Freden i 1945 hadde sin pris for oss nordmenn. Ikke få mennesker mistet livet under krigen, og mange av dem var Hjemmefrontens store eller små kjemper. Men hvordan startet egentlig denne motstandskampen i Hjemmefronten? Var det en organisasjon som stod klar til aksjon da krigsutbruddet kom i april 1940, eller ble nordmenn litt overrumplet og trengte litt tid på å komme i gang?

Dette syntes jeg det var spennende å finne ut om. Derfor har jeg valgt som tema, ”Hvordan startet Hjemmefronten sitt arbeid?”.

Jeg har valgt et stort tema, og jeg har måttet begrense hva jeg ville ha med. Først vil jeg forsøke å si litt om begrepet ”Hjemmefronten”. Deretter vil hovedvekten ligge i å prøve å forklare noe om hva som foregikk i starten på motstandsarbeidet fra april 1940 og ei tid framover, til organiseringen var kommet i gang mot det som etter hvert ble kalt Hjemmefronten. Til slutt vil jeg si litt om de 2 hovedorganisasjonene innen Hjemmefronten.     

Begrepet ”Hjemmefronten”

Begrepet ”Hjemmefront” har en veldig positiv klang i det norske språk. For alle nordmenn i krigsgenerasjonen, og deres barn vil ordet for alltid forbindes med den kamp det norske folk førte mot den tyske okkupasjonsmakten. Når vi nordmenn hører begrepet ”Hjemmefront” ser vi for oss faner og flagg, festtaler, kongehus, grunnlov og ikke minst 17. mai. Begrepet virker som et nasjonalmonument over alt vi er stolt av som nordmenn.

Alt dette er riktig, men var begrepet der i 1940? Begrepet med det innhold vi legger i det i dag, var ikke der ferdig til bruk i den første tiden med okkupasjon. Situasjonen var ny for alle, og tanken på en organisert motstand var fremmed for størstedelen av befolkningen.

Det ligger en veldig utvikling fra de første spredte, famlende tilløp til motstandsorganisering i de første månedene etter okkupasjonen i april 1940, og fram til et ferdig utviklet sivilt og militært motstandsnett i 1945.Da sto en trenet og delvis væpnet kampstyrke klar til å assistere våre allierte den dagen frigjøringen kom.

I denne utviklingen ligger nøling og usikkerhet, tilbakeholdenhet, feilvurderinger og uenighet, men samtidig vilje og evne til å overvinne vansker som oppstod underveis. Denne viljen og evnen kan vi godt la oss imponere over nå i ettertid. Selv om de norske soldater i de første månedene etter okkupasjon ble frustrert over dårlig organisering, sviktende rutiner, manglende utstyr, svak besluttsomhet og ubrukte ressurser var nok tanken på å yte motstand mot tyskerne aldri helt borte. Vi hadde sagt NEI til det tyske ultimatum, kapitulasjonen var ikke fullstendig på grunn av at Konge og Regjering ikke var i Norge , men hadde plassert seg i Storbritannia for å fortsette kampen ”utenfor landets grenser”.

Samtidig var nok det norske folk til dels forvirret over det som skjedde, og usikker på hvordan vi som folk kunne eller ville gjøre noe mot den tyske okkupasjonen. Dette førte nok til at det meget viktige motstandsarbeidet ”Hjemmefronten ” etter hvert kom til å gjøre, trengte litt tid på å komme i gang.

Motstand var heller ikke en selvfølge i den første tiden. Det var en tilvant forestilling om at når en okkupant hadde den faktiske kontrollen over okkuperte områder, da gjaldt krigens lov, da skulle fiendtligheter fra den okkuperte befolkning opphøre. Dette skulle også være retningsgivende for gode nordmenn. Det var derfor utenkelig for det norske folk at nordmenn noensinne skulle bruke voldelig motstand og sabotasje ” bak fiendens linjer”. Tanken om motstand innenfra, i vårt okkuperte land, måtte altså modnes.

Likevel lå nok spiren til dette viktige motstandsarbeidet latent i mange nordmenns sinn, men byggverket måtte møysommelig konstrueres. Selv om vi tilsynelatende godtok den tyske overmakten, kan vi i ettertid se at mye ble gjort klart til motstandskamp uten at det utad virket sånn. Våpen ble gjemt bort, folk holdt seg i trening, uskyldige aktiviteter ga dekke for forberedelser og oppbygging av uformelle kontaktnett. Nå i ettertid kan en nok se at Kongens og Regjeringens tre ”NEI” til tyskerne i april og juni la grunnlaget for norsk motstand.

