Meir enn 90 % av verdas hinduar bor i India. Det er difor nærliggande å definere hinduismen som Indias nasjonalrelgion.

 

Hinduismen er den eldste av verdas eksisterande religiøse tradisjonar. Den fører sine røtte heilt tilbake til Indus kulturen, ein av dei mest kjente og eldste sivilisasjonane på jorda. Hinduismen er ganske så forskjellig frå alle andre religionane, sjølv om du kan finne delar av hinduismen i andre religionar. I hinduismen er det tillat mykje meir enn i andre religionar. Hinduismen blir av mange ofte beskreven som ein tolerant religion. Årsaka kan være at det er ein samanheng mellom den hinduistiske tanke om at religionar i verklegheta uttrykkjer den same sanning, fører til same mål, og den friing enn har til å uttrykke det ubeskrivelige gjennom de mange gudsførestillingane

 

Hinduismen er ein religion som skil seg ut frå andre religionar ved at ingen veit kor tid i historia den oppstod. Det er heller ingen historisk person som blir sett på som stiftar av religionen. Hinduismen har ikkje noko fast organisert leiarskap og ingen trosartiklar. Men det fins rikeleg med ulike skrifter, kunst, arkitektur og liknande som fortel mykje om bakgrunn og utøving av religionen. Religionen er heile tida under forandring, men den forsette å være den same.

 

Gudane i Hinduismen

Skriftene i hinduismen fortel om mange gudar. Dei fleste gudane ser ut som menneske, nokon ser ut som dyr, og andre igjen har ein kropp som er delvis menneske og delvis dyr. Alle gudane samlast på det hellige Merufjellet, men mange har også bustad andre stadar enn der.

 

Hinduane har mange hellige skrifter. Dei eldste er Veda – skriftene som er rundt tre tusen år gamle. Forteljingane om gudane finnes først og fremst i fleire store diktverk og fortelings- skrifter, puranaer. Disse fortelingsskriftene er blitt til i tida frå rundt byrjinga av vår tidsregning og fram til år 1600.

 

I forteljingane får vi vite om kvar enkelt gud, og kva den guden kan utrette. Det fins eigentleg berre ein gud i hinduismen, Brahma, som har skapt alt i verda. Denne guden kan vise seg på tre måtar, Brahma, Shiva og Vishna. Til saman viser dei guddommens skapande, bevarande og øydeleggande sider. Det finst også mange andre gudar, men dei er berre skikkingar av desse tre gudane. I hinduismen er likevel Visnhu og Shiva viktigare enn dei andre gudane.

 

Visnhu er guden som beskyttar , opretthelde og skaper. Det viktigaste for hinduane er orden både i samfunnet og universet - Dharma. Når denne ordenen trues av demoniske krefter, viser Vishnu seg i verden i ein passande form og gjenopprettar den gode orden.

 

Vishnu blir også ofte framstilt som ein konge.

 

 

Vishnu

 

Shiva er ein gud med mange forskjellige eigenskapar. Namnet Shiva betyr "den milde", men han er også den grusomme, den ville guden. Shiva sitter ubevegeleg, i djup indre konsentrasjon i Himalayas ville fjell. Frå det lange samanfiltrede håret hans strømmer den hellige Ganges-elva ned på jorda. Han har i mange tusen år vært forbilde for utallige omvandrande asketar i India.

 

Shiva

 

 

Ei forteljing frå ei av dei heilage bøkene

Kong Vasudeva og dronning Devaki var satt i fengsel av den vonde Kamsa. Det var spådd at et barn av Vasudeva og Devaki skulle drepe Kamsa. Derfor fikk ingen av barna deira vokse opp. Men da Krishna ble født, fikk Vishnu vaktene i fengselet til å sovne. Vasudeva kom seg ut av fengslet med det lisje bornet og fant eit fosterheim til Krishna, slik at han var trygg.

 

Skriftene fortel at Krishna vokste opp hos fosterforeldra sine i byen Vrindaban i India. Han likte å leke og erte de vaksne. Han elska søt mjølk og smør, og fikk både mjølkebart og smør i fjeset når han forsynte seg. Han var stadig på utkikk etter meir smør, og var kjent som smørtjuven Krishna.

