Oppvekst

Henrik Ibsen ble født 20. mars 1928. På den tiden bodde familien i Stockmanngården som lå nede ved torget i Skien sentrum. Han var sønn av Knud Ibsen og Marichen Altenburg. Henrik var den eldste av fem søsken. Som gutt lignet Henrik på sin far, han var bred og hadde den samme kraftige nesen, men det mørke håret hadde han etter sin mor.

Henrik viste tidlig interesse for mye av det man kunne forbinde med teater, som klær, tegning, dukker og tryllekunstner. Han tegnet mennesker i fine klær og klistret dem opp på klosser og stilte deretter opp klossene så det så ut som menneskene snakket sammen. Han var også ivrig når det gjaldt å arrangere tablåer, det vil si å stille mennesker, ting og kulisser opp som bilde.

Familien Ibsen var velstående og en av byens rikeste familier og i 1832, da Henrik nærmet seg 4 år, flyttet de til et herskapshus i Altenburggården, som også lå i sentrum. Her holdt de ofte store og flotte selskaper. Mens familien bodde i Altenburggården, fikk Henrik småsøsknene sine, Johan, Hedvig, Nicolai og lillebroren Ole.

Faren til Henrik, Knud Ibsen, var kjøpmann og grunnla en forretning i Stockmanngården. Her kjøpte han og solgte alle slags varer som han importerte fra hele verden; vin, bomullsstoffer, ullvarer, garn, glassvarer, speil, mandler, krydder og mye annet.

I tillegg til forretningen i sentrum, eide Henriks far også flere andre eiendommer og et brennevinsbrenneri. I 1833 kjøpte familien også et sommerhus på Venstøp noen kilometer utenfor sentrum. Her holdt de også flotte selskap.

I 1834, da Henrik var 6 år skjedde det noe forferdelig. Ibsen-familien ble rammet av en økonomisk katastrofe. Nedgangstidene på slutten av 1830-tallet gjorde det vanskelig å drive forretninger og faren til Henrik slet med å betale regninger og til slutt måtte han gi opp forretningene. Men det var ikke over enda. Til slutt hadde de så dårlig økonomi at de måtte selge og pantsette alt familien eide og deretter flytte til sommerhuset i Venstøp.

Familien bodde i Venestøp i 7 år. Disse årene var vanskelige for familien. Selv om Venstøp var en gård, klarte ikke familien å leve av det de dyrket. Foreldrene hadde aldri vært bønder og slet stadig med å nedbetale gjeld. Faren greide ikke å skaffe seg arbeid over lang tid. Det kostet også å betale for sønnenes skolegang.  Henrik konfirmerte seg i Gjerpen kirke i 1843 og like etter flyttet familien.

I 1843 flyttet familien til Snipetorp, nær Skien sentrum. Her bodde familien i  annen etasje på tre rom og kjøkken i et ganske fattigslig hus. Første etasje ble leid ut for å gi inntekter til familien. I bakgården drev Knud Ibsen med hønseavl. Han hadde på denne tiden ikke noe fast arbeid, men jobbet litt her og der. Blant annet hjalp han folk som ville reise til Amerika.

Henrik ble boende bare noen måneder i Snipetorp. Han var blitt 15 år, konfirmert og måtte klare seg selv. Det var ikke uvanlig på den tiden, for ved konfirmasjonsalder ble man regnet som voksen. Ved juletider reiste han med skipet “Lykkens Prøve” til Grimstad. Reisen tok en uke.

Ungdomstid

Henriks store drøm var å bli lege, og på grunn av familiens økonomi begynte han som apoteklærling i for å få råd til utdannelsen. Men han fikk ikke lønn, han fikk bare spise og sove gratis sammen med apotekerens familie i Grimstad. Her kjente han ingen og siden han var så sky ble han ikke kjent med noen heller, derfor var årene som apoteklærling ganske så kjedelige. Henrik hadde lite fritid, og siden han var så ensom brukte han de ledige stundene til å sitte alene å lese eller skrive vers og rim.

Da Henrik var 18 år ble en tjenestepike gravid med hans barn. Hun fødte en sønn, Hans Jacob Henriksen. Tjenestepiken ble sendt hjem og Henrik måtte betale barnebidrag til gutten var 14 år. Dette var en skam for familien, og Henrik og faren kranglet så at Henrik helt brøt kontakten med familien, og snakket ikke sammen igjen før 25 år senere.

I 1846, da Henrik var 19 år solgte apotekeren apoteket til Lars Nilsen, og Henriks framtid var usikker. Men fordi Nilsen bare var 23 år gammel og fortsatt bodde hjemme, lot han Henrik ta over driftens daglige drift. Takket være Nilsen fikk Ibsen mer penger, flere venner og et bedre sted å bo. For første gang var ikke Ibsen ensom.

Når Henrik skulle ha eksamen ved Heltbergs studentfabrikk i Kristiania leste han om en opprører kalt Catalina, Ibsen ble så imponert av denne personen at han skrev sitt første skuespill, også kalt Catalina. Et teaterstykke i 3 akter. Dette skuespillet ble utgitt med stor støtte fra kameratene i Grimstad. Catalina solgte ikke så bra, og på den tiden var Henrik også svært fattig. Deler av førsteopplaget ble han nødt til å selge som innpakningspapir. Likevel ble han raskt med i det litterære miljøet i Kristiania, og ble blant annet skribent for tidsskriftet Andhrimner.

