Innhold

Dramaets historie

Hvordan dramaet er bygd opp

Personene i og bak en teateroppsetning

Henrik Ibsens liv og dikting

Scenen til ”Et dukkehjem”

Ibsen-museet

Statuene utenfor Nasjonalteateret

Ibsens grav på Vår Frelsers gravlund

Inskripsjonene på Ibsens grav

Resymé fra ”Når vi døde våkner”

Mine tanker om ”Når vi døde våkner”

Kildehenvisninger

Vurderingsark

Dramaets historie

Hvordan dramaet er bygd opp

Den greske filosofen Aristoteles mente at dramaet måtte følge et helt fast mønster for at handlingen skulle være fullstendig. Hendelsesforløpet skulle deles inn i en begynnelse (eksposisjon), et midtparti og en avslutning. Handlingen i et drama bygger på en konflikt. I begynnelsen blir man kjent med konflikten, tidligere hendelser og hovedpersonens syn/forhold til konflikten. I midtpartiet utvikler konflikten seg til et klimaks. Dette er høydepunktet i dramaet. Vendepunktet (peripeti) kommer etter klimakset. Da går alt mot en løsning og spenningen avtar. Konflikten løses, og dramaet avsluttes.

Noen dramaer er skrevet for leses. De kalles lesedramaer. Men den vanligste formen for drama er skuespill på teater. Skuespillet er delt opp i akter, som igjen er delt opp i scener. Scenene kan sammenlignes med avsnitt i en bok. I første akt blir man som regel kjent med personene, miljøet og tiden i dramaet. Hver akt er en hoveddel. Det har som regel gått litt tid i handlingen fra en akt til neste, eller man har forflyttet seg fra et sted til et annet. Derfor er det ofte pause og sceneskifte mellom aktene. De fleste dramaer er delt opp i to-fire akter, men det finnes dramaer med bare en akt. Disse kalles enaktere.

Personene i og bak en teateroppsetning

Det trengs mange flere personer for å sette opp et teater enn dem vi ser på scenen. Her er en liste over de forskjellige yrkene i en dramaoppsetning med en forklaring over hva de gjør:

- Lederen for hele oppsetningen kalles regissør.

- Dramaturgen får teksten til å passe sammen med de andre virkemidlene på scenen. Han er også rådgiver og instruktør under leseprøvene.

- Scenografen har ansvaret for møblene og dekorasjonene på scenen.

- Koreografen lager eventuelle danser som er med i stykket.

- Hvis skuespillerne trenger hjelp til å ta på eller av kostymer, får de hjelp av påklederen.

- Rekvisitøren skaffer småting som brukes i stykket. For eksempel blomster, kopper, o.l.

- Hvis skuespillerne glemmer replikkene sine, hjelper suffløren dem ved å hviske replikkene fra en boks foran på scenen.

- Lyddesigneren har ansvaret for ”kunstige” lyder på scenen, for eksempel regn, torden, breking og lignende.

- Lysdesigneren har ansvaret for at det hele tiden er den riktige lysstemningen på scenen.

- Han som har ansvaret for hår og sminke kalles sminkør eller maskør.

- Inspisienten har kontroll over scenen, og passe for eksempel på at skuespillerne ikke glemmer å ta med seg ting inn på scenen.

Henrik Ibsens liv og dikting

Henrik Ibsen ble født i Skien 20. mars 1828. Han hadde en ganske vanskelig barndom. Da Henrik var 7 år gammel gikk faren hans, en rik og mektig kjøpmann, konkurs. Han og familien måtte flytte til landstedet sitt. Som 15-åring dro han til Grimstad i apotekerlære. Mens han var der skrev han sitt første drama, Catilina (1850). Til det brukte han pseudonymet Brynjolf Bjarne. Han fikk bare solgt noen få eksemplarer. Resten måtte han pantsette.

Han fikk også sin første sønn i Grimstad. Det var med en av tjenestepikene til apotekeren. Han viste aldri særlig stor interesse for verken gutten eller moren hans. Den eneste forbindelsen han hadde med dem var barnebidragene han betalte. En gang ble han anmeldt for å ikke ha betalt dem det han skulle, og han havnet nesten i fengsel.