 

 

Kaster

I hinduismen fins det kaster. Ein kaste er ein rang som blir gitt til eit menneske allereie frå den dagen ein blir født. Ein som er født med lav rang skal heller ikkje omgås folk som er født med høgare rang ein seg sjølv. Ein "ren" kan bli "uren" ved å berøre ein av lavarar kaste, men reninga kan gjenvinnast ved å utføre spesielle renselsar, særlig rituelle bad. Folk av høg rang skal heller ikkje hjelpe folk av lavare rang fordi kasten de har fått kjem av korleis dei har levd sitt førre liv. Det er altså deira eigen skyld at dei er satt til den kasten dei har fått. Det er ein av grunnane til at det er så stor forskjell mellom fattig og rik i India. Hinduane kan bare gifte seg ein med ein frå same kaste. Det finnes fire hovudkategoriar av kaster; prestane, krigarane, landsbyfolket (bønder og handverkarar) og tenarane. Men i verklegheita finns det fleire tusen kaster i India.

 

De høyste kastene blir sett på som "rene" og de lavarar kastene blir sett på som ulik grad av "urene". Nedst på rangstigen er grupper som er så urene at de tidligare ikkje ein gong fikk gå i tempelet eller drikke av byens brønn. De måtte bo utanfor byen. Disse kallast "kastelause".

 

Teksten til høyre på figuren:

Brahminer - Den høyeste kasten av alle

krigerkasten (f.eks. politikere)

Arbeiderkasten

tjenerklassen (f.eks. bønder)

Kasteløse/urørbare

 

Slike kaster er ikkje lengre like viktige som dei var før, men kastene brukast fortatt. På den Indiske landsbygda brukast kastene. Der bor nærmare 70 % av befolkninga.

 

 

Skriftene i Hinduismen

Skriftene i hinduismen er blitt til gjennom tusenvis av år. Dei er forfatta på sanskrit. I moderne tid er også engelsk blitt et viktig språk for å fortelje om hinduismen. Vediske tekster eller Veda er et fellesnamn for de vediske hymnene, Rigveda, og de tidligaste filosofiske tekstene, Brahmana og Upanishadene.

 

 

Rigveda, også kaldt "Strofenes visdom", er ein samling hymner som er skrevet for tre tusen år sida av de indo-ariske innvandrarane. . Hymnene er både påkallingar av ulike gudar som ble dyrka av disse folkegruppene og beskrivingar av korleis verden er oppstått. De vediske hymnene ble lært utenat av prestane og er blitt overlevert munnlig i enkelte hinduiske prestefamiliar helt til vår tid. Dette er ein lang og ubutt religiøs og litterær tradisjon

 

Brahmana er også ein del av vedaene. Dette er ei samling av tekstar som oppstod på 800-talet f. kr. Å finne fram til den djupare tydinga av offerhandlingane som var svært viktige for indernes religion på den tida, er det tekstane er opptekne av.

 

Upanishadene oppstod litt seinare. Betydninga av ordet er usikkert, men det kan bety "sammenstillingar". Disse tekstene hevder at det ytre ritualet er unødvendig. Det som er vesentlig for menneska er den indre erkjenninga, den indre virklegheita, selvet, eller på sanskrit atman. Dette "selvet" er det same som brahman, den skjulte krafta som hele universet er utgått frå. Tat tvam asi. "Du er det (det vil si brahman)" er kjernen i Upanishadenes bodskap.

 

Skriftene blir delt inn i to hovudtypar. Altså i Shruti (det som er høyrt) og Smriti (Det som er hugsa).

I hundreåra omkring Kristi fødsel ble to andre store litterære verk til.

 

Mahabharata: Dette er den lengste og eldste av bøkene. Det er ei forteljing om striden mellom dei fem Pandava-brødrene og slektningane deira i Kuruklanen. Verket består av 100 000 vers og inneheld mange innskotne skrifter med filosofisk og belærande innhald. Det andre litterære verket heter Ramayana og handler om prinsen Rama. Rama er ein kongeson som urettmessig blir fråtatt trona og må leve i skogen saman med kona si Sita. Der blir Sita røvet av demonenes hersker, Ravana med ti hoder og ført til borgen hans på øya Lanka (Sri Lanka). Til slutt blir demonane nedkjempa og Sita befridd.

 

Det andre litterære verket heter Ramayana og handler om prinsen Rama. Rama er en kongesønn som urettmessig blir fratatt tronen og må leve i skogen sammen med kona si Sita. Der blir Sita røvet av demonenes hersker, Ravana med ti hoder og ført til borgen hans på øya Lanka (Sri Lanka). Til slutt blir demonane nedkjempa og Sita blir befridd.

 

Alle tekstene er opprinneleg skrevet på sanskrit som var lærdoms- og kulturspråket. Det ble sett på som et tidlaust språk. Dei to store verka, Ramayana og Mahabharta inneheld svært mykje mytologisk stoff, og har hatt veldig mye å bety for hinduismen, men like mye for indisk kultur og tradisjon helt frem til våre dagar.

