I denne oppgaven vil jeg se nærmere på Ibsens liv, hvordan Ibsen begynte å skrive, hvorfor han skrev, litt om de litterære epokene som eksisterte da Ibsen skrev, og jeg vil se nærmere på hvert enkelt dramastykke Ibsen skrev.

 

Biografi

Henrik Ibsen ble født i Skien i 1828. Familien til Henrik Ibsen var en av byens mest velstående, helt til faren gikk konkurs da Henrik var 8 år gammel. Etter konkursen led familien under ydmykelse og fattigdom. Dette satte sterkt preg på Ibsens måte å skrive på i senere tid. 16 år gammel konfirmerte han seg og flyttet deretter til Grimstad for å gå i apotekerlære.

 

Ibsen ble seks år i Grimstad. De første årene var meget tunge. Ibsen hadde ikke mye penger og hadde ikke råd til nye klær. Da Ibsen leste til artium kom han over historien om anklagene mot den romerske opprøreren Catilina. Og slik startet han å skrive det som skulle bli hans første skuespill; ”Catilina”. Den ble ferdig i 1850. Samme år dro han til Christiania (Oslo) for å ta artium. Der var han en periode elev ved Heltbergs ”studentfabrikk” hvor man traff flere andre som også skulle bli store i norsk litteratur, blant annet Bjørnstjerne Bjørnson. Ibsen var fremdeles fattig og deler av førsteopplaget til ”Catilina” måtte han til slutt selge som innpakningspapir. Men Ibsen kom raskt inn i det litterære miljøet i Christiania.

 

I 1851 fikk han tilbud fra Ole Bull om å komme til Bergen for å jobbe som dramaforfatter ved teateret i Bergen. Hans oppgave var blant annet å skrive dramatikk, instruere skuespillere og ha ansvar for oppsetningene. Her møtte han også Susannah Thoresen, som han giftet seg med. Ibsen lyktes godt i Bergen og ble der i seks år.

 

Deretter gikk turen til Christiania for å jobbe som artistisk direktør ved Christiania Norske Teater. Etter en opptur i Bergen ble det en nedtur i Christiania. Økonomien til teateret var dårlig og i 1862 gikk det konkurs.

 

I disse årene var det en litterær overgangsperiode. Romantikken og realismen eksisterte på samme tid. Ibsen hadde skrevet mange dikt og skuespill i den romantiske tradisjonen. Stykkene hans ble tatt godt imot, men det ble ingen klare gjennombrudd. Nå ville han bort. Dette hjalp Bjørnstjerne Bjørnson han med. I 1863 fikk han et reisestipend fra regjeringen, og dermed pakket Ibsen kofferten og dro til Tyskland og senere Italia. Med unntak av noen korte Norgesbesøk kom ikke Ibsen tilbake til Norge før det var gått hele 27 år. I disse årene fikk han blant annet skrevet gjennombruddsdramaet ”Brand”. Dette stykket gav Ibsen anerkjennelse og økonomisk trygghet. Han skrev deretter ”Peer Gynt” som Edvard Grieg komponerte musikk til. Disse to verkene gjorde Ibsen til Skandinavias mest kjente forfatter, og gav ham gode inntekter.

 

Ibsen, Susannah og deres sønn Sigurd forlot Italia i 1868, og bosatte seg i Dresden, Tyskland. I årene som fulgte fikk blant annet Susannah leddsykdommen reumatisme, en sykdom som skulle plage henne resten av livet. Ibsen fikk skrevet et nytt skuespill (”De unges Forbund”), og han representerte Norge og Sverige i åpningen av Suez-kanalen.   

 

Ibsen skrev mange dikt gjennom karrieren, og i 1871 gav han ut diktsamlingen ”Digte”. Denne ble godt mottatt. Foruten dikt skrev Ibsen bare dramatikk.

 

På denne tiden begynte Ibsen å interessere seg mer for filosofi og samfunnet rundt oss og begynte å skrive samfunnsdramaer. Blant de mest populære dramaene under denne sjangeren er ”Et dukkehjem” (1879), ”Gengangere” (1881), ”En Folkefiende” (1882), ”Vildanden” (1884) og ”Hedda Gabler” (1890).