I 1850 dro Ibsen til Christiania og begynte på Heltbergs Studentfabrikk. Der møtte han Bjørnstjerne Bjørnson. Senere møtte han Ole Bull som tilbød han jobb som sceneinstruktør ved teateret i Bergen. Disse tre dannet et sterkt vennskap.

I Bergen møtte Henrik kvinnen i sitt liv, Suzannah Toresen, men hadde ikke råd til i gifte seg med henne. Så fikk han tilbud om jobb som teatersjef ved Kristiania norske Theater, og da fikk han høyere lønn og kunne gifte seg. I 1859 fikk de sønnen Sigurd.

I denne perioden skrev Ibsen dramaene Kjempehøien (1850), Gildet paa Solhaug (1856), Fru Inger til Østraat (1857), Hærmændene paa Helgeland (1858) og Kjærlighedens komedie (1862).

I 1862 gikk Kristiania norske Teater konkurs og Ibsen fikk skylden. Han fikk et stipend fra universitetet og reiste rundt for å samle folkeeventyr og sagn, men tjente alt for lite på det. Han søkte om dikterlønn, men fikk avslag.

Ibsen ble svært deprimert og begynte å drikke. Han likte seg ikke lenger i Norge og fikk lyst til å reise til utlandet. Hans gode venn Bjørnson hjalp han med penger, og han flyttet til Italia med familien. Mens han bodde i Europa skrev han stykkene Kongsemnerne (1864), Brand (1866), Peer Gynt (1867), De unges forbund (1869), Kejser og galilæer (1873), Samfundets støtter (1877), Et dukkehjem (1879), Gengangere (1881), En folkefiende (1882), Vildanden (1884), Rosmersholm (1886), Fruen fra havet (1888) og Hedda Gabler (1890).

Etter 27 år, i 1891 kom Ibsen tilbake til Norge, og da ble han hyllet som Europas dikterkonge. Han og Suzannah flyttet først til en leilighet i Victoria Terrasse, men etter en vinter flyttet Suzannah tilbake til Tyskland fordi leiligheten var for kald for henne. Hun var syk av blant annet leddgikt og måtte ha det varmt inne. Henrik begynte umiddelbart å se seg om etter en ny leilighet, og fant til slutt en i Arbins gate 1. Han skrev brev til Suzannah og bad henne flytte tilbake, fordi den nye leiligheten var så bra.

Ibsen levde et tilbaketrukket liv i leiligheten i Arbins gate mens han skrev sine siste stykker: Bygmester Solness (1892), Lille Eyolf (1894), John Gabriel Borkman (1896) og Når vi døde vågner (1899).

I 1901 fikk Henrik hjerneslag som gjorde ham lam i den ene siden. Han klarte derfor ikke å skrive lenger, men folk sluttet likevel ikke å beundre verkene hans. Ibsen fikk ingen Nobelspris, men det ble reist statuer av ham og Bjørnstjerne Bjørnson utenfor Nationaltheatret i Oslo. Henrik ble ganske fornøyd med statuen sin, i motsetning til Bjørnson som hatet sin.

I 1906 døde Ibsen 78 år gammel. Begravelsen hans fant sted i Trefoldighetskirken. Det var lang kø utenfor kirken fordi så mange ville få med seg den store dikterens bisettelse. Kisten hans ble båret i et langt opptog fra kirken til Vår Frelsers gravlund. Der ble han begravet på Æreslunden.

Ibsen-museet

Tirsdag 27. august var klassen min, 10a, på Ibsen-museet. Her fikk vi høre et flott foredrag om Henrik Ibsens liv i Arbins gate.

Henrik og Suzannah flyttet inn i denne leiligheten i 1895. Her bodde de sammen i 11 år, til Henrik døde. Suzannah bodde der alene i 8 år, før hun døde av alderdom og sykdom, bl.a. leddgikt.