Det var nok flere og flere nordmenn som etter hvert følte at de måtte kunne bidra med noe, også innenfor landets grenser. Sommeren 1940 var det nok verken snakk om sivil eller militær motstand, men det var om å gjøre å finne en kanal for motstandstanken. Oslo-gruppen, ble på denne tiden et sentrum for ressurssterke enkeltpersoner som på eget initiativ kom sammen for å diskutere situasjonen vårt land var kommet opp i. Snart fikk de status som den gruppe man skulle kontakte når motstand skulle diskuteres. Utover høsten 1940 ble det nok mer og mer klart at en hadde behov for organisering av motstandsarbeidet, og i januar 1941 var sammenslutningen ”Norsk Front” organisert. Vi har i dette starten på en form for organisert ledelse av motstanden. Kontakten med Stockholm og London var etablert, og økonomisk støtte ble gitt av norske myndigheter i utlandet. Ved årsskiftet 1940-41 fantes det altså et organ for motstanden, riktignok ennå i startgropen, men likevel et uttrykk for en ”Hjemmefront” i emning. Etter hvert skulle denne starten utvikles i to retninger, både sivilt og militært, og begge gjorde en flott innsats for folk og fedreland.

De to hovedorganisasjonene innen Hjemmefronten

Milorg:

Den militære motstandsbevegelsens organisasjonsstruktur var egentlig likt den gamle hæren. Kampgruppeområdene tilsvarte i starten de gamle divisjonsgrensene fra 1 til 5, altså fem baseområder. Ledelsen i kampgruppene besto av mellomkrigens offiserer. Olaf Helset var en av pionerene i det militære motstandsarbeidet, og han blir ofte kalt Milorgs grunnlegger.

Etter hvert ble Milorg inndelt i flere mindre enheter rundt i Norge. De besto ofte av bare inntil 10 personer. De ulike enhetene ble nå lettere å lede, også fordi personene innen hver celle ofte var slektninger eller godt kjente.

Det som kjennetegner Milorgs arbeid var at det ble drevet både med etterretningsarbeid, våpen- og kamptrening. Det var ikke lite illegalt arbeide folkene i Milorg fikk gjort under krigen, og deres innsats var av uvurderlig verdi for Norges frihet.

Sivorg.:

De to viktige organisasjonene som ledet den sivile motstand, var Kretsen og Koordinasjonskomiteen.

Kretsen: Behovet for et nytt lederorgan for den sivile motstand, meldte seg da Oslo-gruppen var blitt sterkt redusert. Igjen var det ledende menn i det norske samfunn som kom sammen, i juni 1941. De ble enige om at Hjemmefronten burde være representert i Regjeringen i London, dette ble en realitet senere på høsten, da organisasjonen Kretsen ble dannet. De kom sammen med uregelmessige mellomrom, for å diskutere utvikling og strategi i motstandsarbeidet, og for å diskutere dagens problemer. Etter hvert kom den til å bli et sentralt organ for den sivile hjemmefront, og de representerte denne overfor Regjeringen.

Koordinasjonskomiteen

var den andre viktige organisasjonen for den sivile hjemmefront. Den ble dannet høsten 1940, som motvekt til tyskernes og Nasjonal Samlings forsøk på å nazifisere de store organisasjonene. I alt 43 landsomfattende organisasjoner, protesterte overfor tyskerne, og det utløste tyske reaksjoner. Derfor måtte organisasjonsarbeidet drives illegalt. I oktober 1941, fikk kontakten mellom organisasjonene en fastere form, og det førte til organiseringen av det som ble Koordinasjonskomiteen, forkortet til KK. Det var representanter fra mange ulike yrker, blant annet kirke, skole, ingeniører, jurister osv som utgjorde KK til å begynne med. KK opprettet en rekke kontaktpunkter rundt om, paroler og instrukser ble sendt gjennom postverket og jernbanen, ut til hele landet.

Kretsen og KK hadde en god arbeidsdeling mellom seg. KK ledet det daglige arbeid i felten, med sitt sekretariat, mens Kretsen opprettholdt kontakten med Regjeringen i London. De hadde et tett samarbeid, og flere var medlemmer av begge.

Våren 43 fikk Milorg. og Sivorg. bedre kontakt med hverandre. De orienterte hverandre om virksomhet og synspunkter, og arbeidsfordelingen mellom dem ble avklart. Dette var begynnelsen på et stadig tettere samarbeid som etter hvert skulle utvikle seg felles, nemlig til Hjemmefrontens ledelse, HL.

Som en kan se var det ingen organisasjon klar til aksjon i april 1940, og en hører om mennesker i frustrasjon, tvil og redsel. MEN det en også blir mer og mer klar over, er at uansett tvil og rot i starten, var det ellers ingen tvil. Nordmenn kunne ALDRI godta en tysk okkupasjon. 

For meg var det egentlig godt å lese om den litt famlende starten på motstandskampen i Hjemmefronten. Det gjør alle disse modige norske kvinner og menn til vanlige folk, og ikke guder som aldri sa eller gjorde feil. Jeg synes at dette gjør innsatsen til det norske folk på en måte enda større enn før. Dette viser at vanlige folk, i en gitt situasjon kan bli til modige helter som ofrer omtrent alt for en sak de tror på. Vi må ALDRI glemme innsatsen disse mennesker gjorde under krigen fra 1940-45. Deres innsats kan bli noe vi ungdommer av i dag kan se tilbake på, verdsette og strekke oss etter, selv om vår hverdag heldigvis ikke er som den gang. Vi får håpe at VI aldri kommer i en slik situasjon.