  

I 1891 flyttet Ibsen tilbake til Christiania hvor han tilbrakte sine siste leveår. Stykket ”Når vi døde vågner” ble det siste han skrev. Like etter ble Ibsen syk, og mistet evnen til å skrive. Han døde i 1906. Den dag i dag regnes Ibsen fremdeles som en av verdens største dramatikere. Det er bare Sheakespears skuespill som er satt opp flere ganger i verden enn Henrik Ibsens.

 

Litt om Ibsen og samfunnsdramaene hans

Den danske litteraturkritikeren Georg Brandes var på 1870-tallet godt inne i realismen. Realismen var en reaksjon på (nasjonal) romantikkens fokus på det skjønne og fine med livet. Realismen ville ha fram ”sannheten”. Den ville få fram hverdagsmennesket, å den ville kritisere samfunnet. Ibsen begynte også å skrive mer samfunnskritiske skuespill (kalles også samfunnsdramaer). Disse skuespillene foregår i nåtid. Det var med samfunnsdramaene Ibsen gjorde seg verdenskjent, med skuespill som ”Et dukkehjem”, ”Gjengangere”, ”En folkefiende”, ”Vildanden” og ”Hedda Gabler”. Et felles tema for disse skuespillene er enkeltmenneskets rett til å være seg selv, uavhengig av samfunnets forventninger og fordommer. Dette ser vi tydelig i ”Et dukkehjem”, der Nora som hovedperson forlater mannen sin fordi hun vil leve fritt. Når folk fikk se dette skuespillet ble de rasende. De mente det var helt galt at en kvinne kunne forlate mann, barn og arbeidsoppgavene i hjemmet. Georg Brandes sa en gang: ” Det at litteratur lever, viser seg ved at den setter problemer under debatt”. Og det var nettopp det Ibsen gjorde med ”Et dukkehjem”. Han satte i gang en viktig debatt, nemlig debatten om kvinnerettigheter. Og skuespillet lever fortsatt og er like populært i dag.

 

Henrik Ibsen hadde med disse utgivelsene fått et verdensnavn, mye pga. den litterære teknikken han brukte i disse skuespillene, den retroperspektive teknikk. Dette er en teknikk som gikk ut på at man går inn i en tilsynelatende idyllisk familiesituasjon, men så kommer konfliktene frem gjennom tilbakeblikk i samtaler eller noen som vet noen om ens fortid. Dette er blitt en meget populær teknikk som blir brukt den dag i dag, både litteratur og film. Ibsen regnes som opphavsmann til denne teknikken. Ibsen skapte også en liten revolusjon innen litteraturverden ved å gå imot samfunnet, og kritisere budskapet det sendte ut. Som for eksempel det med å skille seg ut fra mengden. Ibsen blir ofte regnet som det moderne dramaets far, fordi han skapte en helt ny måte å skrive dramaer på og denne måtes brukes fortsatt i litteraturen i dag. Hvorfor det? Jo, det kan være fordi den måten å skrive på interesserer leseren mer en enn andre typer litteratur som nasjonalromantiske dramaer

 

Hvordan begynte Henrik Ibsen å skrive? Og hvorfor skrev han?

Henrik Ibsen ville aller først bli kunstmaler, han var en dyktig maler og var flink til å tegne. På fritiden drev han og en vennegjeng med poesi, en fritidssyssel hvor Ibsen fort ble ansett som den beste og dyktigske i blant vennene. Etterhvert begynte han for alvor med skriving. Først gikk det mest i dikt, men han ble mer interessert i historie og skrev sitt første historiske drama ”Catilina”. Slik begynte Ibsen å skrive. I starten gjorde han som alle andre og skrev historiske/romantiske dramaer som ”Catilina” og ”Kongsemnet”. Men etter han dro utenlands og bodde utenfor Norge i 27 år fikk på den måten se Norge mer fra utsiden. Det var i Italia Ibsen skrev ”Peer Gynt”, kanskje det aller mest kjente nasjonalromantiske og nasjonalkritiske dramaet han har skrevet.

 

På avstand så Ibsen at nordmenn var blitt altfor selvgode og for opptatt av penger og makt. Ibsen ble på denne tiden sakte men sikkert dratt inn i realismen, og begynte å skrive om ting som var knyttet til samfunnet. Han la en viss samfunnskritikk inn i dramaene sine. Dette var nok hovedgrunnen til at Ibsen skrev mange realistiske dramaer på denne tiden, og det var med disse dramaene han ble verdenskjent. En god grunn til dette var at han skrev om ting som omhandlet ”hverdagsmennesket” og stilte mange kritiske spørsmål til samfunnet. Han gjorde som Georg Brandes sa, han satte ulike temaer til debatt. Det var det ingen som hadde gjort før, på samme måten som Ibsen gjorde. Dette satte preg på de som så stykkene, nemlig vanlige folk. Noen steder ble for eksempel ”Gengangere” forbudt å vise. Og noen steder fikk ikke barn lov til å lese stykkene.