Henrik og Suzannah hadde vært sitt soverom i leiligheten. Dette var helt vanlig på den tiden. Sønnen, Sigurd, bodde aldri i Arbins gate.

Kontoret til Ibsen var rett innenfor utgangsdøren, slik at Henrik kunne ha besøk uten å forstyrre Suzannah. Men det var ikke mange som fikk komme til Ibsens hjem. Og de få som kom, fikk bare lov å snakke med ham i 15 minutter. Som man forstår, var ikke Henrik spesielt selskapelig av seg.

Alt på kontoret til Ibsen er originalt. Det er det eneste rommet i hele leiligheten som ikke har blitt restaurert. Møblene er også originale, i motsetning til resten av leiligheten hvor alle møbler og gjenstander er kopier. Ved siden av skrivebordet henger det et portrett av Ibsen. Det er også et maleri av hans store fiende August Strindberg, på kontoret. Henrik likte at Strindberg stirret ham i nakken når han satt og skrev. Vi kunne ikke gå inn på kontoret, fordi det var glassvinduer i dørene.

Ved siden av kontoret ligger dagligstuen. Her var Henrik og Suzannah mye. Fra denne stuen er det utsikt over Drammensveien og Slottsparken.

Etter dagligstuen, ligger spisestuen. Den kan sammenlignes med en typisk Ibsen-scene. Dør til entreen i bakgrunnen, spisebord midt i rommet, piano på bakveggen og dører på hver side. Pianoet i dette rommet er det eneste originale møbelet utenfor kontoret.

Videre innover ligger biblioteket, som nå er gjort om til et ”galleri” med bilder av Ibsen og hans nærmeste. Den siste tiden før Suzannah døde satt hun for det meste i en stol i dette rommet og leste bøker. Det sies at hun til og med satt der da hun døde.

Deretter kommer soverommet til Henrik. Det er enkelt innredet, med en seng, et nattbord, en kommode og et vaskevannsfat. Jeg syns det ble et veldig mørkt og trist rom med så få møbler. Men Ibsen var sjelden her, bortsett fra når han sov, så han gadd vel ikke bryet med å gjøre det så fint.

Vi fikk ikke se alle rommene i leiligheten, fordi noen av dem ikke har blitt vedlikeholdt, og er derfor ikke en del av museet. Blant dem er badet og Suzannahs soverom.

Guiden fortalte oss noen historier om rare og komiske ting som Ibsen har gjort eller sagt. Blant annet sa han om Bjørnsons statue, at han lignet på en mann som var med i en spyttekonkurranse. Bjørnson likte ikke statuen, derfor tror jeg ikke han tok det så ille opp.

Guiden fortalte også at Ibsen hadde et fast program hver dag, som han fulgte nøyaktig. Etter frokost hver dag, tok han en spasertur rundt i byen. Så satt han på kontoret og skrev fra 09:00 til 11:30. Da gikk han ned til Grand Café og leste dagens aviser. Der hadde han sitt eget bord med en stol hvor det var inngravert ”Reservert for dikteren Henrik Ibsen”. På veien stilte han alltid klokken sin etter Universitetsuret.

Den siste historien guiden fortalte oss var hun ikke sikker på om var sann. Men det sies at rett før Ibsen døde, lå han i sengen på rommet sitt, mens Suzannah og en sykepleier satt ved siden av. Plutselig sier sykepleieren: ”Jeg tror han er bedre!”. Da satte Ibsen seg brått opp i sengen og sa: ”Tvert imot!”. Så la han seg ned igjen, og like etter døde han.

Inskripsjonene på Ibsens grav

På Suzannah Ibsens gravstøtte på Vår Frelsers gravlund er det et dikt av Henrik Ibsen. Dette diktet skrev han til Suzannah, og det handler om henne. Henrik skrev dette diktet til graven hennes lenge før hun døde, for Henrik døde jo selv åtte år før kona.

Hendes sorg var de vander

som knudret min sti, -

hendes lykke de ånder

som bar mig forbi.

Hendes mål er at tænde

mit syn i glød

så ingen fik kende

hvo hjelpen bød.