 

 

Meditasjon

Dette er ein del av Hinduismen som er ganske spesiell og vanskeleg å forstå. Det som er meininga/målet med å meditere er å komme i eitt med Braman, verdenssjela. Når man kjem i eitt med Bramanmistar ein alle dei mennesklege tina som f.eks sakn og ynskjar. Da vil all karma blir vekke og dei er ikkje lenger bunna av krinsløp eller sjelevandring. Når ein mediterer er ein i ein slags transe. Dei som mediterer kan sitte i same stillinga i mange timar, som ellers hadde gitt dei store smerter.

 

 

Samsara – sjelevandring

Ifølge Bhagavad Gita består verda av to ting, materie og sjel. Materien består igjen av tre formar, Sattva -det lyse, lette, strålande, Rajas - det utrolige, lidenskaper og Tamas -det formørkede, treige og hemmede. Før verda blei til var desse stoffene i likevekt.

Når desse kom ut av likevekta ble alt som er i verden skapt og sjelden blei binda i det som er levande. Så fort desse kjem i balanse igjen vil sjelen ikkje lengre bli gjenfødt. Det er dette man prøver å oppnå i hinduismen og det er derfor viktig å lage ein balanse mellom desse tre formane for materie. Dette kan man oppnå ved å oppfylle sin samfunnsplikt, som ofte er satt til den kasten man er i, ved handling og åndelige øvingar. Kort sagt ved all menneskeleg virksomhet. Er man god og gjør som man skal vil man få det betre i sitt neste liv. Har man gjort masse ugang får man et dårligare liv enn det enn allereie har. Dette kallast for karma.

 

Kvar person i Hinduismen har sin egen karma dei kan forbetre eller forverre. Om man før var født i krigerkasten kunne man krige utan at det påvirka sin karma. I dødsøyeblikket blir personens neste liv avgjort. Samsara er troen på at et liv er det siste i en lang rekke med andre liv. Samsara kan strekke seg over hundre eller tusener av liv. Det sentrale i Hinduismen er spenningen mellom dharma og moksha. Moska er løsrivelsen fra sjelvandringa og er målet for ein kvar hindu. Darma er verdssorden og måten livet deira er organisert på. Sjølv om det er moskha hinduane tar sikte på er det ofte ikkje det hinduane flest tenkar på når dei mediterar.

 

Dei heilage kyra

Kyra er det mest hellige i den Indiske befolkning. Ved å skade ei ku kan ein få fleire års fengsel. Det høyrest kanskje litt rart ut men det er ein del av kulturen. Kyrene er eit symbol på livet og ikkjevald og det er eit standpunkt India alltid har hatt.

 

Moksha - frigjøring

Reinkarnasjon eller gjenfødsel blir oppfatta som et fengsel for sjela, den er på hvileløs vandring i ein rundgang av fødsel, død og gjenfødsel og livet er preget av liding og usikkerhet.

 

Det høyste målet for ein hindu er å sleppe å bli gjenfødt til et anna liv. At sjela skal finne ro i ein tidlaus tilstand. For å oppnå denne frigjøringa - Moksha- må man gi avkall på verden og leve som asket. Det betyr at man blir heimlaus, kastelaus, og må gi avkall på familie, eigendom og namn. Da kan man bare konsentrere seg om sjelas frigjøring.

 

De fleste hinduane må likevel leve et vanlig liv og har dharma som mål, altså å oppretthalde orden i samfunnet, naturen og universet. Likevel er det en del menneske som velgar å leve som asketar i periodar av livet sitt.

 

Mahatma Gandhi og Hinduismen

Det er nesten umulig å skrive om hinduismen utan å nemne Mahatma Gandhi.

 

Mohandas Karachand Gandhi var den første pasifisten. Han blei kasta i fengsel fleire gongar i løpet av 78 årige liv. Dei fleste gongane fordi han dreiv på med sivil ulydigleik. Han trossa lova på dei punkane som han meinte var urettferdig. Gandhi ble æret av sitt folk som Mahatma, den storsjela. «For å få sjå den universelle og alt gjennomtrengande Sannhetas Ånd ansikt til ansikt, må ein kunne elske det ringaste i skapinga som seg sjølv.»

 

Han sa dette og forvandlet dermed det hinduistiske idealet ahimsa til ein til ein politisk og sosial lære. Tusenvis av hinduar tok imot busskapet hans leste frå de hellige skriftene, fordømte uetiske seder og skikkelser. De millionar kastelause var for ham harijanere (Guds barn), men nå føretrekker de å kalle seg dalit. Takket være Gandhis utrettelige anstrengelser ble «urørbarhet-begrepet» forbudt i Indias grunnlov. I dag blir de kastelause tildelt stillingar, stipend osv.