Voksenliv

I 1851 fikk Ibsen et tilbud fra Ole Bull om å jobbe som "dramatisk forfatter og sceneinstruktør" ved Det Norske Theater. Han flyttet dermed til Bergen, og årene som sceneinstruktør ble viktige for ham. Han lærte mye om teateret og i løpet av seks år i Bergen skrev han og fikk oppført 5 skuespill, Sancthansnatten, Gildet på Solhoug, Olav Liljekrans, Fru  Inger til Østraat og Hærmændene.

Ved Det Norske Theater ble han også kjent med 19 år gamle Susannah Thoresen, som han giftet seg med 18. juni 1858. Året etter ble sønnen Sigurd født og Ibsen skrev diktet På Vidderne og diktsyklusen I billedgalleriet.

Årene fra 1857 til 1864 var på mange måter noen av Ibsens verste år. Økonomien til teateret var dårlig, og i 1862 gikk det konkurs. Han møtte også på motstand blant de skuespillerne han samarbeidet med. På grunn av alle nederlagene han opplevde, ble Ibsen bitter og oppgitt ovenfor det norske samfunnet. Han mente at forholdene i Norge var for små, og at folk var trangsynte.  Privat slet han også med å betale husleie.

Sammen med Susannah og sønnen Sigurd flyttet derfor Ibsen til Italia i 1864, bosatte seg i Roma, hvor han blir boende i 4 år. Her får han sitt  kunstneriske gjennombrudd med utgivelsen av Brand.  Året etter begynte han å skrive på Peer Gynt, men familien reiste videre til øya Ischia ut for Napoli for å få ro til å skrive. Der bodde de ikke så lenge, så reisen gikk videre til Sorrento hvor Peer Gynt ble fullført og gitt ut I 1867.

Av hensyn til Sigurds skolegang bestemte Ibsen og Susannah og reise fra Italia i 1868, og dra nordover mot Kristiania, men så langt kom de ikke. De slo seg ned i Dresden, som er kjent for sine gode skoler. Her ble de boende I 7 år, og i løpet av disse årene skrev Ibsen De Unges Forbund.  Han utgir også Kejser og Galilæer.

I 1874 besøkte Ibsen Norge, og reiste så videre til Stockholm hvor han ga ut Fru Inger til Østråt og Catalina i nye versjoner.

Året etter flyttet familien til München hvor Sigurd skulle gå på gymnasium. På sommeren dro familien ut av byen for å hente inspirasjon, og i denne perioden skrev Ibsen Samfunnets Støtter som ble utgitt i 1877.

I 1878 lengtet Ibsen så sterkt etter solen at familien flyttet tilbake til Roma. De hadde nå bodd 10 år i Tyskland av hensyn til Sigurds utdannelse, men nå var han ferdig med eksamen. Familien hadde egentlig tenkt å flytte tilbake til Kristiania for at Sigurd skulle få studere jus, men siden universitetet ikke godtok hans utenlandseksamner, ble det Italia isteden for. Her skrev Ibsen Et Dukkehjem, Gengangere, En folkefiende og Vildanden

I 1885 flyttet Ibsen tilbake til München hvor han bodde i 6 år. Her skrev han Rosmersholm, Fruen Fra Havet og Hedda Gabler.

I Tyskland en berømt forfatter og han reiste stadig til forskjellige byer hvor skuespillene hans ble satt opp. Det ble ofte holdt store banketter i ære for han, noe han ikke likte spesielt godt, siden han best likte de mindre og mer intime sammenkomstene.

I løpet av alle årene i utlandet, tenkte Ibsen ofte på og flytte tilbake til Kristiania. Han besøkte Norge flere ganger, men i 1891 flyttet han tilbake for godt, hvor han videre flyttet in i Arbinsgate. I Norge ble han sett på som en stor verdensdramatiker og folket fulgte ivrig med i det han foretok seg.

I Europa hadde Ibsen tillagt seg vanen med å besøke sin stamkafè hver dag. I Roma var det Café Tritone, i München Maximillian og i Kristiania ble det Grand Café. Her hadde han fast plass både på formiddagen og ettermiddagen. Det sies at man kunne stille klokka etter hans spaserturer fra Arbinsgate og ned til Grand. Han ble en nasjonal og internasjonal severdighet, og både turister og lokalbefokning kom for å få et glimt av den store dikteren.

I 1890 fikk Ibsen sitt første slag og ble lam i venstre side. To år etter giftet Sigurd seg med Begliot Bjønson og Ibsen skrev og ga ut Byggmester Solness. I 1894 ga han ut Lille Eyolf, i 1896, John Gabriel Borkmann, og i 1899 ga han ut sitt siste skuespill, Når Vi Døde Våkner.