 

Ibsens stykker er like populære i dag som de var for 100 år siden. Mye av grunnen til dette er at Ibsen skrev om temaer som er like aktuelle i dag. Og de appellerer den dag i dag til det ”vanlige” mennesket. Et eksempel på dette er ”Vildanden”. Her kommer vi inn i et familiedrama som handler om livsløgn. Når løgnen blir avslørt ender det med katastrofe. Dette temaet appellerer til oss som lever i dag. Den dag i dag er det helt sikkert mange som har en eller flere livsløgner tilsvarende de vi finner i familien Ekdal i ”Vildanden”. En annen ting er kvinnerettigheter. Nora i ”Et dukkehjem” er blitt et forbilde for mange feminister rundt om i verden. Hun viste stort mot ved å gå fra både mann, barn og husarbeidet i heimen. Ibsen var en revolusjonær når det kom til skriving, spesielt i de senere årene da kan skrev samfunnsdramaer. Ibsen ideologi var å løsrive seg fra samfunnets tradisjonelle syn på at man skulle leve i en samlet gruppe. Med de samfunnskritiske dramaene prøvde han å få fram dette budskapet. Det kan vi se i dramaer som blant annet ”Et dukkehjem” og ”Gengangere”.    

 

Ibsen som dramatiker:

Her skal jeg se litt nærmere på hvert av dramaene til Ibsen.

 

Historiske og romantiske dramaer

 

Catilina:

Catilina er et historisk drama, det ble skrevet av Ibsen i 1849, men gitt ut i 1850. Dette er en tragedie som reflekterer atmosfæren rundt 1848. Ibsen var 21 år da han gav ut det som skulle bli hans første drama. Handlingen i dette stykket foregår i Roma, i det siste århundre før Kristus. Catilina var en romersk opprører som ble helt i Ibsen sitt stykke, men han døde tragisk sammen med sin kjæreste.  

 

Kjæmpehøien:

Dette er et nytt historisk drama. Det kom ut samme år som Catilina, altså 1950. Det omhandler vikingene Roderik, Blanka og Gandalf på en italiensk øy. Her er også kjærligheten det store temaet.

 

Norma - en Politikers Kjærlighet:

Dette er opprinnelig en opera av Vincezo Bellinis som Ibsen skrev om til en dramatisk parodi. Romeren Severus/Bredo Stabell (politiker og en av landets største avisredaktører gjennom tidene, redaktør for ”Morgenbladet”) har forført prestinnen Norma/Opposisjonen, som har født ham to sønner. Handlingens tragiske klimaks oppstår når hun får vite at han også har et forhold til Adalgisa/Regjeringspartiet. Han skrev stykket om slik at de sentrale aktørene i Bellinis opera ble fremstilt slik som den aktuelle politiske situasjonen i Norge var på den tiden. Stykket kom ut i 1851.

 

Sancthansnatten:

Ble skrevet i 1853 da Ibsen ble ansatt i teaterstyret i Bergen. Dette er et romantisk drama. Hvorvidt det er nasjonalromantisk vet jeg ikke. Det handler om et forlovet par og to venner av dem som skal feire Olsok i Telemark. På veien til feiringen møter de noen underjordiske ”nisser” og blir tatt med inn i berget det blå og får møte Bergkongen. Her reagerer de forskjellige menneskene forskjellig, og de blir forelsket om hverandre.

 

Gildet på Solhaug:

Dette stykket skrev også Ibsen når han jobben i Bergen. Det bli utgitt i 1855. Et historisk drama fra senmiddelalderen i Norge.

 

Fru Inger til Østråt:

Et nytt stykke Ibsen skrev i Bergen. Som kom ut i 1856. Handlingen foregår i Norges verste nedgangstid på 1500-tallet. Hovedpersonen Inger har vært en idealist i kampen for Norges frigjørelse fra Danmark. Hun har vært gift med en dansk adelsmann og hatt tre døtre, den yngste bor fortsatt hjemme på Østråt gård. Dette er nok en tragedie fordi den har en tragisk konflikt rundt situasjonen Norge - Danmark.

