Fremstillingen av Atombomben:

Det var i 1939, da den 2. Verdenskrig brøt ut. At forskerne oppdaget at man kunne fremstille en atombombe. Fysikerne hadde utført en rekke eksperimenter med atompartikler tidligere, så de visste, at man kunne spalte uran-atomet og frigjøre litt av energien i atomkjernen. Hvis denne spaltningen kunne utvikle seg til en kjedereaksjon, ville resultatet bli en gigantisk eksplosjon.

Alle de større landene, som var innblandet i krigen, hadde vitenskapsfolk, som kjente til prinsippene bak en atomeksplosjon. De visste også, at det landet som klarte å fremstille en atombombe. Ville vinne krigen. Men ingen visste, om det faktisk var mulig å fremstille dette nye våpenet. Eller hvor lang tid dette eventuelt ville ta.

Kappløpet om bomben:

USAs president, Franklin D. Roosevelt hørte for første gang om atombomben i 1939. Da mottok han nemlig et brev fra verdens mest berømte vitenskapsmann, Albert Einstein, der forklarte han at det var mulig å konstruere en "umåtelig kraftig bombe av en ny type." Einstein ville forsikre om at USA, og ikke Tyskland ble de første som fikk en slik bombe. Roosevelt dannet en "Uranaiumkomite", de skulle undersøke mulighetene for om dette ville være gjennomførlig. Men det skjedde ikke noe videre utover dette. Men da USA gikk med i krigen, endret situasjonen seg. I Storbritannia hadde vitenskapsfolk allerede oppdaget hvordan man kunne kontrollere en atomeksplosjon, og det var en meget avgjørende faktor for å kunne fremstille atombomben. De fortalte det de visste til amerikanerne, og i 1942 satte president Roosevelt i gang det såkalte Manhattan-prosjekttet.

Manhattan-prosjektet:

En gruppe fremtredende kjernefysikere fra en rekke land ble satt i arbeid under ledelse av brigadegeneral Leslie R. Groves og med Robert Oppenheimer som vitenskapelig sjef. De jobbet på forskjellige steder i USA, men hovedkvarteret lå i Los Alamos i New Mexico. Her lå en kvegfarm, langt fra annen bebyggelse. Regjeringen kjøpte denne gården og bygget en militærleir der. Etter hvert kom stedet til å huse over 6000 mennesker. Vitenskapsmenn, teknikere og deres familier levde i det lille selvforsynte samfunnet. Det innhegnet og strengt bevoktet av soldater.

Det viste seg å være meget vanskelig å konstruere en atombombe. Både de vitenskapelige og de tekniske problemene virket nesten uovervinnelige. Verken Tyskland eller Japan kom langt nok til å kunne fremstille en atombombe. Hovedsakelig fordi de aldri avså nok ressurser til oppgaven. I USA bevilget Roosevelt ubegrenset med penger og skjulte utgiftene på nærmere 2 milliarder dollar for både kongressen og for befolkningen. Enorme fabrikker ble bygget for å kunne produsere den typen uran og plutonium som skulle brukes i utviklingsarbeidet. I sluttfasen av prosjektet arbeidet ca. 200.000 mennesker med prosjektet. Men det var så ekstremt mye hemmelighetskremmeri rundt arbeidet, at bare et fåtall av de som jobbet der visste hva de laget.

Engelskmennene mente at hadde krav på halvparten av prosjektet, siden de fra begynnelsen av hadde skaffet verdifulle opplysninger til amerikanerne. Og i tillegg hadde de sendt vitenskapsfolk til Los Alamos. Ved en konferanse i Quebec i 1943. Ble Churchill og Roosevelt enige om at amerikanerne aldri måtte bruke bomben uten britenes samtykke.

Men etter hvert som tiden gikk, betraktet amerikanerne mer og mer bomben som sin private eiendom. Til slutt hadde de helt glemt den vetoretten, som de hadde gitt britene tidligere. Ved slutten av 1944 meddelte general Grooves at de ville ha den første atombomben klar innen sommerren 1945.

I 1945 var det slutt på kappløpet mellom de tyske vitenskapsmennene og de medlemmene av Manhattan-prosjektet. USA var klare over at Tyskland ikke ville klare å fremstille sin egen bombe. Men det var viktig for amerikanerne å ha bomben klar, før krigen var slutt.

