Immunitetens mysterier

 

Kroppen har et imponerende lager av våpen mot sykdom, med huden som infeksjonsbarriere, syre i magesekken som dreper bakterier, slim i åndedrettssystemet og urinveiene som fører bort skadelige partikler, for bare å nevne noen. Men det mest spesielle er de som gjemmer seg i blodet og lymfekjertler. De hvite åtselcellene og blodets såkalte antistoffer er immunsystemets krigere, rede til å bekjempe og uskadeliggjøre farlige inntrengere. Nesten alle er født med et intakt, men ikke utviklet immunsystem, som modnes like etter fødselen. I løpet av denne modningstiden styrkes spedbarnets motstandskraft med faktorer det har ervervet fra morens blod og melk. Menneske har naturlig immunitet mot mange av de sykdommene som rammer dyr. Hvor effektiv vår immunforsvar er avhenger av arv, men også kosthold og andre vaner kan ha betydning.

 

Mot mange sykdommer vil kroppen ikke opparbeide immunitet. Alle blir motstandsdyktige mot en sykdom gjennom ervervet immunitet. Man kan få det gjennom bitter erfaring ved at man blir smittet. Hvis kroppens forsvar er sterkt nok, vil antistoffene litt etter litt beseire inntrengerne, og sykdommen går over. For ettertiden vil kroppen ved visse infeksjoner normalt være immun overfor eventuelle angrep fra akkurat denne sykdommen.

 

Et sammenbrudd i immunsystemet kan få svært alvorlige følger. En form for arvelig immunsvikt oppstår når det ufødte barnets benmarg ikke er i stand til å produsere de spesialiserte hvite blodlegemer som er avgjørende for immunsystemet. Disse barna er immunologiske hjelpeløse overfor enhver infeksjon, og dør vanligvis like etter fødselen av infeksjoner de ikke er i stand til å bekjempe.

 

 

Kroppens krigere

 

Kroppen er konstant truet av infeksjoner med mikroorganismer, for eksempel bakterier, virus, sopp og parasitter. For å bekjempe de inntrengende mikroorganismene er kroppen forsynt med et forsvar, immunforsvaret, som i stor grad gjør kroppen motstandsdyktig overfor disse infeksjonene. Immunforsvaret er delt inn i to hovedgrupper:

 

 

Det ytre forsvaret

 

Formålet med det ytre forsvaret er å beskytte oss mot at mikroorganismer kommer inn i kroppen vår. Det ytre forsvaret er som en vaktpost for kroppsåpningene våre som er: nese, øregangene, munnen, urinveiene, og øyehulene. Snørr og ørevoks er forsvaret i nesen og ørene. I tillegg fungerer tårer som forsvar i øyehulene, pluss at tårene konstant fukter øyeeplet. Disse stoffene inneholder enzymer som blir kalt lysozym. Disse bryter ned bakteriens cellevegg. Alt dette, i tillegg til huden, utgjør kroppens ytre forsvar. Det ytre forsvaret er den aller første barrieren bakteriene møter på deres vei inn i kroppen vår. Vårt viktigste ytre forsvar er huden. Det ytre hudlaget består av døde hudceller som stadig blir fornyet av levende celler lengre nede. Huden er slitesterk, og kan derfor verne seg mot de fleste bakterier og virus. Den eneste måten mikroorganismene kan komme seg inn i kroppen vår på, er når vi har sår i hudoverflaten. Hudens pH-verdi er lav på grunn av nedbrytingsprodukter som talg og svette som dekker overflaten. Den lave pH-verdien gjør det vanskelig for fremmedlegemer å trenge igjennom. Magesyren i magen forsvarer oss mot skadelige stoffer vi har fått i oss gjennom mat og drikke. På grunn av magesyrens lave pH blir det vanskelig for mikroorganismene å overleve. Hvis de allikevel skulle kommet seg helskinnet igjennom magesekken, blir de angrepet fordøyelsesenzymer i tarmkanalen. Så sjansen for en bakterie å overleve i magen, er ganske liten. Spiserøret, magesekken og tarmkanalen regnes som en del av det ytre forsvar, siden det bare et hull gjennom kroppen.  

 

Antigener er store molekyler, som sitter på overflaten av alle celler og som virker som et kjennemerke. Disse kjennemerkene trengs for å kunne skille mellom kroppens egne celler og fremmedceller.

 

 

Det indre forsvaret

 

Vi har flere forskjellige hvite blodceller i kroppen vår. De to største gruppene er fagocytter og lymfocytter.

 

De hvite blodcellene som er i stand til å ”spise” celler kalles fagocytter. De utgjør 75% av det totale antall hvite blodceller. Disse dannes og modnes i knokkelmargen. Noen fagocytter beveger seg rundt i kroppen, mens andre ligger fast i lymfeårene. Fagocyttene kan spise både mikroorganismer, ødelagte celler, fremmede celler og utslitte celler fra egen kropp. De skiller altså ikke mellom celler med kjente eller ukjente antigener, slik som lymfocyttene gjør, men mikroorganismer som er dekket med antistoffer blir spist raskere.

