Henrik Wergeland ble født 17. juni 1808 i Kristiansand. Faren hans het Nicolai Wergeland og var en av Eidsvollsmennene. Moren het Alette Thaulow. Han hadde fem søsken, Camilla Collet var en av dem. Da Henrik var ni år, flyttet familien til Eidsvoll. Dette fikk mye å si for ham og diktningen hans. 11 år gammel ble han sendt til hovedstaden, den gang Kristiania, for å gå på skole, og bare tretten år gammel fikk han sin første fortelling trykt i Morgenbladet.

Norge politisk

Wergeland studerte teologi og tok eksamen i Kristiania i 1829. Det var under studietiden at Wergeland ble kjent med Welhaven. Dette ble et bittert bekjentskap siden de hadde så forskjellig syn på politikk. Han ville ha et fritt Norge med en egen særnorsk kultur. Han mente det skulle bygge på det naturlige norske som han mente man fant i bondekulturen og i den norske naturen. Han drømte også om en språkreformasjon som kunne fjerne den danske påvirkningen av språket vårt. Wergeland så på seg selv som de svake sin beskytter. Han arbeidet hardt med folkeopplysning for å bedre denne gruppen sine vilkår. Han arbeidet for å bedre jødenes rettigheter i Norge. Det viktigste han gjorde for jødene var å kjempe for å oppheve jødeparagrafen som forbød jøder å komme inn til Norge. Selv om denne paragrafen ikke ble fjernet før 6 år etter hans død var det takket være han den ble fjernet. Den dag i dag legger norske jøder ned en krans ved hans grav hver 17. mai.

17. mai

17.mai feiringen er også Wergelands ide. Det var han som startet denne tradisjonen med at barn går rundt med flagg, (hyller Norges grunnlov) og synger. Den kjente "Vi ere en nasjon vi med" er det han som har skrevet.

Vi ere en nasjon vi med

Vi ere en nasjon vi med,

vi små en alen lange,

et fedreland vi trives ved,

og vi, vi ere mange.

Vårt hjerte vet, vårt øye ser

hvor godt og vakkert Norge er,

vår tunge kan en sang blant flere

av Norges æres-sange

Mer grønt er gresset ingensteds,

mer fullt av blomster vevet

enn i det land hvor jeg tilfreds

med far og mor har levet.

Jeg vil det elske til min død,

ei bytte det hvor jeg er fødd,

om man et paradis meg bød

av palmer over-svevet.

Jeg vil ikke for fremmed vår

min norske vinter bytte,

og fremmed slott ei nær forslår

imot min faders hytte.

Han sier han er der så fri

det ei så nøye fatter vi,

men noe godt er visst deri

som verd er å beskytte.

Som ung var Wergeland mye forelsket. Allerede som fjortenåring (fjortis) ble han forelsket i Ida Haffner. Etter hvert ble han mer interessert i en foreldreløs pike; Emilie Selmer. Hun ble forlovet med en annen, og døde kort tid etter. Som attenåring traff han embetsdatteren Hulda Malthe. Han ble lidenskapelig forelsket i henne, men hun var ikke det i han. Da han fridde for andre gang og fikk svaret nei ville han ikke leve mer. Først prøvde han å ta livet av seg ved å kaste seg utenfor en låvebro, dette lyktes ikke. Da ville han til Hellas, å dø i krigen, men ble holdt igjen av sin far. Han fridde for tredje gang, men fikk igjen svaret nei. I 1839 ble han gift med en annen kvinne; Amalie Sophie Bekkevold.

Arbeid og økonomi

Wergeland kunne ikke leve av diktningen sin. Han forsøkte stadig å få stilling som prest, men fikk alltid avslag. Dette skyldtes hans mange meninger og viltre liv. Han var kjent som en provoserende fyllik, og ble ofte stilt for rette på grunn av  sine mange uttalelse. Alt dette tok på Wergelands økonomi, og ble et stort problem da han i  1838 ble forlovet med Amalie. For å kunne finansiere et ekteskap var han nødt til å akseptere en lønnet stilling hos kong Karl Johan. Dette var den svenske kongen som overtok makten i 1814. Dette var stikk i strid med Wergelands politikk om et fritt Norge.

Skrivemåten

Som forfatter er Wergeland mest kjent som lyriker, selv om han også skrev noen skuespill. Han var sterkt preget av den romantiske perioden,  men stilen var omstridt, og måten han skrev på ble sterkt kritisert av Welhaven og intelligenspartiet, som sto imot gruppen som støttet Wergeland. Enkelte ganger endte det til og med slags mål

Slutten

I 1844 ble Wergeland alvorlig syk, men fortsatte å skrive helt til han døde 12. juli 1845, 37 år gammel. Folkemengden som fulgte kisten hans til graven var den største til da ved noen begravelse i Norge.

Oversikt over viktige verker

Digte, førstering 1829

Skabelsen, mennesket og Messias 1830

Spaniolen 1833

Digte, annen ring 1833

Barnemordersken; skuespill 1835

Cambellerne 1838

Poesier 1838

Jan Van Huysums blomsterstykke 1840

Svalen 1841

Norges konstitusjons historie 1841-43

Jødesagen i Det Norske Storthing 1842

Jøden 1842

Den engelske lods 1844

Jødingen 1844

Mennesket, episk dikt 1845

Hasselnødder 1845