Tyskland og Japan var begge nære nederlaget, og mange av de menneskene som hadde jobbet med Mahttan-prosjektet. Blant annet general Grooves, syntes det var viktig at de fikk prøvet ut bomben. De hadde brukt enorme ressurser på å utvikle bomben, og hvis krigen skulle slutte. Ville dette bli ansett som bortkastet.

Nedkastingen planlegges:

To komiteer:

I Mai 1945 dannet den nye presidenten av USA, Harry S. Truman, en komite som skulle råde ham angående bomben. Den ble kalt for Interimskomiteen og hadde krigsminister Henry Stimson som formann. Der drøftet de forskjellige måter å demonstrere den nye bomben på, uten at man trengte å drepe uskyldige sivile.

En av planene gikk ut på at man skulle kaste bomben over et øde område, så japanerne kunne se dens ødeleggelseskraft. Deretter kunne amerikanerne true med å bruke den for alvor, hvis Japan ikke overgav seg.

Den andre planen gikk ut på at man skulle advare japanerne om hvor de kom til slippe bomben, slik at de kunne evakuere eventuelle innbyggere fra området. Men komiteen mente at ingen av disse to metodene ville virke i praksis. Det alle medlemmene ble enige om, var at bomben skulle brukes mot Japan. Uten noen form for varsel.

En annen komite ble også dannet, målkomiteen. Denne skulle avgjøre hvor bomben burde slippes. Formannen, general Grooves, sa at bomben burde brukes mot militære mål. Men man mente også at målet burde være så stort at de fikk demonstrert dens fulle virkning. Det betydde at målet skulle være en stor by, og det måtte være en by som ikke hadde vært skadet av tidligere bombinger.

Hiroshima ble hurtig utpekt som det ideelle mål. Byen var stor, den var praktisk talt uskadd og området var praktisk talt flatt, så man ville oppnå maksimal virkning. Hiroshima var i tillegg en havneby og den hadde hærstyrker stasjonert. Så det ville også ha en viss militær virkning. Det var vanskelig å finne andre passende mål.

Nagasaki, hvor det lå viktige fabrikker, kom på listen i siste øyeblikk. Terrenget bestod av flere åser og bakker, og dette gjorde den i utgangspunktet uegnet hvis man ville demonstrere atomeksplosjonens fulle virkning. De amerikanske bombestyrkene fikk strenge ordrer om ikke å angripe disse byene, de skulle nemlig forbli uskadet fram til USA slapp atombombene.

Atomprøvesprengningen:

Da Interim og mål komiteen hadde avsluttet arbeidet sitt, var de enda ikke helt sikre på om at atombomben kom til å virke. De hadde konstruert to typer bomber, den ene typen var basert på uran. Dette var den som ble sluppet over Hiroshima. Den andre bomben benyttet plutonium.

Den 16. Juli 1945, prøvesprengte man en plutonium-ladning ved Alamogordo i New Mexico ørkenen. Da kunne vitenskapsfolk og teknikere se et lysglimt, som var mye sterkere enn hva man hadde sett noen gang tidligere. Etter eksplosjonen steg en glødende, sopplignende sky som langsomt steg 12,000 meter over deres hovedkvarter. Eksplosjonen var mye kraftigere enn hva noen hadde drømt om. Eksplosjonen var like kraftig som om man ville ha sprengt over 18.000 tonn med TNT. Inne i eksplosjonens sentrum, oppsto det en temperatur som var tre ganger varmere enn i solens kjerne.

Bomben over Hiroshima:

Klokka 02:45 den 6. August 1945. Lettet et B-29 bombefly fra De forente staters Luftvåpen. De fløy fra Tinian øya på Marianerne på vei ut over mørket over Stillehavet. Tilbake på den prosjektør belyste flyplassen, stod horder med fotografer og reportere.

Det dreide seg om en historisk flyging. Bombeflyet ble ført av oberst P. W. Tibbets, de skulle endelig få slippe atombomben over Hiroshima. Bomben hadde større ødeleggelseskraft enn noen andre våpen tidligere.

Tibbets hadde gitt bombeflyet sin mors pikenavn, Enola Gay. Tre fly hadde fløyet i forveien for å rapportere om værforholdene over Japan. To andre fly ekskorterte Enola Gay på vei mot målet. Den 2400 km lange turen gikk uten problemer. Besetningen drakk kaffe og spiste skinkesandwich. Klokka 06:30 japansk tid ble bomben gjort klar. Tre kvarter senere meddelte observasjonsflyene at værforholdene over Hiroshima var gunstige.