 

Lymfocyttene har spesielle mottakermolekyler kalt reseptorer, som kan kjenne igjen og binde stoffer til overflaten sin. Ved hjelp av reseptorene kan lymfocyttene kjenne igjen antigener og fremmede celler, og feste seg til dem. Når lymfocyttene har bundet seg til en fremmed celle, sender den ut signalstoffer som varsler andre hvite blodceller om inntrengerne. Dermed starter de hvite blodcellene å bekjempe de nye inntrengerne. Måtene fremmedcellene blir bekjempet på kalles immunreaksjoner.

 

I motsetning til fagocyttene, som ”spiser” fremmedlegemer, produserer lymfocyttene antistoffer. Vi har to typer lymfocytter:

 

B-lymfocyttene dannes av stamceller som dannes i den røde benmargen. B-lymfocyttene står for produksjon av antistoffer bundet til overflaten av cellemembranen. Hvis det kommer fremmedlegemer inn i kroppen vil B-lymfocyttene reagere på antigenene som sitter på fremmedlegemenes celleoverflate. Når B-lymfocyttene har reagert på antigenene, stimuleres de til celledeling. En type nye celler som blir dannet er plasmaceller. Plasmaceller begynner å produsere og utskille antistoffer mot antigenet. Hver plasmacelle produserer kun et bestemt antistoff. Disse produseres i en fart på ca. 2000 molekyler i sekundet. En annen type celler som dannes under celledelingen er hukommelsesceller, som er i stand til å gjenkjenne dette antigenet, om det skulle trenge inn i kroppen igjen. Antistoffene sprer seg gjennom blodet og vevsvæsken i hele kroppen. Når antistoffene binder seg til antigener, kan bakterien bli ødelagt på flere måter:

- Antistoffene kan få bakteriene til å klumpe seg sammen slik at de blir maktløse.

- Antistoffene kan virke som et ”pålegg” på bakterien, slik at de hvite blodcellene spiser bakterien.

- Antistoffene kan tiltrekke andre proteiner som ødelegger cellemembranen

 

T-lymfocyttene er den andre hovedgruppen med lymfocytter. De dannes i benmargen og modnes i brisselen. T-lymfocyttene kan kjenne igjen, bind seg til og drepe fremmede celler. De er spesielt effektive mot virus. Når vi får virusinfeksjon, trenger viruset inn i cellene i kroppen. Disse cellene får virusantigen på overflaten. Derfor kan lymfocyttene kjenne igjen og drepe de cellene som har blitt rammet av virus. T-lymfocyttene dannes hele tiden i store antall. I cytoplasmaen til T-lymfocyttene er det små blærer, som inneholder stoffer, som kan tiltrekke og aktivere fagocyttene. Disse stoffene kalles signalstoff.  

 

Første gang kroppen utsettes for et fremmed antigen, tar det ofte lang tid før kroppen klarer å lage nok antistoff for å uskadeliggjøre inntrengeren. Hvis kroppens utsettes for det samme antigenet på ny, vil kroppens lymfocytter huske antigenet. De skiller raskt ut antistoffer og ødelegger inntrengercellene før de har gjort for mye skade. Det er derfor vi for eksempel bare får vannkopper og røde hunder en gang i livet.

 

 

Hiv og Aids

 

Hiv er et virus som smitter gjennom kroppsvæsker. Den vanligste smitteveien er gjennom samleie. I tillegg kan et barn smittes av mor ved fødsel og amming. Man kan smittes gjennom å bruke infiserte sprøytespiser og ved blodoverføring. Hiv er et virus som angriper kroppens immunsystem, nærmere bestemt t-hjelpecellene. Etter omtrent tre måneder er det mulig å påvise smitten ved at man finner antistoffer til viruset i blodet. I disse første tre månedene produserer viruset seg selv i høyt antall i blodet, med tilsvarende høyt motangrep fra immunforsvaret. Man har faktisk nesten like høyt virusnivå i kroppen som når aids er utviklet. I denne første perioden opplever man mange vanlige infeksjonssykdommer, samt at man er ekstra smittefarlig for andre personer.

 

Etter at denne perioden er over, synker virusnivået igjen, idet HIV viruscellene har fått overtaket. Viruscellene kopierer seg selv fortere enn kroppen klarer å produsere «immunforsvarsceller» (CD4 celler), og gradvis synker antall CD4 celler. I en frisk person er det 1200 CD4 celler pr. mikroliter blod. Når antall CD4 celler blir 200 eller lavere, klarer ikke kroppen lenger forsvare seg mot en mengde infeksjonssykdommer. Det er når disse infeksjonene inntreffer samtidig at de utgjør aids.

 

Gjennomsnitts inkubasjonstid, det vil si tiden det tar fra viruset svekker immunsystemet så kraftig at man utvikler aids, er 8-10 år. I mange fattige land er inkubasjonstiden kortere på grunn av generelt dårligere allmenntilstander, gjennomsnittlig 6-8 år. Etter at AIDS er inntruffet, vil hyppigheten og alvorlighetsgraden på infeksjonene normalt medføre død innen 12-24 måneder uten behandling. Hiv viruset er altså ikke i seg selv dødelig før det gjør at man utvikler aids. Det å leve med hiv innebærer imidlertid at man har et svekket immunsystem, og dermed er mer utsatt for andre smittsomme sykdommer som for eksempel tuberkulose. I følge UNAIDS er over 50% av hiv smittede i Sør Afrika også smittet av tuberkulose.

