I 1870-80 – årene var Norge preget av en nasjonalistisk bølge. Det var særlig på grunn av ønsket om likestilling i unionen. Norge hadde mange rettigheter som underordnet av Sverige, men bl.a kongen og utenrikspolitikken var delt, og for en nasjonalistisk befolkning var ikke det godt nok. Konsulatsaken (Norge ville ha egne konsuler for å føre f.eks saker om norsk sjøfart i utlandet, men det gikk ikke gjennom. Det ble argumentert med at dette ikke angikk svenskene) førte til en spent stemning mellom Norge og Sverige, og var en utløsende årsak til at unionen brøt sammen. Etter denne saken begynte noen ledende politikere i Sverige å snakke om å invadere Norge, mens regjeringen i Norge skaffet mer moderne panserskip fra Storbritannia. Stortinget ga penger til bygging av grensefestninger, og nyanskaffelser i hær og marine.

I 1895 sa Sverige opp mellomriksloven, som var en avtale som sikret frihandel mellom Sverige og Norge. Det betydde at Norges økonomiske fordeler med unionen forsvant. Da den to år gamle norske regjeringen ble tvunget til å trekke seg i 1905 og en ny regjering ble dannet, var den nasjonalistiske stemningen i full sving. Ikke bare ville vi ha et eget land for å være uavhengige, men nå var det ikke engang en økonomisk fordel med å være med Sverige.

Stortinget vedtok en lov om eget norsk konsulatvesen i mai 1905. Kong Oscar II nektet å godta dette. Det førte til at regjeringen nedla vervene sine i protest, noe kongen heller ikke godtok. Dette førte til avsettelsen av kong Oscar II og 7. juni vedtaket. Den 7. juni 1905 vedtok Stortinget at unionen med Sverige var oppløst. Det var et samlet Storiting som sto bak dette, dvs både høyre og venstresiden. De var begge misfornøyde med at det ikke var likestilling eller økonomiske fordeler i unionen.

Da den svensk-norske unionen ble dannet i 1814, skrev begge landene under på en avtale som ble kalt Riksakten. Dersom den skulle sies opp og unionen oppløses måtte det være en gjensidig enighet om det. Deler av Riksakten sto også i den norske grunnloven. Stortinget fulgte ikke regler for forandring av grunnloven, og brøt dermed med regler i grunnloven og Riktakten den 7. juni 1905. Unionsoppløsningen skjedde altså på en ulovlig måte.

Både i Norge og Sverige hadde det foregått en økende demokratisering. I Norge ble det ikke satt pris på at et land skulle være underordnet et annet land, samtidig som det Sverige ble mer liberalistisk og demokratisk. Svenskene som ville ty til våpen fikk liten støtte. Det var mange i Sverige som sympatiserte med Norge.

Franskrike og Storbritannia ville gjerne opprettholde unionen. De var redde for at Sverige skulle inngå en allianse med Tyskland hvis det ble et brudd. Tyskland ville også at unionen skulle opprettholdes. De turte likevel ikke å støtte Sverige, av frykt for å utløse et angrep fra Russland, som Sverige hadde et anspent forhold til.

Da unionsbruddet var et faktum ga Storbritannia sin støtte til Norge. Det var på grunn av gamle bånd, men selvfølgelig også handelsinteresser.

Mest av alt ønsket alle stormaktene en fredelig løsning i den svensk-norske konflikten, så ingen grep inn i konflikten, noe som hjalp til med å få en fredelig oppløsning.

Det var riktignok mange kompliserte praktiske spørsmål. Spørsmålet om grensefestningene ble så dramatisk at det ble brudd i forhandlingene. Da ble det satt i gang mobilisering på begge sider. 26 000 nordmenn ble mobilisert, og hær og marine var i høyeste beredskap. Langs grensen sto det 23 000 nordmenn på den ene siden og 50 000 svensker på den andre. Militært sett var altså svenskene overlegne også o 1905. Norges forsvarsplan var hovedsakelig basert på festningene, noe som forutsatte et angrep gjennom Østfold. Svenskene derimot planla et angrep mot Kongsvinger og Fetsund. Ettersom Russland var i krig mot Japan, lå alt til rette for Sverige langs det meste av grensen. En del nordmenn ønsket likevel heller å gå til krig mot Sverige enn å møte den nasjonale ydmykelsen de mente Norge ble påført under noen av forhandlingene. Spesielt var de imot rasering av enkelte av grensefestningene.

Ettersom krisen var på vei til å nå nye høyder hadde den svenske regjeringen og kongefamilien diskutert å tilby Norge unionsoppløsning uten noen betingelser. De ville riktignok at grensefestningene på norsk side skulle bli ødelagt ettersom de så på dem som en trussel. Da forhandlingene etterhvert ble gjenopptatt måtte Norge gå med på at norske forsvarsverk skulle rives (med noen unntak), og at det skulle opprettes en demilitarisert sone på begge sider.

Det var ikke før etter flere runder med forhandlinger at Stortinget den 27. oktober 1905 mottok kong Oscar II's offisielle beskjed om at han sa fra seg retten til den norske tronen og anså unionen for oppløst.