 

Olaf Liljekrans:

Dette skuespillet startet Ibsen på i 1850, men la det fra seg. I 1856 tok han det frem igjen og fullførte stykket. Stykket er av type historisk drama tilsvarende ”Gilde på Solhaug”.

 

Hærmændene på Helgeland:

Et nytt historisk drama. Denne gangen er Ibsen kommer til Christiania og stykket blir satt opp i 1858. Dette historiske dramaet finner sted i vikingtiden. Det er et tragisk drama fordi det er mange konflikter i dramaet som ender ganske tragisk.

 

Kjærlighedens komedie:

Ble skrevet i 1862. Dramaet handler om parforhold, forelskelse og konflikter i forbindelse med dette. Ble ingen stor suksess blant det norske folk.

 

Kongsemnerne:

Ibsen begynte kildearbeidet med «Kongsemnerne» i Kristiania i 1858, men fullførte skrivearbeidet i Italia sommeren 1863. Stykket ble en suksess og Ibsen begynte å komme seg opp på beina igjen etter noen harde år. ”Kongsemnerne” er det mest kjente romantiske dramaet Ibsen skrev. Handlingen foregår i det 13. århundret. To menn kjemper om å ta over tronen, den ene vil samle Norge til et rike. Det kommer til et dramatisk slag mellom de to, men da den ene blir oppsøkt på sitt skjulested av både sin hustru, datter og søster, kommer han til litt fornuft. Han har bare elsket makt og har aldri hatt den store kongstanken. For meg handler dette stykket om mennesket ønske om makt i verden. Det er slik mange kriger starter også. To parter som ønsker makt og rikdom, de blir ikke enige og det blir krig. I dette dramaet skjønner den ene tilslutt at han ikke er typen som ønsker makt og rikdom, når kona og barna kommer inn i bildet er det et koselig familieliv han egentlig ønsker.   

 

Brand:

Dette var gjennombruddet til Ibsen, dette stykke gav han anerkjennelse og økonomisk trygghet. Det kom ut i 1866. Stykket ble skrevet i Italia og var en liten kritikk mot nordmenn. Hovedpersonen som heter Brand er prest, han symboliserer motet og idealismen Ibsen mente nordmenn manglet. Brand lot sønnen sin dø for å gjennomføre det han virkelig tror på.

 

Peer Gynt:

Et nytt mesterverk fra Ibsen. Stykket kom ut i 1867 og Edvard Grieg skrev musikken. I Peer Gynt leker Ibsen mer med språket, det går en del i rim og det passer ganske bra fordi Peer Gynt er en liten skøyer. Han dagdrømmer seg gjennom livet og unngår alle personlige, individuelle valg. Han reiser ut i verden, fra sin kjære Solveig for å finne ”fotfeste” men kommer ingen vei. Han kommer hjem som en gammel, ulykkelig mann, men Solveig som har ventet på han hele livet, redder han med sin kjærlighet.

 

De unges forbund:

Ble gitt ut i 1869. Etter å ha fått dårlig kritikk for Peer Gynt av en dansk anmelder, ble Ibsen snurt. Kritikeren skrev at Ibsen ikke hadde noe essens eller snev av poesi i stykket sitt. Ibsen sendte brev til Bjørnson og spurte hva som var feil. Bjørnson ga Ibsen et råd, det var å skrive satiriske lystspill. Noe som Bjørnson mente Ibsen var best til. Og så gjorde han det. ”De unges forbund” er et slikt stykke.

 

Kejser og Galilæer:

Det siste historiske dramaet Ibsen skrev før han begynte å skrive mer realistiske dramaer. Ibsen skrev Kejser og Galilæer i 1873. Ibsen mente selv at dette var hans hovedverk, jeg tror ikke alle er like enig den dag i dag. Det er et tungt drama om kristendom og hedens religion.

 

Samfunnsdramaer:

 

Samfundets støtter:

Dette var det første samfunnsdramaet Ibsen skrev. Det ble utgitt i 1877. Stykket viser et rikt borgerskap som driver med fusk og svindel for å tjene penger. De bryr seg lite om de som de svindler eller andre problemer. De lever isolert fra problemene i samfunnet og uten livsinnhold. Handlingen foregår i nåtid slik som alle samfunnsdramaer.