På Ibsens egen gravstøtte er det gravert inn en hammer. Jeg tror at denne hammeren symboliserer Ibsens dikting. Den betyr at med stykkene sine, graver Henrik seg nedover i menneskenes ubevisste sjelsliv. Det kan hende at hammeren også symboliserer at Henrik var utrolig sta.

Resymé fra ”Når vi døde våkner”

Personene som er med i stykket:

- Professor Arnold Rubek

- Fru Maja Rubek

- Godseier Ulfheim

- Irene

- En diakonisse

Professor Arnold Rubek og Maja er gift, og de har levd i et ekteskap som etter hvert har blitt ganske kaldt. Rubek er billedkunstner som har blitt berømt i mange land gjennom skulpturen "Oppstandelsens dag". Den forestilte en ung, uberørt kvinne som våkner fra dødssøvnen. Modellen til denne skulpturen het Irene. Mens Rubek lagde skulpturen, så Irene det som sin livsoppgave å følge Rubek og hjelpe ham med hans kunst. Det var sterke følelser mellom dem den gangen, men Rubek nektet å se på Irene som annet enn sin modell. Fordi hvis han gjorde det ville det ødelegge statuens budskap om den uberørte kvinnen. Irene likte ikke dette, og hun forlot ham i skuffelse og sinne. Siden den tid har det gått nedover med Rubeks kunstnerevner, og han føler at han ikke lenger kan lage meningsfylt kunst. Han tror at det bare er Irene som har nøkkelen til hans kreativitet.

Stykket begynner med at Rubek og Maja er på ferie på et badehotell i Norge. Der treffer de godseier Ulfheim. Han er bjørnejeger og inviterer Maja med seg opp i fjellene. Noe som Rubek lovet henne før de giftet seg, men aldri har gjort. En annen gjest på hotellet er en mystisk hvitkledd kvinne som følges av en diakonisse. Denne damen viser seg å være Irene. Irene har to ekteskap og et opphold på sinnssykehus bak seg. Hun kaller seg en "levende død" og anklager Rubek for å ha ødelagt livet og stjålet sjelen hennes. Rubek ber henne om å komme tilbake til ham så han får tilbake kreativiteten sin. De bestemmer seg for å reise opp på fjellet de òg, og nær toppen møter de Maja og Ulfheim. Det blåser opp til storm, og Maja og Ulfheim søker ned i lavlandet til sikkerhet. Irene og Rubek fortsetter oppover mot toppen, hvor de blir drept av et snøskred.

Mine tanker om ”Når vi døde våkner”

Jeg fikk ikke sett teateroppsetningen av ”Når vi døde våkner”, men jeg har snakket med flere av de som har sett det. Fra det jeg har hørt syns jeg det virket som det var stor forskjell på teateret og det vi leste. Hvis man ikke hadde lest dramaet før man så det på teateret, tror jeg ikke man skjønte så mye. Litt av handlingen foregikk på fransk, og Ulfheims rolle var gjort om til to roller.

Jeg synes det er synd at de har gjort om på så mye. Det blir på en måte å trosse Ibsen. Det var sikkert en grunn til at Ulfheim var en person, og ikke to. Jeg synes også det er synd at det er laget så komplisert at man må kjenne historien fra før, for å skjønne noe.

Det var synd at jeg ikke fikk sett oppsetningen, men på en måte er jeg glad for det. Jeg tror jeg hadde blitt veldig sur av å se at de har ødelagt et så fint drama. Jeg føler også at jeg likevel har fått et innblikk i forskjellen på teater i dag og på Ibsens tid. I dag er man kanskje ikke så opptatt av selve handlingen, men heller måten den blir fremstilt på. Det er fremstillingen som skal få frem budskapet i stykket.

Kildehenvisninger

Internet: www.ibsen.net

Tidligere Ris-elevs Ibsen-notater

Bok: ”Når vi døde vågner” av Henrik Ibsen, København 1899

Norskboka: ”Fra saga til CD – B-boka – 10.klasse” av Marit Jensen og Per Lien, Larvik 1999

Egne notater fra omvisning på Ibsen-museet