

Våren 1850 ville Ibsen ta artium på Heltsberg ”studentfabrikk”. Mens han studerte her skrev han skuespillet ”Kjæmpehøien”. Skuespillet ble straks godtatt av Christiania Theater. 26 sept. 1850 ble et stykke av Ibsen for første gang visst. Skuespillet gikk bare tre ganger og ble ingen suksess. Ibsen ble bare fattigere og fattigere.

 

Høsten 1851 ble Ibsen instruktør ved Ole Bulls teater i Bergen. Ibsen måtte skrive et skuespill hvert år ved teateret,. Her skrev han mange stykker uten betydning, men han skrev noen svært gode også, b.l.a. ”Fru Inger til Østeråt” og ”Gildet paa Solhaug”. ”Gildet paa Solhaug” ble rost mye på den tid, også av Bjørnstjerne Bjørnson. Det betyde mye for Ibsen.

 

Etter suksessen med ”Gildet paa Solhaug” traff Ibsen 19 år gamle Sushannah Thoresen. De forlovet seg. Ibsen som så vidt kunne forsørge seg selv, fikk store problemer med å forsørge dem begge, så de flyttet til Kristiania og Ibsen fikk jobb som kunstnerisk leder. Etter vel et år hadde Ibsen fått orden på økonomien og han giftet seg med Sushannah. Sushannah var alltid en stor støtte for Ibsen, hun var klok, trofast og hun oppmuntret Ibsen til å skrive hver gang han var motløs.

 

Ibsen skrev ”Kjærlighetens Komedie”, et skuespill som provoserte mange og ble sterkt mislikt blant folk. Samme år kom han med ”Kongsemnerne”. Det ble en stor suksess. Like etter samlet Bjørnson inn penger så Ibsen fikk reise utenlands for å skrive. Ibsen reiste til Italia, og han bodde ikke fast i Norge igjen på 27 år. Nå skrev han sine store suksessrike skuespill. Han skrev ”Brand” som ble hans store gjennombrudd. Året etter skrev han ”Peer Gynt”, som nå er et av verdens mest kjente skuespill.

Det var pga. Ibsens medgang at dette ble et morsomt skuespill med masse humor.

 

” Peer Gynt” er et skuespill med hyppige sceneskifter. Peer Gynt er hovedpersonen i stykket, han fantaserer om odelsjenta Ingrid, som skal gifte seg. I bryllupet hennes får Peer med seg Ingrid, men han ombestemmer seg og vil ikke ha henne lengre. Han flørter i stedet med Solveig og får halve bygda på nakken.

Så er Peer i Dovre-gubbens Hall og blir jaget av troll, men han reddes av salmesang og kirkeklokker.

Peers mor ligger på dødsleiet og Peer tar henne med til himmelrikets port.

Som middelaldrene mann reisen han til Afrika. Her kler han seg ut og innbiller noen innfødte at han er profet. Etter hvert drar han til Kairo, der møter han bestyreren for et galesykehus, som ikke er helt frisk selv. Nå begynner Peer å lengte hjem. Vel hjemme igjen møter han Solveig. Solveig har ventet på han hele tiden.

 

Ibsen begynte på sine eldre dager å trekke seg tilbake igjen. Han trakk seg tilbake fra mennesker og levde alene. Etter de 27 årene i utlandet flyttet Ibsen tilbake til Norge og bosatte seg i Kristiania.

Han bodde i en leilighet i Drammensveien. Fra sin leilighet gikk han hver dag en tur ned til Karl Johan for å lese dagens aviser og drikke kaffe. Disse turene tok han hver dag til samme tidspunkt.

 

Sammen med Camilla Collett kjempet Ibsen for at kvinnene skulle bli likestilt med menn. Kvinnene skulle være frie mennesker, ikke ”dukker”. Dette kritiserte Ibsen i skuespillet ”Et dukkehjem”. Skuespillet handler om Nora, som forlater mannen sin fordi hun vil leve fritt. Når folk fikk se skuespillet ble de rasende. De mente det var helt galt at en kvinne kunne forlate mann og barn. For at stykket skulle kunne bli vist i Tyskland måtte Ibsen skrive om slutten og la Nora bli hos mannen. Dette angret han senere på. Slutten var hele poenget med stykket, mente han.

 

Ibsen likte ikke kritikken på ”Et dukkehjem”, han mente folk ikke forstod. Som et svar på all kritikken skrev han ”Gengangere”. Her er det en kvinne som lever sammen med en umoralsk og alkoholisert mann. Kvinnen vil forlate mannen, men blir overtalt til å bli. Når mannen så dør sørger ikke kvinnen, livet med han har bare vært en hel lang lidelse. Ikke bare hennes live er ødelagt, men deres eneste sønn er også syk og ødelagt av farens umoral. Med dette skuespillet spurte Ibsen folket om det var bedre. Folk mente dette var uhørt og at det ikke gikk an å ha slike tanker som Ibsen.

 

I sitt neste skuespill sammenliknet Ibsen hovedpersonen med seg selv. Stykket ”En folkefiende” handler om en forsker som har oppdaget at drikkevannet er forgiftet. Forskeren vet at han har rett, men i frykt for å ødelegge bygdas rykte og økonomi benekter befolkningen dette. Forskeren står imot resten av befolkningen, men jobber for det han tror på, han blir kalt en folkefiende og utstøtt. I dette stykket kritiserte Ibsen folket.

 

Ibsen hadde sin definitive gjennombruddtid i 1870-årene, da begynte han skrev samfunnsdramaer. I 1900 fikk Ibsen slag, 72 år gammel. Han ble aldri helt frisk etter dette, og måtte slutte å arbeide. 23 mai 1906 døde Henrik Ibsen, 78 år gammel.

 

 

Ibsens biografi

I løpet av sin 56 år lange karriere som dikter utgav Ibsen i alt 26 verker og 11 enkeltdikt.

Nasjonaldramaer:

- Catilina 1850

- Kjæmpehøien 1850

- St. hans natten 1852

- Gildet paa Solhaug 1855

- Fru Inger til Østerraad 1857

- Olaf Liljekrans 1857

- Hærmændene paa Helgeland 1858

- Kjærlighedens Komedie 1862

- Kongsemnerne 1864

Idédramaer:

- Brand 1866

- Peer Gynt 1873

- De unge forbund 1869

- Kejser Galilaer 1873

Samtidsdramaer:

- Samfundets støtter 1877

- Et dukkehjem 1879

- Gengangere 1881

- En folkefiende 1882

- Villanden 1884

- Hedda Gabler 1890

- Byggmester Solness 1892    

- John Gabriel Borkmann 1896

- Når vi døde vågner 1899

 

Henrik Ibsen var og er en av de beste dikterne i norsk historie. Han er den som har hatt størst innflytelse både før og nå. Ingen annen nordisk forfatter har greid å oppta sin samtid som Ibsen og ingen forfatter har hatt slik innflytelse på arbeidslivet i hele verden. Som dramatiker er han blant verdens mestere.

 

Jeg har aldri lest eller sett noe av Ibsen, men jeg har hørt om flere av dem. Å skrive om Ibsen har vært lærerikt. Før jeg begynte trodde jeg han var noe som Bjørnson, men fant da etter hvert ut at de ikke minnet om hverandre engang. Selv om ikke har lest/sett noe av han synes jeg han var en stor mann.