 

Et dukkehjem:

Kom ut i 1879 og ble et omstridt skuespill, fordi Ibsen ville få frem kvinnen i samfunnet. Ibsen var nå mer interessert i samfunnsspørsmål og som jeg har skrev tidligere, enkelt menneskets rett til å være seg selv. Og i dette stykket tok han frem temaet om kvinnerettighetene. Med dette stykket fikk Ibsen et internasjonalt gjennombrudd. Stykket handler om Nora som oppdager at hun bare er et ”leketøy” for mannen og hun reiser fra både mann og barn.

 

Gengangere:

Stykket kom ut i 1881 og skapte voldsom debatt og ble nektet oppførelse over store deler av verden. De mente det var totalt uhørt av Ibsen å kritisere verdiene i det borgelig samfunn på den måten har gjorde her. Han tok opp ”forbudte” temaer som syfilis, incest, ekteskap som en institusjon, barn utenfor ekteskap og aktiv dødshjelp.

 

En folkefiende:

En folkefiende kom ut i 1882. Det handler om Dr. Stockman, som har funnet forurensning i byens kurbad og mener det bør stenges. Men bestyrerne er redde for at det vil gå dårlig med økonomien og ryktet hvis noen for vite om det. Dr. Stockman får hele byen imot seg, blir utstøtt og en folkefiende. Jeg vil siterer noe som Dr. Stockman sa, ”Sagen er den ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han som står mest alene”. Dette stykket synes jeg var meget interessant, fordi det er godt eksempel på at mennesket er så utrolig redd for pengene sine. I dette stykket er det hele byen som står i fare for å miste mange kunder fordi kurbadet er forurenset. Alle er klar over at det er muligheter for at kurbadet er forurenset, men ingen vil gjøre noe med det fordi da vil byen få et dårlig rykte og ingen vil komme på besøk lenger. Dr. Stockman er lege, og vet hva konsekvensene er hvis man bader i et forurenset kurbad. Han vil ordne opp, men får hele byen mot seg og blir en folkefiende. Jeg kan ta et eksempel fra den tiden vi lever i nå. La oss si at den lille kommunen Bø i Telemark som om sommeren har et populært badeland en dag fikk forurensning i vannet. En man finner ut dette og sier fra til kommunen, men de vil ikke gjøre noe med det fordi det kan svekke økonomien til kommunen. De andre menneskene i kommunen mener det samme, og den ene mannen som fant ut at det var forurensning står alene mot en hel kommune. Han er blitt en folkefiende i vår moderne tid.

 

Vildanden:

Kom ut i 1884, og er kanskje det mest populære dramaet til Ibsen. Dette dramaet er et typisk symboldrama. Det vil si at forfatteren bruker mange symboler for å fremheve ting som er viktige. Stykket handler om Hedvig og familien hennes som lever på flere livdløgner, men den største løgnen er at Hedvig ikke er det biologiske barnet til Hjalmar, som tror han er faren. Når løgnen blir avslørt ender det i en katastrofe. Stykket ble populært når det kom og er populært den dag i dag.

 

Rosmersholm:

Ble skrevet i 1886. Her havner hovedpersonen i et dilemma når han skal realisere sin drøm om det frie, glade adelsmenneske.

 

Fruen fra havet:

Ibsen skrev dette stykket i 1888. Det handler om en kvinne som er gift, og har to stedøtre. Hun var i ungdommen forlovet med en merkelig sjømann som reiste bort, men som lovet å komme tilbake. En dag kom sjømannen tilbake og kvinnen blir usikker hva hun skal gjøre. Mannen hennes sier at hun selv får velge, hun velger mannen sin og sjømannen reiser vekk.

 

Hedda Gabler:

Et nytt kjent skuespill fra Ibsen skrevet i 1890. Hovedpersonen er Hedda, hun har giftet seg og er gravid med et barn hun ikke ønsker. Det er også en del intriger og konflikter i dette stykket som ender tragisk. I de stykkene jeg har skrevet om nå (Et dukkehjem, Gengangerne, Vildanden og dette stykket, Hedda Gable) bruker Ibsen retroperspektivteknikken. Det vil si at karakterene i stykkene ser tilbake på tidligere hendelser og derfra kommer også konfliktene opp.