På dette punktet av krigen hadde Japan praktisk talt ikke noe luftforsvar. Enola Gay fløy mot sitt mål i en høyde av 9,500 meter og med en fart av 320 km/t. Klokka 08:14 gav oberst Tibbets besetningen ordre om å ta på seg polaroid brillene sine, for å beskytte øynene. Klokka 08:15 kunne B-29 flyet se målet, Aioi-broen midt i Hiroshima. Et minutt senere eksploderte atombomben i luften over byen.

I motsetning til de fleste byene i Japan, var det ikke blitt kastet noen nevneverdige mengder med bomber over Hiroshima. På den tiden bodde det 320,000 mennesker der. Det var en stille, varm sommermorgen. Gatene vrimlet med mennesker som var på vei på jobb. Soldatene tok morgengymnastikken ute i friluft. Tusenvis av barn befant seg også utendørs. Mange tittet opp mot de tre, sølvfargede B-29’erne høyt oppe på den blå himmelen.

Det første lysglimtet etter eksplosjonen var så klart som sola. Varmebølgen drepte eller lemlestet tusenvis av mennesker på mindre enn et sekund. De som var nærmest eksplosjonens sentrum, fordampet eller ble forvandlet til aske. Enkelte av dem etterlot seg ikke annet enn en skygge på en mur. Lenger unna fikk folk brent håret eller huden av seg. Mange ble blinde av det skarpe lyset, og klærne smeltet fast til kroppen deres.

Lysglimtet ble etterfulgt av en kraftig sjokkbølge. Den jevnet både hus og fabrikker med jorden. Vogner og tog ble kastet rundt som leketøy, og sollyset ble skjult av støv og røyk. Kort tid etter oppsto det kraftige vinder som resulterte i brannstormer. Tusenvis av mennesker hoppet i elva i hop om å slippe unna flammehavet, men de druknet.

Ingen vet nøyaktig hvor mange av Hiroshimas innbyggere som døde som følge av atombomben den 6. August 1945. Man hører ofte at ca. 80,000 mennesker døde enten av de umiddelbare virkningene eller av den radioaktive strålingen, som drepte folk opptil 20-30 dager etter selve eksplosjonen. Myndighetene i Hiroshima mener at det riktige antallet omkomne mot slutten av 1945 var nærmere 140,000. Et område på ca. 10 km i diameter, ble totalt jevnet med jorden

Da den amerikanske presidenten, Harry S. Truman, fikk vite at Enola Gays bombetokt, hadde vært vellykket. Kalte han angrepet for "det mest storslagne i historien". Senere advarte han japanerne om at det var verre ting i vente: "Hvis de ikke aksepterer våre betingelser, kan de forvente en enorm bølge av ødeleggelse som de aldri har sett maken til".

Nagasaki bombes:

Den første atombomben ble sluppet over Hiroshima den 6. August 1945. Tre dager senere lettet nok en gang et B-29 bombefly fra Tinian øya. Denne gangen var det den plutonium baserte bomben som skulle slippes over den japanske byen Kokura.

Dette bombetoktet gikk ikke like glatt som det første. Pilotene måtte skynde seg, for det var dårlig vær i vente. B-29’eren, som ble fløyet av major Charles W. Sweeney. Fløy igjennom tropiske regnstormer og tordenvær. Da de nådde Kokura, lå siktepunktet skjult under tette skyer. Og major Sweeney kunne ikke se sitt mål. Derfor satte han om kursen mot sitt sekundære mål, Nagasaki.

I Nagasaki var det også et tett skydekke, men de hadde ikke mye drivstoff igjen. Og Sweeney kunne ikke vente. Han bestemte seg for å kaste bomben i blinde over byen for at de skulle slippe å måtte droppe bomben ute i havet.

Bomben eksploderte klokka 11:02 den 9. August 1945, 2,5 km fra siktepunktet. Virkningen var ikke så ødeleggende som den forrige, fordi Nagasaki lå på mange forskjellige småberg som beskyttet byen mot sjokkbølgene. Det meste av skadene var begrenset til den dalen hvor bomben eksploderte, men ødeleggelsene var likevel forferdelige. Minst 35,000 mennesker ble drept av eksplosjonen eller umiddelbart etterpå. Mange mente at antallet omkomne var nærmere det dobbelte.