 

Den offisielle teorien går ut på at hiv- viruset stammer fra et virus som fins hos aper, som er blitt overført til mennesker. En teori går ut på at en jeger fikk apeblod i et sår eller rifter, for eksempel under slakting. Det er påvist at hiv- viruset ligner på et virus, SIV, som finnes i ulike apetyper. En slik overføring av virus fra dyr til mennesker er ikke unikt for hiv, for eksempel stammer influensavirus fra fugler.

 

 

Vaksinasjon

 

Vaksinasjonens historie er lang. Det begynte med kineserne, som inhalerte et pulver av vev fra mennesker som var døde av kopper. Og med grekerne og tyrkerne, som rispet friske mennesker med levende koppebasiller. Dette ble også forsøkt i England, men først i 1796 fant den engelske legen Edward Jennar en sikker måte å gjøre det på. Han beviste sin tro på sin metode ved å injisere sin egen sønn med vaksinen.       

 

Vaksinen virker sånn at man får kunstig immunisering med vaksinasjonen. Det vil si at man får injeksjoner av vaksiner som er utviklet ved dyrking av sykdomsbringende organismer, helt eller delvis uskadeliggjort i laboratoriet. Uansett hvilken form vaksinen har, vil den stimulere kroppen til å produsere sine egne antistoffer og på den måten opparbeide immunitet mot sykdommen.

 

I noen tilfeller dreper man organismene med varme, formaldehyd eller ultrafiolett lys før vaksinen lages. Vaksinen mot kikhoste og tyfoidfeber lages på den måten. Men mange vaksiner må lages av levende organismer dersom de skal gi effektiv immunitet. For å gjøre dem sikre blir organismene først svekket eller dempet ved hjelp av kjemikaler eller annet. Et eksempel på en slik vaksine er Sabins polio vaksine som tas gjennom munnen. En tredje type omfatter blant annet vaksinene mot kopper og tuberkulose. Disse vaksinene er fremstilt av levende antigener av beslektede men langt mer ufarlige smittestoffer.

 

 

Forkjølelse og Influensa

 

Hvis vi sammenligner med bakteriene, som er en annen hovedårsak til menneskelig sykdom, er virus hundre ganger mindre – noen av dem er ikke større enn 1 milliontedels millimeter i diameter. De er også langt mer primitive i sin oppbygging enn bakterier. En virus er ikke i stand til å formere seg utenfor en celle, man skulle tro dette var en forutsetning for å spre sykdom. Men virusene har en egenskap som oppveier noen av manglene: De kan trenge inn i en kroppscelle og leve av cellesubstansen. Heldigvis er ikke kroppen helt uten forsvarsmidler overfor et virusangrep. Luftveier får besøk av forkjølelse virus av og til men bukker under for dem bare nå og da. Nesehårene, mikroskopiske flimmerhår på såkalte cilieceller, og slim, er alle travelt opptatt med å hindre at virus klarer å få innpass i kroppens celler.

 

De forkjellige virusslagene er kresne når det gjelder valg av vertscelle. Vanlig forkjølelsevirus, for eksempel fester seg kun ved celler i slimhinnene i luftveien. For å komme dit, tar de først og fremt veien gjennom neseborene. Det er fullt mulig å bli smittet ved at et annet menneske nyser i ansiktet på en, men langt mer sannsynelig er det å pådra seg en forkjølelse gjennom berøring, særlig hvis man rører ved noen som befinner seg i et tidlig stadium av en forkjølelse. Det er et faktum at folk gjerne blir sjeldnere forkjølet etter hvert som de blir eldre. Dette skyldes først og fremst at alderen synes å medføre en økende grad av immunitet overfor vanlig forkjølelse virus. Dette er fordi forkjølelsesviruset finnes i veldig mange varianter, og etter som man blir eldre, har kroppen laget antistoffer mot flere av disse virusene. Dette kan også ha sammenheng med at eldre mennesker trolig er mer hygieniske. 

 

Ordet influensa skriver seg fra det italienske ordet influensa, som betyr innflytelse eller påvirkning, i dette tilfelle en ond påvirkning fra planetene eller andre kilder til pest og plager.

 

Når man er tett i nesen og sår i halsen, er det ikke godt å vite om det er influensa eller forkjølelse. Begge deler gir omtrent samme slags plager, men influensa og forkjølelse utløses ikke av samme virus. Influensaen har dessuten sine egne symptomer, som hodepine, frysninger, såre øyne og ømme muskler over store deler av kroppen, eller overveldende tretthet og feber på 40 grader Celsius eller mer. En influensa anses som en potensielt farlig infeksjon for de yngste og de eldste blant oss, og for dem som er svakket på grunn av kronisk hjerte eller lungesykdom. Noen leger anbefaler årlig immunisering mot de mest aktive influensavariantene for disse tre spesielt utsatte gruppene.