Ordet humanisme kommer av human, som betyr menneskelig. I dagligtalen brukes ordet human om en som er vennlig, snill eller omsorgsfull. En humanist er en som setter mennesket, menneskelivet og menneskeverdet i sentrum. Humanisme er en samlebetegnelse på tanker og holdninger fra ulike filosofer, tidsperioder, religioner og livssyn. Det er spesielt tre tidsepoker som er viktig for humanismens røtter, det er antikken, renessansen og opplysningstida. Begrepet humanisme ble brukt om denne tankeretningen fra antikken og fram til 1950-årene. Fra da av og fram til 1980-årene brukte man begrepet humanetikk. Nå brukes ofte begrepet livssynshumanisme.

Humanismen begynte å komme til Norge etter andre verdenskrig. De som var mest fremtredene under utviklingen var Biskop Kristian Schjeldrup og filologen Anders Wyller. Disse to var også med på å starte Nansen skolen på Lillehammer i 1938. De kalte skolen et Norsk humanistisk akademi. Miljøet rundt denne skolen har i mange år hvert tyngdepunktet i humanistisk tradisjon i landet vårt. Først i 1956 ble Human-Etisk forbund (HEF) startet i Oslo. En av grunnleggerne var Kristian Horn. HEF er i dag den dominerende organisasjon for mennesker med et ikke-religiøst humanistisk livssyn i Norge.

Sokrates kalles ofte for den første humanist. Han levde på 400-tallet før Kristus i bystaten Aten. Han hadde stor tiltro til mennesket fornuft. Sokrates mente sannhet, godhet, rettferdighet og skjønnhet burde styre menneskenes liv. Han forstod det slik at han hadde et kall til å gå rundt og formidle tankene sine til alle han møtte i gata og på torget. Sokrates stilte provoserende spørsmål til menneskene som gjorde at de begynte å tenke. Sokrates sa ”Aten er som en dorsk hest, og jeg er en klegg som skal prøver å vekke den til live igjen.” Og det mente han noe med, han mente at hvis alle begynte å tenke, så blir det bra. Mange ergret seg over Sokrates fordi han gikk rundt i gatene i en fillete kjortel og tvang folk til å ta stilling til ulike moralske temaer. Sokrates ble stilt for retten, og han ble dømt med et lite flertall. Han ble dømt til døden!! Sokrates ville ikke anke dommen, fordi han mente at han hadde handlet etter sin samvittighet. Sokrates helte i seg et giftbeger og døde. Da han tok livet sitt hadde han noen nære venner tilstede.