I 1901 fikk han et nytt slag og ble lam i høyre side. Fra da av forlot han ikke leiligheten, som lå på hjørnet av Arbiensgate og Drammensveien i Kristiania. Her satt han i vinduet og fulgte med på livet i gaten. Etter enda et slag ble helsen hans dårligere og dårligere, og etter lengre tid med sykdom døde Henrik Ibsen onsdag 23. mai 1906.

Et dukkehjem

Sammen med Camilla Collett kjempet Ibsen for at kvinnene skulle bli likestilt med menn. Kvinnene skulle være frie mennesker, ikke ”dukker”. Dette kritiserte Ibsen i skuespillet ”Et dukkehjem”.

Dramaet handler om Nora Helmer som er gift med Torvald. Sammen har tre barn og lever i et tilsynelatende lykkelig ekteskap. Plottet er at Nora for en tid tilbake ulovlig lånte penger av sakfører Krogstad og forfalsket underskriften til faren på et gjeldsbrev og sa at det var faren som hadde gitt hun penger. Årsaken til at Nora tar opp lånet er at Torvald var dødssyk og treng en reise til syden for å bli frisk. Torvald vet altså ikke om lånet, og Nora strever for å betale det ned.

Videre i stykket får Nora besøk av en gammel bekjent, Kristine Linde. Kristine er enke og har kommet til byen for å søke jobb. Torvald bestemmer seg så for å ansette henne, men da må han sparke noen. Denne noen blir sakfører Krogstad. Han truer Nora med å avsløre hele hemmeligheten hennes, hvis han ikke får jobben tilbake. Dette klarer ikke Nora og utføre, så Krogstad sender dermed et brev til Torvald og forteller om det Nora har gjort.

Det er da Nora våkner og finner ut at hun ikke vil leve sammen med Torvald i det livet hun mener er et "dukkehjem". Først var hun faren sin dukke, som han kunne pynte. Så var hun Torvald sin dukke, som skulle ta seg ut ved siden hans, og føde barna hans. Da vil hun ikke mer, og til slutt reiser hun fra ham. Mer får vi ikke vite.

Personskildring

Noe skjer med Nora i løpet av stykket. I starten av stykket er hun en dukke sett i Torvalds øyne, han kaller henne nedlatende ting som “lerkefugl” og “ekorn”, noe Nora bare syns er festlig. Men ettervert begynner Torvald å kalle Nora for sin lille tingest, som tyder på at ham synes at Nora er en liten ting. Nora gjør for det meste alt mannen sier, men etter hvert begynner hun og si sine egne meninger og stå opp i mot mannen, noe hun ikke turte i starten. Etter at Krogstad truer henne blir hun naiv, og hennes største bekymring er hva Torvald kommer til å si.

Torvald virker som en rolig kar. Han liker å ha kontroll over Nora og passe på henne. Han er nedlatande overfor hun si, og snakker til henne son om hun var et barn. Han er ikke mye sammenn med borna sine, det lar han som Nora ta seg av. Det viktigaste for han ser ut til å være å ta seg ut i selskap og ha høy sosial status.  Men i slutten når det skjer noe som kan skade rykte hans blir han forskrekket og vet ikke helt hav han skal gjøre. Det virker litt som om Torvald etter hvert lar Nora få komme med noen av sine egne meninger og si det hun mener. Han tolererer dette mer og mer helt til Nora sier at hun vil gå far ham selv. Da blir han sur og vil ikke prøve å passe på henne lenger.

Litterære virkemidler

I “Et dukkehjem” ble symboler og språklige bilder brukt mye. Siden dette er et skuespill kommer hele handlingen fram gjennom replikker. Dette får leseren til å føle at den er med i handlingen. I begynnelsen av hver akt står det en innledning om hvor personene befinner seg, hvordan det ser ut og lignende. Dette for også leserne til å se for seg hvordan det ser ut.

Et eksempel på språklig bilde i stykket er juletreet. I begynnelsen beskrives det som fint med nydelig pynt og skal representere en lykkelig familie. Men etter hvert blir treet mer og mer stygt.

Budskap

“Et dukkehjem” handler om det perfekte samfunn og tar mye for seg samfunnsforholdene på den tiden. Men stykket bringer også et viktig budskap som også er aktuelt den dag i dag. Nora gjennomgår en stor utvikling. Hun går fra å være en dukke til et å bli et selvstendig menneske.

Realismen

I “Et dukkehjem” ser vi mange trekk fra realismen. Her tar Ibsen samfunnsproblemer opp til debatt. Temaet er kvinnens stilling i samfunnet. Nora bryter ut fra ekteskapet sitt fordi hun ikke orker å leve "som en dukke" lenger. Dette stykket har en optimistisk slutt, det vil si at det har en forhåpningsfull og bra slutt, fordi Nora kommer seg ut på en bra måte. dette er også noe som kjennetegner realistiske tekster, altså at de er optimistiske. De vil fortelle at det er mulig med en forandring i samfunnet.

Kilder:

Bøker om Henrik Ibsen

http://snl.no/Henrik_Ibsen

http://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Ibsen

http://www.ibsen.net/

http://www.nrk.no/skole/klippdetalj?topic=nrk:klipp/288813

http://www.skoleforum.com/stiler/annet/det.aspx?id=6425