Ikoner er den gresk ortodokse kirkes kultusbilder med fremstilling av Kristus, treenigheten, Madonna med Jesubarnet el. av helgener og andre religiøse motiver, Ikoner forekommer både i kirkene, hvor de har sin plass på ikonveggen, og i hjemmene.

Det som gjør et ikon til et ikon er at det formidler Guds hellighet og nærvær. Det er mer enn et bilde. Formen hjelper til å få frem det sakrale, det opphøyde. Stillisering er et viktig trekk, personene males med store øyne, smal nese og liten munn. Øyekontakt og at et ansikt er vendt mot tilskueren bidrar til å skape denne opplevelsen av nærvær. At noen blir fremstilt i profil er bare unntaksvis, et eksempel er Judas. I avbildninger av Judaskysset blir Judas gjengitt uten glorie – han har mistet sin status – og i profil for å understreke at han har vendt seg bort fra Gud.

 

De som blir avbildet på et ikon er helgener i scener fra bibel- og kirkehistorien, og helgener er mennesker som i særlig grad har virkeliggjort Guds vilje med sitt liv og som dermed er et eksempel for oss andre. På ikonene tilstreber man ikke i første rekke portrettlikhet, men personenes helliggjorte tilstand. Man ønsker å fremheve de åndelige kvaliteter ved et menneske som er blitt preget av Gud. Glorien understreker hellighet, og bruken av gult understreker Guds uskapte lys. I motsetning til det skapte lys som kommer fra sol, lamper og andre konkrete lyskilder, kommer det uskapte lys innenfra og bevirker gjennomskinnelighet. Det uskapte lys er en egenskap ved Gud. I motsetning til det skapte lys, kaster ikke det uskapte lys skygge. Derfor finner ikke slagskygge på et ikon.

 

Når man tenker på perspektiver og symboler er det slik at mens et vanlig naturalistisk bilde prøver å gjengi ting slik du ser dem ved hjelp av lys, skygge og perspektiv, gjelder det helt andre regler for et ikon. Mens et annet bilde har perspektivlinjer som forsvinner i et fjernt punkt, har et ikon perspektivlinjer som samles i tilskuerens øye. På den måten skapes et inntrykk av at det først og fremst er tilskueren som blir beskuet. Ikonet åpner seg og synliggjør en annen form for virkelighet – den guddommelige. De viktigste personene er plassert sentralt og dominerer komposisjonen. Bipersoner plasseres på siden og er ofte mindre. Dette kalles betydningsperspektiv. I den grad landskap eller arkitektur forekommer, er de bare kulisser. Farger spiller en stor rolle. Kristus er kledd i rød kjortel og blå kappe, dette for å symbolisere Kristi to naturer – den himmelske og den jordiske. Evangelisten Johannes har vanligvis rød kappe som tegn på at han er kjærlighetens apostel. Kristus har dessuten alltid et kors i glorien. 

 

Det aller viktigste i ikonsymbolikken er kontakten med tilskueren som oppnås gjennom frontalitet, det uskapte lys i gullbakgrunnen og åpning for en annen og høyere virkelighet gjennom det omvendte perspektivet.