 

Byggmester Solness:

I 1892 kom stykket ut. Ibsen skriver fortsatt realistiske dramaer og om hverdagsmennesket.

 

Lille Eyolf:

Dette er et av Ibsens siste dramaer, det ble skrevet i 1894. Det er også et av Ibsens minst spilte. I sentrum for handlingen står lille Eyolf. Det er et barn som er offer både for de voksnes ambisjoner og for deres forsømmelse. For faren, Alfred Allmers, skal lille Eyolf realisere det han selv ikke har klart. Han sier: ”Eyolf skal være den fullferdige i vår slekt. Og jeg vil sette mitt nye livsverk i det å gjøre ham til den fullverdige”. Eyolf dør. Og først da skjønner faren og moren hvor mye begge har forsømt sønnen sin. Hvorfor dette stykke av Ibsen er et av hans minst spilte vet ikke jeg, men jeg synes det temaet Ibsen tar opp her er spennende. Her har vi et typisk eksempel på en far som har mislykkes som ung som bestemmer seg for at sønnen hans skal gjøre alt det faren ikke greide. Barnet for ikke lov å gjøre det han selv vil, men må gjøre det faren har mest lyst til for å glede han. En slik situasjon kan vi helt sikkert finne blant noen familier i dag også.

 

John Gabriel Borkman:

Stykker kom ut i 1896. Ibsens nest siste stykke handlet om John Gabriel Borkman. Han ble kjent skyldig i bedrageri og dømt til fire års fengsel og straffarbeid. Etter fengselsoppholdet isolerte han seg fullstendig i årevis og skal ikke en gang ha snakket med sin kone Forholdet blir dårlig etter dette og konen blir utrolig bitter. Stykket kom ut i 1896.

 

Når vi døde vågner:

Det aller siste stykket Ibsen skrev før han ble syk og ikke kunne skrive lenger. Det kom ut i 1899. De siste dramaene til Ibsen (Byggmester Solnes, Lille Eyolf, John Gabriel Borkman og Når vi døde vågner) blir ofte vurdert som dramaer om livsoppgjøret, og var ikke fullt så samfunnskristiske som de tidligere stykkene.   

 

Sluttord

100 år etter Henrik Ibsens død er han like populær, hans stykker blir oppført på forskjellige scener rundt i verden, hans skuespill er kjent av mennesker på alle kontinenter, og hans tanker og meninger om samfunnet har han greid å formidle gjennom de største stykkene. Ibsen var en revolusjonær når det gjaldt måten å skrive på og hvordan han brukte symboler til å fortelle historier. Disse metodene brukes mer dags dato i filmer, skuespill og litteratur. Mennene og kvinnene Ibsen brukte i de forskjellige stykkene er blitt forbilder får mange mennesker i vår tid. Hedda, Brand, Nora, og Dr. Stockman viser alle mot til å være seg selv, og skiller seg ut fra mengden. Dette var hovedtanken som Ibsen opererte med; individets frigjøring.

 

Oversikt over verkene Ibsen skrev

Catilina (drama) 1850

Kjæmpehøien (drama) 1850
Norma (drama) 1851

Sancthansnatten (drama) 1852
Gildet paa Solhaug (drama) 1855
Fru Inger til Østeråt (drama) 1857
Olaf Liljekrans (drama) 1857
Hærmændene paa Helgeland (drama) 1858
Kjærlighedens Komedie (drama) 1862
Kongs-Emnerne (drama) 1864
Brand (drama) 1866
Peer Gynt (drama) 1867
De unges Forbund (drama) 1869
Digte (lyrikk) 1871
Kejser og Galilæer (drama) 1873
Samfundets støtter (drama) 1877
Et dukkehjem (drama) 1879
Gengangere (drama) 1881
En Folkefiende (drama) 1882
Vildanden (drama) 1884
Rosmersholm (drama) 1886
Fruen fra havet (drama) 1888
Hedda Gabler (drama) 1890
Bygmester Solness (drama) 1892
Lille Eyolf (drama) 1894
John Gabriel Borkman (drama) 1896
Når vi døde vågner (drama) 1899

 

Kilder:

http://fuv.hivolda.no/prosjekt/atlebolsen/henriki.html

http://www.nb.no/nationaltheatret/

http://www.ibsen.net

Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE leksikon

Aftenposten

Hans Heiberg. 1968. Født til kunstner. Aschehoug.